Hvordan å Holde Seg Frisk | Ressurssenter for forebygging

XV. Theravada-buddhismen

Det buddhismen er opptatt av er snarere mennesket enn det materielle universet. Den fenomenale verden holdes for å være uten substans og å være i en tilstand av konstant forandring. Mennesket selv er ikke noe mindre midlertidig enn den materielle verden. Det hverken er eller inneholder et selv, men er snarere en samling fenomener hvis kropp er del av den forbigående, fysiske verden. Mennesket er en union av en rekke mentale og fysiske fenomener som hele tiden løses opp og disintegrerer. Det utgjør fem måter å «fatte» på: kroppen, persepsjon, kognisjon, mentale fenomener og bevissthet. Det er underkastet syklusen om å bli og å forandres [samsara]. Dets tilstand er en tilstand av lidelse, og dette kjennetegner all eksistens. Lidelse er foranlediget av lyst og av glede, og å frigjøre mennesket fra lidelse er impulsen i all buddhist-lære. Alt er underlagt syklusen av fødsel og død. Gjenfødsel antas å forekomme i forskjellige hierarkiske riker (vanligvis representert som fem): som guder, som mennesker, som ånder, som dyr, eller i helvete (og noen ganger en sjette – som demoner). Av disse tilstandene er den som menneske den der frigjøring er lettest oppnåelig, selv om den fremdeles er fjern. Dyr er for sløve til å strekke seg etter frigjøring, og gudene er for hovmodige.

En lov om karma fungerer som en nøytral, evig prosess der gjerninger utgjør årsaker som kan få konsekvenser i påfølgende liv. Dermed regnes tilstanden man opplever i nåværende eksistens for å ha blitt forårsaket av tidligere gjerninger. Skjønt karma ikke er fullt ut deterministisk, blir egenskaper, omstendigheter og fysisk utseende bestemt av karma. Ikke desto mindre forblir handlinger frie, og motiver så vel som handlinger gir innvirkning på karma. Gode gjerninger regnes for å bedre mulighetene i fremtidige liv. Gjenfødsel i fremtidige liv innebærer imidlertid ikke en tro på en sjel, siden mennesket ikke anses for å ha noen oversanselig kontinuitet av væren. Hvert liv er impulsen for den neste gjenfødselen. Slik finnes det en «betinget opprinnelse», og liv er ledd i en årsakskjede. Hvert liv har en betinget avhengighet av tidligere liv, slik en flamme blir tent av en annen.

Ideen om synd, som er et sentralt element i kristendommen med frelse og fordømmelse, som en forbrytelse mot gud(er), mangler også i buddhisme. Det er heller nyttige og unyttige handlinger som leder mot eller bort fra endelig frigjøring fra kjeden av gjenfødsel og lidelse.

Ideen om synd, som er et sentralt element i kristendommen med frelse og fordømmelse, som en forbrytelse mot gud(er), mangler også i buddhisme. Det er heller nyttige og unyttige handlinger som leder mot eller bort fra endelig frigjøring fra kjeden av gjenfødsel og lidelse. Mennesket er låst i systemet med tilbakevendende gjenfødsel gjennom begjær (trang). Glede, lyst, fryd, tilknyttelse, trangen til å bli eller ødelegge må alle resultere i lidelse. Frigjøring fra tilknyttelse og begjær vil få lidelsen til å opphøre. Den frigjøringen fra kjeden av gjenfødsel oppnås som Nirvana, opphøret av trang, og den kan bare oppnås gjennom opplysning. De som streber etter den, vil oppnå den før eller senere og slik fordrive sin uvitenhet. Fullkommen opplysning, som bringer Nirvana, må bli oppnådd av hvert menneske for seg selv. Selv om han kan bli hjulpet gjennom instruksjon, må han ikke desto mindre gå veien for seg selv. I kontrast til den ortodokse kristendommens lære hevdes det i theravada-buddhismen at intet guddommelig vesen kan gå i forbønn for den troende, heller ikke gi ham noen bistand i hans søken etter frelse, heller ikke kan dette målet oppnås gjennom bønn. Selve Nirvana er ikke ingentinghet, slik det noen ganger har blitt fremstilt av kristne, men ses som en tilstand av lykksalighet, dødløshet, renhet, sannhet og evig fred, nådd ved å slukke all lidenskap. Det er virkeliggjøringen av «ikke-selvet».

Praktisk streben mot å oppnå frigjøring består i å vandre den åttedelte veien av riktig anskuelse, riktig konsentrasjon, riktig tale, riktig handling, riktig levevis, riktig streben, riktig aktpågivenhet og riktig meditasjon. Alle disse påleggene skal etterstrebes samtidig. Å unnlate å gjøre dette er ikke å begå unnlatelsessynder, men bare å unnlate å handle i overensstemmelse med opplyst egeninteresse. Tilhengere avsverger også å overholde ti forbud, å gi avkall på de ti båndene som knytter mennesker til egoet, og å gi avkall på de forbudte umoralske handlingene. Hovedvekten legges allikevel heller på å praktisere nestekjærlighet enn kun å opprettholde reglene om moral. Hele poenget med religiøs praksis er å overvinne lidelse ved å overvinne vrangforestillingen om ego, og slik forpurre syklusen med gjenfødsel og sjelevandring.

I likhet med andre eldgamle religioner har buddhismen vært mottaker av fremmede rester fra folketroen i regionene hvor den har slått rot. På denne måten finnes, blant én av mange fremmede «forekomster» som finnes i både dens formelle samling av oldtidslære og i faktisk praksis hos samtidens buddhister i Theravada-landene, aksepten av ideen om guders eksistens. Disse vesenene betraktes ikke som nødvendige tilbedelsesobjekter, fyller ingen spesiell rolle og er fullstendig satt til side i forhold til de sentrale temaene i buddhistisk frelse. De fortsetter kun som rester eller oppsamlinger fra andre religiøse tradisjoner som praktisk buddhisme tolererer og tilpasser seg.

Til slutt kan det bemerkes at det ikke eksisterer noen tradisjonell menighetsorganisasjon i buddhismen. Munker har ingen pastorale plikter. Selv om noen munker i nylige årtier tidvis har utført utdannende oppgaver eller arbeidet for sosial velferd, har deres tradisjonelle interesser alltid primært, om ikke utelukkende, vært sin egen frelse, og ikke tjenester for samfunnet eller pastoral omsorg for lekfolket. De hjelper lekfolket med å gjøre gode gjerninger som gir rett til belønning og dermed skaper god karma, kun ved å gi lekmenn muligheten til å gi barmhjertighetsgaver til munkene ved å fylle opp tiggerbollene de har med seg som symboliserer deres fattigdom og avhengighet.

Denne sammenfatningen om theravada-buddhistisk lære gjør den sterke kontrasten mellom denne religionen og kristendom tydelig. Det finnes ingen skaper-gud, og dermed utføres tilbedelse på en radikalt annen måte enn den som råder i de kristne kirker. Det finnes ingen forestilling om arvesynden, ingen idé om en personlig frelser eller guddommelig forbønn. Ideen om en udødelig sjel med bevissthetens kontinuitet er fraværende. Nirvana eller uendelig gjenfødsel står i sterk kontrast til den tradisjonelle kristne ideen om lovprisning eller evig straff. Det finnes ingen avdeling av kjødet og ånden. Det er heller ikke på noen måte uviktig at forestillingen om historie ikke er som en rett linje, slik som den som finnes i det kristne systemet med urtidens lykke, syndefallet, den stedfortredende gud som ofrer seg selv, apokalypse og en mulig gjenoppstandelse av den frelste eliten til himmelsk salighet. Det sykliske systemet med gjenfødsel er en orientering som har dyptgående følger for andre sider av det buddhistiske verdenssynet, og en som avviker fra de vestlige oppfatningene om tid, fremskritt, arbeid og materiell oppnåelse. Selv om buddhismen i fortiden ofte ble fordømt som et ateistisk system, der en upersonlig lov er den fundamentale kraften i universet; selv om den er langt fra tradisjonelle vestlige forutinntatte oppfatninger om hva en «sann religion» burde ligne, er buddhismen i dag ikke desto mindre universelt anerkjent som en religion.

XVI. Mangfold blant religioner: Jainistene
LAST NED HVITBOKEN