XXIII. Religion og sosial forandring

Med det økte presset om forandring i moderne samfunn ville det være overraskende om noen større sosial institusjon hadde vist seg å være immun mot følgene av den prosessen. Selv om religion er fast forankret i den sosiale aktivitetens frivillige sfære, har den absolutt respondert, og det dukker opp stadig mer varierte former og vekslende hovedinteresser. Etter hvert som den vestlige verdens allmenne befolkning har blitt mer utdannet, har moderne religioner hatt en tendens til å legge mindre vekt på de konkrete aspektene av religionshistoriens bokstavelige historiske episoder, og hvis de i det hele tatt henviser til dem, har de gjort det som poetiske eller symbolske metaforer. Selv innen konvensjonelle kristne tradisjoner har det vært lagt minkende vekt på doktriner om Gud, skapelsen, synd, inkarnasjon, frelse eller evig fortapelse, og større vekt på flere andre saker. I praksis, og særlig i de større kristne trosretningene, er dette forankret i veksten av pastoral omsorg som utviklet seg fra midten av det nittende århundret og videre, og som nå manifesteres i mange nye former for spesialiserte pastorale virkeområder. Industrielt presteskap (inklusive den tidligere arbeiderprest-bevegelsen); prestetjeneste i sykehus og fengsler, spesialisert rådgivning i ekteskapsrådgivning, kristen terapi og healing, rehabilitering fra stoff- og alkoholavhengighet, seksuelle problemer, og holdninger til arbeid er alle diverse dagligdagse praktiske anliggender som involveres i samtidens religiøse og åndelige bestrebelser. På det mer teoretiske nivået har de blitt komplettert av fornyet oppmuntring til etikk om personlig ansvar, interesse for sosial rettferdighet, søken etter personlig tilfredsstillelse og oppbygging, og anvendelsen av religion som en kilde til positiv tenkning.

Disse nye områdene har funnet sine uttrykk i både ortodokse og dissenterende variasjoner innenfor kristendommen, men det som også har funnet sted i vestlige samfunn, er utbredelsen av ikke bare noen av Orientens større trosretninger (i starten stort sett blant immigranter), men også av bevegelser avledet fra disse religionene. Noen av dem er uttrykkelig modifisert i form og uttrykk for å appellere til et vestlig klientell. I tillegg til disse finnes det bevegelser som hevdes å komme fra urgammel hedendom, mens noen hevder å ha en variert rekke av mystiske tradisjoner som inspirasjonskilde. Andre bevegelser igjen søker å gjenopplive og utbre de okkulte kunstenes praksiser. Til alt dette mangfoldet må man tilføye nye religioner som deler noe av dagens samfunns vitenskapelige tankemåte, og som bruker sin vitenskap på en måter som bare kan beskrives som åndelige. I bakgrunnen finnes det også de mer tradisjonelle kristne sektene. Noen av disse vakte en gang engstelse blant ortodokse kristne og til tider fiendtlige innstillinger blant myndighetene, men i dag blir de i økende og nødvendig grad tolerert og akseptert som en del av den religiøse mosaikken i samtidens samfunn. At de ikke lenger så intenst er sentrum for oppmerksomhet eller engstelse, gjenspeiler det faktum at de, sett i sammenheng med nåtidens religiøse mangold, ikke lenger fremstår som så merkelige eller så avvikende som de en gang gjorde.

XXIV. Tradisjonelle sekter
LAST NED HVITBOKEN