Hvordan å Holde Seg Frisk | Ressurssenter for forebygging

III. Toleranse i den kristne tradisjon

Selv om toleranse i dag ikke sjeldent forkynnes av kristne autoriteter, er det viktig å huske på at kristendommens tradisjon er en av intoleranse. Ulik de fleste samtidsreligioner var kristendommen, fra Paulus’ dager, en eksklusiv religion som forbød sine tilbedere å tilbe andre guder eller å drive med fremmede praksiser. Den var også en universell religion som forkynte at den var den ene sanne religionen for hele menneskeheten. Mens jødedommen også var eksklusiv, var den ikke universell – den var normalt ikke et religiøst valg tilgjengelig for dem som ikke var etniske jøder. Som kontrast lærte kristendommen at den i det hele tatt var den eneste gyldige religionen for alle. Den var en frivillig religion som folk var frie til å velge og skulle velge. Slik var kristendommen også en omvendende religion som søkte å overbevise folk om at alle andre religioner var onde, og fordømte dem som sådan.

I hundrevis av år gjorde den kristne kirken det til sin hovedoppgave å omvende hedningene, som inkluderte alle i andre trosretninger. Mens hedningene skulle omvendes, skulle de som var fortrolige med «den sanne tro», men som på en eller annet måte skulle komme til å utfordre kirkens lære, ikke bare bli ekskommunisert fra kirken, men også utryddet gjennom død (det autoritative kravet fra St. Thomas Aquinas).

Den kristne intoleransen for alle andre trosretninger ble bare moderert med reformasjonen, og da bare gradvis. De tidlige manifestasjonene av toleranse i det sentrale Europa gjaldt opprinnelig bare for fyrster, hvis undersåtter ble krevd å ta sin herskers tro, katolsk eller luthersk, ut fra prinsippet vedtatt ved religionsfreden i Augsburg i 1555: cuius regio, eius religio [i en fyrstes land, en fyrstes religion]. I de ulike territoriene som var påvirket av den kalvinistiske reformerte kirken, ble toleranse noen ganger etterpå vist til kalvinister, men sekter av den såkalte «radikale» reformasjonen – anabaptister og hutterianere – og senere sosisianere og unitarer, fortsatte å bli forfulgt. Samtidig skulle ikke ateister, i henhold til teorier om toleranse fremmet selv av opplyste filosofer som John Locke, tolereres i det hele tatt.

Den beste garantien mot sosial splid i et slikt religiøst pluralistisk samfunn fant man ikke i et forsøk på å innføre religiøs likhet, men i etableringen av religiøs toleranse som et prinsipp som overgår doktrinene og overbevisningene til én enkelt religion.

Til slutt førte prinsippene som ble forfektet av reformasjonen om en «åpen Bibel» og «presteskapet av alle troende» til nedgangen i tendensen til intoleranse som ble holdt i hevd i tradisjonell kristendom. Dissentergrupper skaffet seg begrensede rettigheter til å tilbe på måter de selv foretrakk. I England kom dette best fram under lovgivningen til William og Mary i 1689. Restriksjoner forble værende og ble bare gradvis mindre, og til slutt borte, i de påfølgende to hundre årene. Europas styrende klasser kom gradvis til å oppgi teorien at sosial samhørighet i hovedsak var avhengig av opprettholdelsen av religiøs likhet. Leksen ble mer tydelig lært i USA, der man måtte få plass til en religiøst variert befolkning der mange hadde flyktet fra religiøs forfølgelse i Europa. Den beste garantien mot sosial splid i et slikt religiøst pluralistisk samfunn fant man ikke i et forsøk på å innføre religiøs likhet, men i etableringen av religiøs toleranse som et prinsipp som overgår doktrinene og overbevisningene til én enkelt religion. I kontrast til de gamle europeiske antakelsene om behovet for religiøs tvang, ble det i USA erkjent at et prinsipp om toleranse var uunnværlig for den sosiale samhørigheten i en allerede religiøst variert befolkning. Dermed ble toleranse og religiøs frihet nedfelt i USA som prinsipper overordnet ethvert bestemt religiøst system. Selve skapelsen av en sekulær stat, der de styrende autoritetene ikke skulle etablere religion eller vise forkjærlighet for en religion fremfor en annen, ble den første garantien for religiøse rettigheter.

IV. Kulturell tilknytning i definisjonen av religion
LAST NED HVITBOKEN