Mens det vanligvis er slik at større fiendtlighet ofte blir fremprovosert av kjetterske sektmedlemmer enn av de som hverken har eller noen gang har hatt noen antydning av felles tro, og at spesielt tidligere tilhengere som har hoppet av opplever den største kritikken, har dagens samfunn ikke desto mindre utvist bemerkelsesverdig og vedvarende intoleranse mot noen av de nye religionene som har oppstått etter slutten av andre verdenskrig. Mens noen av disse bevegelsene kan grupperes ved hjelp av generell «familielikhet», ser man radikale forskjeller blant andre. Sosiologer har søkt å innføre noen generelle kategorier, med mindre vekt på deres felles lære enn på likheten i målene, antakelsene og perspektivene som de ulike bevegelsene favner. De har oppsummerende og generelt skilt mellom bevegelser som beskrives som «verdens-bekreftende» og dem som er «verdens-forsakende». Verdens-bekreftende bevegelser er de som er positivt innstilte til den eksisterende sekulære kulturen og som tilbyr tilhengerne sine en mulighet for ikke bare åndelige velsignelser, men materielle og psykiske goder gjennom økt emosjonell trygghet, terapi, økt kompetanse og sosial og kanskje også økonomisk suksess. Til motsetning søker verdens-forsakende bevegelser så langt som mulig å fjerne medlemmene sine fra enhver type for engasjement i samfunnet og den sekulære kulturen, og tilbyr muligheter for belønning i enten deres tilbaketrukne samfunn eller i salige liv etter døden, eller noen ganger i begge. Disse generelle kategoriene representerer selvfølgelig ikke nyanserikdommen i en enkelt bevegelses teorier eller praksiser på en god måte, men de klarer å danne en grunnleggende orienteringsdikotomi mellom de flere hundre nye religiøse gruppene som kan finnes i nåtidens vestlige samfunn.
Disse to fundamentale orienteringene er ikke nye i religionens historie. De er tydelige gjennom bare et flyktig kjennskap til, på den ene siden, målene i magiske systemer og, på den andre siden, den asketiske verdensforsakende etikken i middelaldersk katolisisme, eller, i varierende form, i det syttende århundrets kalvinisme. Begge orienteringene kan bli funnet i dagens konvensjonelle kristendom, selv om verdens-forsakingen nylig har gitt plass til en sterkere strøm av en verdens-bekreftende etos. Til tross for aspekter som nye bevegelser av begge retninger deler med etablerte religioner, har de møtt motstand, fiendtlighet, trakassering og til og med forfølgelse i nyere tiår. På den ene siden, fordi de ofte er så radikalt ulike i saker som gjelder organisasjon, monoteistisk engasjement, tilbedelsespraksiser, blir de, blant andre ting, lett beskyldt for ikke å være religiøse i det hele tatt. På den andre siden, fordi religionen deres overtaler tilhengere til å trekke seg tilbake fra ordinært sekulært engasjement eller til å engasjere seg i esoterisk mystisisme, blir de sett på som fiender av samfunnet.
