Hvordan å Holde Seg Frisk | Ressurssenter for forebygging

XXX. Religion og moral

På samme måte som noen av de nye religionene har omfavnet forbrukersamfunnets moderne etos, ved å anerkjenne jakten på lykke i dette livet som et legitimt og klart prisverdig mål for menneskeheten, har de samtidig kunngjort et endret forhold mellom åndelige levesett og moralske forskrifter. Dette er et av aspektene ved forandringen i religion som autoritetene og mye av publikum generelt, som fremdeles sitter fast i tidsskiftet til tradisjonell kristendoms tankegang, ennå ikke fullt ut har akseptert. Allikevel må det være innlysende at ulike religioner har hatt svært ulike forhold til regler for oppførsel. Det har vært stor variasjon med hensyn til naturen til de moralske reglene religioner har foreskrevet, både når det gjelder hvor tydelig og konsekvent de har håndhevet dem, og hvor strenge sanksjonene knyttet til dem har vært. I ortodoks jødedom styrer regler i detalj ritualer og dagliglivets mange eventualiteter som for eksempel i kristen tradisjon, er uregulerte. I islam påvirker religiøse regler ulike situasjoner og utgjør et lovreguleringssystem for samfunnet som noen ganger sikrer langt strengere og andre ganger langt slappere sosial kontroll, enn det man støter på i kristendommen. Dermed brukes Koranen til å opprettholde, på den ene siden alvorlige straffer sanksjonert for forbrytelser under sharia-loven, og på den andre siden de relativt løsere mulighetene menn har til å ha opp til fire koner og enkelheten i å få skilsmisse.

Theravada-buddhismen gir en ytterligere kontrast. Her finnes forskrifter for munker, mens noen få generelle regler pålegges lekfolk. En buddhist-lekmanns plikt er å ikke drepe, stjele, lyve, begå krenkende seksuelle handlinger eller å drikke rusdrikk. Utover dette gir Buddha moralråd om huslige oppgaver, oppførsel overfor venner og omsorg for ens ektefelle, men disse er formaninger om det som kunne kalles sunn sosial fornuft. Personen anmodes om å være forstandig, sparsommelig, flittig, rettferdig mot tjenere og å velge sine venner i de som kunne holde ham tilbake fra det som er galt, og oppfordre ham til riktig oppførsel. Slike dyder pålegges imidlertid som opplyst egennytte, de garanteres ikke for med en forestilling om synd, slik det blir gjort i kristendommen. Manglende respekt for disse dydene tiltrekker seg ikke spesielle avstraffelser, bortsett fra at de gir dårlig karma. Religionen foreskriver ingen andre sanksjoner, og det finnes ingen vred guddomsmakt. Siden handlinger formenes å bestemme status i en eller annen fremtidig reinkarnasjon, er gode handlinger tilrådelige ved å være i overensstemmelse med den åttefoldige veien til opplysning, siden de vil føre til gjenfødsler i bedre omstendigheter og formentlig til alle gjenfødslenes endelige transcendens og oppnåelsen av nirvana. Altså, selv om buddhismen helt klart fremsetter etiske verdier, sitter personen der med betydelig frihet i sin moralske holdning og er hverken underlagt det moralske klanderet eller de truslene som kristen moral er underbygd med. I andre samfunn blir ikke moralsk regulering utledet ubetinget fra religiøse røtter: For eksempel kan konfusiansk etikk og samurai-kodeksen ha preget de japanske samfunnenes moralske kvalitet i like stor grad som, eller mer enn, de ulike retningene av mahayana-buddhismen som man finner i Japan. Man må konkludere med at det ikke finnes noen normal sammenheng mellom et system av religiøs doktrine og en moralkodeks. Kombinasjonen av religion og moral i kristendom, mekanismene som moralsk atferd pålegges med og konsekvensene det forutsier for krenkelsen av dens moralske regler, utgjør ett sammenhengsmønster. Et slikt mønster er imidlertid ikke typisk for andre religiøse systemer, og det kan ikke antas, slik medlemmer av kristne samfunn noen ganger har vært tilbøyelige til å ta for gitt, som en nødvendig eller overordnet modell som andre ordninger skal bedømmes etter.

XXXI. Kristendommens moralarv
LAST NED HVITBOKEN