Hvordan å Holde Seg Frisk | Ressurssenter for forebygging

XXII. Teologiske oppfatninger og religiøs tro

Hvis toleransen for forskjellige religioner har vokst, har en faktor som for øvrig kanskje har gjort toleransen vanskelig å nekte for, vært de voksende forskjellene mellom teologers tro og troen blant noen av de mer overbeviste lekfolkene innen det som i teorien skulle være samme religiøse overbevisning. Noen lekfolk fortsetter å holde fast ved bokstaveligheten i skriftene, mens andre, som ikke er like sikre på det verbale, allikevel tror på autentisiteten i det de forstår at skriftene formidler. Også geistlige, skjønt de ofte står lenger fra den vanlige lekmannen enn de akademiske og profesjonelle teologene, forkaster i dag ofte sentrale teser i troen. I løpet av de siste par tiårene har det vært anglikanske [dvs. episkopale] biskoper som åpent har reservert seg mot slike grunnleggende elementer i kristen tro som jomfrufødselen, Jesu gjenoppstandelse og det annet komme. Noen lekfolk innenfor den samme trosretningen har blitt dypt opprørt og forarget. Teologer har gått lenger, noen av dem setter spørsmålstegn ved eksistensen av den typen høyeste vesen som tradisjonelt hylles av den kristne kirke. Denne strømmen av meninger har blitt gransket av noen av de mest berømte og fremstående moderne teologene, den finnes spesielt omtalt i skriftene til Dietrich Bonhoeffer og Paul Tillich, men er kanskje lettest beskrevet i sin mest populære og innflytelsesrike fremstillingsform av J.A.T. Robinson, biskop av Woolwich. I 1963 oppsummerte biskopen denne trenden i kristen tenkning i sin bestselgerbok, Honest to God. Han la frem argumentene om å forlate ideen om Gud som et personlig vesen, som fantes «der ute», og utfordret hele ideen «kristen teisme». Han siterte Bonhoeffer:

«Mennesket har lært seg å mestre alle spørsmål av viktighet uten å ty til Gud som en arbeidshypotese. I spørsmål om vitenskap, kunst og til og med etikk har dette blitt en selvsagt sak man knapt våger å angripe lenger. Men i de siste hundre år eller så har det i stigende grad blitt sant om religiøse spørsmål også: Det blir klart at alt, akkurat som før, klarer seg uten ’Gud’.» [s. 36]

Fra Tillich siterte biskopen det følgende:

«Navnet på denne bunnløse og uuttømmelig dybden og årsaken for all eksistens er Gud. Den dybden er hva ordet Gud betyr. Hvis det ordet ikke har mye betydning for deg, oversett det og snakk om ditt livs dybde, om din værens kilde, om ditt grunnleggende anliggende, om hva du tar på alvor uten å nøle … Han som kjenner til dybde, kjenner Gud.» [s. 22]

For seg selv sier biskopen:

«… som han [Tillich] sier: Teisme, slik den vanligvis er forstått, ’har gjort Gud til en himmelsk, helt perfekt person som styrer over verden og menneskeheten’» [s. 39] «… Jeg er overbevist om at Tillich har rett når han sier at ateismens innsigelse mot en slik høyeste person er korrekt.» [s. 41]

«Til slutt kommer vi ikke til å være mer i stand til å overbevise mennesker om eksistensen av en gud ’der ute’, som de må tilkalle for å få orden på sine liv, enn å overtale dem til å ta Olympens guder alvorlig.» [s. 43]; «å si at ’Gud er personlig’, er å si at personlighet er av avgjørende betydning i universets sammensetning, at vi i personlige forhold rører ved, som ingen andre steder, den endelige meningen med tilværelsen.» [s. 48–49]

Idet han skiller, slik teologer gjør, mellom virkelighet og eksistens, bedyrer biskopen at Gud i siste instans var virkelig, men at han ikke eksisterte, siden det å eksistere var å være endelig i rom og tid, å være del av universet.

Hvis ideen om et høyeste vesen ble bestridt, slik ble også den tradisjonelle forståelsen av Jesus det. En nytolkning av Det nye testamente og av personen Jesus hadde også vært på gang i tenkningen i avanserte teologiske sirkler av det tjuende århundret. I 1906 hadde Albert Schweitzer utgitt et verk med den oversatte tittelen Letingen etter den historiske Jesus, hvor han skildret Jesus som en jødisk profet med litt feilaktige ideer, og i høy grad et barn av sin tid. En mer radikal prosess med kritisk «avmytologisering» ble foretatt av Rudolf Bultmann som i begynnelsen av 1940-årene viste hvor grundig evangeliene var utsatt for mytene som rådet på den tiden de ble skrevet. Han søkte å vise hvor få av forestillingene brukt i evangeliene som kunne bli godtatt av folk av det tjuende århundret. Budskapet til menneskeheten i Det nye testamente så han i stor grad for seg fra den tysk eksistensialistiske filosofiens ståsted: Kristendommen ble en rettesnor for den enkeltes moralske liv, men han så den som ikke lenger troverdig som en samling av lære om Guds skaperverk og hans ledelse av verden. Bultmanns arbeid sådde ny tvil om den tradisjonelle påstanden at Jesus var Gud i kjødet, og sådde dermed tvil om hele Kirkens kristologiske lære. Denne historiske relativismen ble ytterligere uttrykt i et verk med tittelen The Myth of God Incarnate (redigert av John Hick), utgitt i 1977, der et antall av de mest fremtredende anglikanske teologene drøftet den ortodokse, tradisjonelle, kristne doktrinen, som ble til ved Rådsforsamlingen i Kalkedon [451 e.Kr.], om Guds slektskap med mennesket: Jesus. Moderne teologer fant det vanskelig å tro at Gud hadde blitt menneske på den måten kirken hadde lært oss i de foregående femten århundrer.

Disse forskjellige strømningene i teologisk meningsutveksling – den overveide avvisningen av forestillingen om en personlig Gud; det å gi avkall på teisme; den nye vekten på Bibelens relativisme; og innsigelsen mot aksepterte forestillinger om Kristi natur og hans forhold til guddommen – innebærer alle et kraftig avvik fra den vedtatte forståelsen av kristendommen og troen til de fleste lekfolk. På denne måten sådde oppfatninger av religionens natur, selv fra kristne kilder, tvil om de implisitt kristne kriteriene som tidligere definert religion.

XXIII. Religion og sosial forandring
LAST NED HVITBOKEN