Hvordan å Holde Seg Frisk | Ressurssenter for forebygging

XXXII. Hvordan må en religion se ut?

Religiøse overbevisninger og deres ledsagende moralverdier plasseres gjerne i organisatoriske strukturer og faste prosedyrer, og uttrykkes gjennom egne symboler. I vestlige samfunn har de forskjellige kristne institusjonene blitt så veletablerte at det ofte, selv for sekulære lekfolk, er lett å anta at en religion må ha strukturer og symboler som er analoge med de i kristendommen. Modellen med en separat bygning for tilbedelse, en stabil menighet betjent av et bofast presteskap som har myndighet til å mekle eller gi råd, er alle ting det forventes å finnes paralleller til i andre religioner. Likevel må selv en overfladisk gjennomgang gjøre det klart at religion ikke trenger å ligne denne modellen. Verdens store religioner manifesterer en mengde ulike arrangementer fra, på den ene siden, prestevesen, ofring og sakramentalisme, med rikelig bruk av troshjelpemidler (slik som røkelse, dans og bildefremvisning), til, på den andre siden, intens askese og stor avhengighet av verbal uttrykksfullhet og bønn. Man kan støte på begge ytterlighetene innenfor hovedgrenene i hinduisme eller kristendom, mens islam i dens ortodokse uttrykk er mer ensartet asketisk – der dens ekstatiske manifestasjoner forekommer i periferien.

Religiøs tilbedelse er veldig forskjellig i form og hyppighet blant de ulike religionene. Innholdet er forskjellig og veldig karakteristisk i ikke-teistiske systemer som buddhisme. Siden det der ikke finnes noen transcendent guddom, finnes det ikke noe poeng i ydmyk bønn, intet sted for tilbedelse, intet behov for å uttrykke avhengighet, ydmykhet og underdanighet, intet formål i proklamering av lovprising – alt dette utgjør en del av kristen tilbedelse. Men likevel er samtidens kristne tilbedelse i seg selv et produkt av en lang utviklingsprosess. Den jødisk-kristne tradisjonen har endret seg radikalt gjennom århundrene. Krav fra Det gamle testamente om offerdyr til en hevnfull Gud er fjernet langt fra den fromme praksisen i, la oss si, det nittende århundrets konvensjonelle protestantisme. Utskiftingen av messing og metrisk salmesynging med populære lovsanger endret i løpet av et par århundrer utseende på kristen tilbedelse veldig. I dag har forestillingen om en antropomorf Gud minket i kristendommen, og, fra et moderne teologisk synspunkt, er nåværende kristen tilbedelse, hvor man finner rikelig med antropomorfe bilder, rett og slett anakronistisk. Det kan neppe være overraskende at visse moderne trosretninger, uten byrden av gamle tradisjoner (hvor den antikke patinaen gjerne ses som en hellig aura) burde ha redusert, om ikke helt og holdent gitt fra seg, spor av fortidens antropomorfisme. Selv bortsett fra slike evolusjonære trender, finnes det imidlertid et rikelig mangfold blant kristne trosretninger som beviser poenget at enhver stereotype av emnet tilbedelse, strider mot det allsidige religionsmangfoldet i dagens verden. Således utviklet romerkirken den omstendelige bruken av hørsels-, syns- og luktinntrykk i troens tjeneste. Katolsk liturgi har, selv om den avsverger bruken av dans og stoff som har blitt tatt i bruk i andre tradisjoner, kunstferdige ritualer, messedrakter og sakramenter i et vell av seremonier som markerer kirkens kalender og hierarki og overgangsritualer. I sterk kontrast til romersk katolisisme står kvekerne, hvor begrepet presteskap, oppførelse av ritual (selv de ikke-sakramentale eksemplene på minneritualer som er vanlige i protestantkirker) og bruken av bilder eller kirkelig skrud avvises. Fremhevingen av lekmannsforrettelsens tilstrekkelighet, avvisningen av sakralhet, uansett om det dreier seg om bygninger, steder, årstider eller seremonier, og av slike troshjelpemidler som rosenkranser og talismaner, er i større eller mindre grad et kjennetegn for mye protestantreligion. Evangelister avviser ideen om et presteskap, og kvekere, brodersamfunn, kristadelfianere og Kristen Vitenskap fungerer uten et betalt presteskap. De fleste protestantiske trosretninger beholder seremonien å bryte brødet, men ofte bare som en minnehandling i samsvar med skriften, og ikke som en handling med noen iboende makt. Følgelig, selv om forskjellige handlinger i visse tilfeller har lignende formål, oppnår en tilsynelatende lignende handling, som den med å bryte brødet, en spesifikk hensikt i samsvar med en trosretnings lære. Der hvor guddommen, som i Kristen Vitenskap, ses på som et abstrakt prinsipp, antar tilbedelseshandlinger, selv om de har et kjent religiøst formål om å bringe den troende i nær forbindelse med et guddommelig sinn, en helt ulik karakter enn de bønnfallende praksisene i trosretninger som holder på et antropomorft syn på guddommen.

Nye religioner – og alle religioner var på et tidspunkt nye – er tilbøyelig til å se bort fra eller kvitte seg med noen av de eldre og etablerte trosretningenes tradisjonelle praksiser og institusjoner. De er mer tilbøyelige til å gjøre det hvis de oppstår i perioder med akselerert sosial og teknisk utvikling, når vanlige folks livsmønstre gjennomgår radikal forandring, og når antagelser om grunnleggende institusjoner – familie, samfunn, utdanning,
den økonomiske orden – alle forandrer seg.

Nye religioner – og alle religioner var på et tidspunkt nye – er tilbøyelig til å se bort fra eller kvitte seg med noen av de eldre og etablerte trosretningenes tradisjonelle praksiser og institusjoner. De er mer tilbøyelige til å gjøre det hvis de oppstår i perioder med akselerert sosial og teknisk utvikling, når vanlige folks livsmønstre gjennomgår radikal forandring, og når antagelser om grunnleggende institusjoner – familie, samfunn, utdanning, den økonomiske orden – alle forandrer seg. I et mer dynamisk samfunn, med stadig mer upersonlige sosiale relasjoner, nye kommunikasjonsmediers påvirkning og en bredere spredning av all slags informasjon og viten, er det naturlig å forvente et økt mangfold av religiøse uttrykk. Nye religioner i vestlige samfunn er ikke tilbøyelige til å være interesserte i strukturene til kirker som oppstod for to, tre, fire, femten eller flere århundrer siden. For å gi ett eksempel: Gitt den forsterkede graden av sosial, geografisk og døgnlig mobilitet hos den moderne befolkningen, ville det ikke være fornuftig å anta at nye religioner ville organisere seg stabilt og statisk som menighetssamfunn. Andre kommunikasjonsteknikker har fortrengt prekestolen og trykkpressen og det ville, i dette aktivitetsområdet som i andre, være overraskende hvis nye religioner ikke skulle ta imot de forbedrede fasilitetene i den perioden de oppstår i. At de gjør ting forskjellig fra tradisjonell, stereotypisk religion, at de søker utenfor vestlige samfunn etter sin legitimering, eller at de tar i bruk nye teknikker for åndelig opplysning, erklærer dem ikke uegnede som manifestasjoner av menneskelig religiøsitet.

XXXIII. Til slutt
LAST NED HVITBOKEN