VI. Etisk nøytrale definisjoner

Religioner er alltid normative, men siden hver religion er forskjellig fra andre, søker moderne spesialister innen religionsstudier (antropologer, sosiologer og sammenlignende religionsforskere) å drøfte det normative uten selv å bli forpliktet til det. Moderne lærde søker å opprettholde objektivitet og etisk nøytralitet. Utviklingen av en gjennomgripende nøytralitet i studiet av religion ble imidlertid bare langsomt oppnådd. Noen samtidige studier i sammenlignende religion manifesterer fremdeles klar forutinntatthet. Selv innen samfunnsvitenskapene, som uttrykkelig er forpliktet til verdinøytral forskning, ser man visse fordommer i arbeid som er gjort i mellomkrigsårene. Spesielt ble det ofte helt ubegrunnet antatt at den religiøse utviklingen hadde skjedd analogt med den biologiske utviklingen, og at religionen i de mest utviklede landene nødvendigvis var «mer høytstående» enn hos andre folkeslag. Den antakelsen ble lett akseptert av kristne akademikere. Andre (og i påfallende grad Sir James Frazer) mente at religion var et evolusjonsmessig skritt på veien fra magi til vitenskap.

I dag tar ikke lenger akademikere det for gitt at troen på én guddom på en eller annen måte er en høyere form for religion enn troen på flere guder eller ingen. Det aksepteres at en religion kan postulere en antropomorf gud, andre guddomsformer, et høyeste vesen, et mangfold av ånder eller forfedre, et universelt prinsipp eller lov, eller et hvilket som helst annet uttrykk for en definitiv tro, slik som «grunnlaget for væren». At religiøse begreper er tilbøyelige til å være mer intellektuelt abstrakte i mer sofistikerte kulturer og sammenhenger, blir ikke sett på som en rettferdiggjørelse for å betegne slike religioner som «høyere».

Etter som lærde ble klar over det empiriske mangfoldet av religioner i ulike samfunn, måtte deres forestilling om hva som utgjorde religion forandre seg. Den ville i økende grad involvere fenomener som hadde familielikhet heller enn delt identitet, og som manifesterte likheter i atferdsmønstre heller enn identitet i faktisk innhold. Man innså at religion ikke kunne bli definert med begreper som var spesifikke for en bestemt tradisjon. Følgelig ble de konkrete punktene som gjaldt for kristendom, og som tidligere hadde blitt ansett som avgjørende for definisjonen av religion, nå sett for å være kun eksempler på hva en definisjon kunne inneholde. Spesifiseringen av slike konkrete elementer ble avløst av mer abstrakte formuleringer som favnet et mangfold av typer av overbevisninger, praksiser og institusjoner som, skjønt langt fra egentlig identiske, kunne anses som like gyldige i bruk. Så fort en slik begrepsdanning utviklet seg, ble det oppfattet at hvert samfunn har overbevisninger som overgår kjent empirisk realitet, og praksiser lagd for å bringe mennesket i kontakt eller nær forbindelse med det overnaturlige. I de fleste samfunn var det folk som tok på seg de spesielle funksjonene forbundet med dette målet. Sammen kom disse elementene til å bli anerkjent som å utgjøre religion, uavhengig av troens innhold, naturen i de faktiske praksisene eller ritualutøvernes formelle status.

VII. Indre samsvar av tro og praksis
LAST NED HVITBOKEN