XVIII. Hinduisme: Sankhya-retningen

Hinduisme er en religion med stort internt mangfold. Seks eldgamle og avvikende filosofiske systemer anerkjennes som ortodokse. Et av disse, sankhya, er hverken teistisk eller panteistisk. Lik jainismen lærer sankhya at både urmaterie og den individuelle sjelen er uskapte og uforgjengelig. Sjelen kan bli befridd ved å kjenne sannheten om universet og ved å ha kontroll over lidenskapene. I noen tekster benekter sankhya eksistensen av en personlig høyeste guddom, og under alle omstendigheter betraktes enhver forestilling om guddom som overflødig og potensielt selvmotsigende, siden karmas virke styrer menneskets affærer opp til det punktet hvor det selv kan avgjøre at det søker frigjøring. Sankhyas fire mål ligner de til buddhismen: Å kjenne lidelse, som mennesket må frigjøre seg fra; å bringe lidelse til opphør; å fatte årsaken til lidelse (unnlatelsen av å skille mellom sjel og materie); og å lære frigjøringens midler, nemlig differensierende visdom. Lik andre skoler lærer sankhya karma-prinsippet: Gjenfødsel er en konsekvens av ens handlinger, og frelse er å slippe unna syklusen av gjenfødsler.

Lik andre skoler lærer sankhya karma-prinsippet: Gjenfødsel er en konsekvens av ens handlinger, og frelse er å slippe unna syklusen av gjenfødsler.

Sankhya innbefatter en form for dualisme. Dette er ikke den kristne dualismen av godt og ondt, men en radikal distinksjon mellom sjel og materie. Begge er uskapte, uendelig eksisterende ting. Verden er forårsaket av materiens forandring. Sjelen er imidlertid uforanderlig. Sjelen lider fordi den er fanget i materie, likevel er dette fangenskapet en illusjon. Så snart sjelen blir klar over at den ikke er en del av den materielle verden, opphører verden å eksistere for den bestemte sjelen, og den er fri. Ifølge sankhya-teori, går materie gjennom utvikling, oppløsning og ro. Ved å utvikles skaper materie intellekt, individualitet, sansene, moralsk karakter, vilje og et prinsipp som overlever døden og som gjennomgår sjelevandring. Ved å være forbundet med sjelen blir den fysiske organismen et levende vesen. Bare i denne sammenheng blir bevissthet virkeliggjort: Hverken materie for seg selv eller sjel for seg selv er bevisst. Selv om sjelen er et levendegjørende element, er den i seg selv ikke livet som ender i død, ei heller er den liv som videresendes fra en eksistens til en annen. Selv om den selv ikke gjør noe eller lider, gjenspeiler sjelen lidelser som skjer, omtrent slik et speil avspeiler. Den er ikke intellektet, men er en uendelig og lidenskapsløs væren. Sjeler er utallige og klart avgrenset fra hverandre. For sjelen er målet å gjøre seg fri fra illusjon og slik fra fangenskap. Så snart den er frigjort, er sjelens tilstand motstykket til buddhismens nirvana. Slik frigjøring kunne inntreffe før døden, og den frigjortes oppgave er å være lærer for andre. Etter døden eksisterer det en mulighet for total frigjøring uten trussel om gjenfødsel.

Sankhya har ingen innvending mot tro på populære guddommer, men disse er ikke en del av dens virksomme orden. Det er viten om universet som gir frelse. I denne forstand er kontroll av lidenskaper, og ikke moralsk atferd, det sentrale. Gode gjerninger kan bare gi en lavere form for lykke. Ofring er heller ikke virkningsfullt. Underordningen av moral til en plass av lavere verdi enn kunnskap og forringelsen av gode gjerninger innebærer klare forskjeller fra kristendommens krav, og symboliserer en annerledes form for religiøsitet. Hverken etikk eller ritualer er av stor betydning for sankhyas verdensorden. Også her ser man en sterk kontrast til kristendom, hvor etikk og ritualer utgjør, om enn i varierende grader i ulike trosretninger, svært viktige deler av det samlede tro- og tilbedelsessystemet.

XIX. Mangfold blant religioner: Polyteisme
LAST NED HVITBOKEN