RELIGIØS TOLERANSE
og RELIGIØST MANGFOLD

Faktumet at religioner utvikler seg, bidrar delvis til den ortodokse tradisjonens interne mangfold. Denne utviklingen ser man umiddelbart i jødisk-kristne hellige skrifter, og uten å anerkjenne den prosessen er det vanskelig å forene den hevnende stammeguddommen i Det gamle testamentes opptegnelse om de gamle israelittene med det mye mer åndelig forestilte og universelle vesenet i skriftene til de senere profetene og i Det nye testamente. Forsøk på å forene disse avvikende skildringene av guddommelighet har gitt opphav til tvister innenfor og mellom kirker og bevegelser, og blant teologer. Kristne teologers grunnantakelse har i århundrenes løp stadig forandret seg, men det finnes ikke noe i nærheten av en enighet blant dem. Blant kristne lekfolk kan man finne langt mer varierte holdninger til troens grunnelementer. Noen av disse holdningene er kjennetegnende for standpunkt som var mer vanlig for hundrevis av år siden, og at man fortsatt ser dem blant lekfolk tydeliggjør behovet for en innsikt i fenomenet religiøs evolusjon, hvis mangfoldet innenfor den ortodokse tradisjonen skal forstås. Altså, som et eksempel, tror de mest liberale, selvutnevnte, «opplyste» kristne i dag ikke lenger på helvete eller djevelen, men det er mange kristne som gjør det, ikke bare de som er beskrevet som «fundamentalister». Eller for å ta enda et eksempel, i det attende og nittende århundret gav de fleste kristne uttrykk for å tro på den bokstavelige gjenoppstandelsen av kroppen, men i dag ser kun et fåtall av ortodokse troende ut til å være enige i denne troen. I tillegg har kristne i århundrer diskutert det profeterte tidspunktet for det nye årtusenet, hvorvidt det ville komme forut for eller følge etter Kristi annet komme, mens mange ser ut til helt å ha forlatt denne forespeilingen.