I Sør-Afrika prøvde apartheidstyret å nekte Scientologykirken religiøs status tidlig på 1970-tallet. Regjeringens undersøkelseskommisjon hevdet at Scientology ikke burde bli anerkjent som en «sann kirke» fordi den angivelig ikke forkynte Bibelen som Guds ord. Den fremmet ikke en «ordentlig doktrine» av synd og frelse, og den bekjentgjorde ikke Kristus som den eneste frelseren av menneskeheten. Selv om denne undersøkelseskommisjonen besluttet ikke å anbefale å forby Scientology, fant den ikke desto mindre at Scientologykirken manglet «helligheten» som var nødvendig for at den skulle telle som en kirke eller en religion i Sør-Afrika.34
Ironisk nok nektet denne offisielle kommisjonen å anerkjenne legitimiteten av en religiøs bevegelse som hadde tilbudt sin støtte til Sør-Afrika. Som Scientologykirken bemerket i dens svar til kommisjonen, hadde kirken og dens grunnlegger vært «aktive i å kjempe for saken til Sør-Afrika».35 Mens Scientologykirken i prinsippet var en ikke-politisk religion, en kirke åpen for folk fra enhver politisk overbevisning eller engasjement, hadde L. Ron Hubbard uttrykkelig erklært sin støtte til Sør-Afrika i dens kamp mot internasjonal kommunisme. «Sannsynligvis den eneste nasjonen på jorden med viljen til virkelig å bekjempe undergravende virksomhet er Sør-Afrika», skrev Hubbard i 1961. I stedet for en militær løsning, tilbød imidlertid Hubbard Scientologykirkens religiøse teknologi. «For å snu denne trenden», oppfordret han: «Bruk E-metre, ikke våpen.»36
Etter å ha besøkt Sør-Afrika i begynnelsen av 1960-årene, utviklet L. Ron Hubbard en klar interesse for landet og dets folk. Som standard arbeidsreferanser til Scientologykirken konstaterer: «I kjølvannet av hans besøk i Sør-Afrika i begynnelsen av 1960-årene, forutså han massive sosiale oppstandelser og et alvorlig brudd mellom den svarte og hvite befolkningen. For å avverge en katastrofe, foreslo han forskjellige tiltak og skaffet til veie teknologien som skulle sette landets store svarte befolkning i stand til å lese og skrive.»37 Sammenfallende med Scientologys juridiske anerkjennelse i 1975, opprettet kirken en filial av dens Applied Scholastics International-program, som ble introdusert som «Education Alive», for å gjøre dens studieteknikker tilgjengelige i Sør-Afrika. I henhold til Scientologykirken: «I Sør-Afrika hjalp disse programmene godt over to millioner underprivilegerte svarte afrikanere med å forbedre sin evne til å studere, lenge før murene til apartheid falt, eller verden til og med hadde lagt merke til det.»38
I løpet av apartheidtiden var kirken aktivt involvert i å kjempe mot menneskerettighetskrenkelsene i delt utvikling, Bantu-utdannelse og den mentale helse-profesjonen. Som kirken hevdet, tjente psykiatrien interessene til apartheid i rettferdiggjøringen av rasemessig atskillelse og forsterkingen av rasistisk undertrykkelse av svarte sør-afrikanere.
I løpet av apartheidtiden var kirken aktivt involvert i å kjempe mot menneskerettighetskrenkelsene i delt utvikling, Bantu-utdannelse og den mentale helse-profesjonen. Som kirken hevdet, tjente psykiatrien interessene til apartheid i rettferdiggjøringen av rasemessig atskillelse og forsterkingen av rasistisk undertrykkelse av svarte sør-afrikanere. Kirken kjempet for å identifisere og avsløre den umenneskelige behandlingen av svarte pasienter på psykiatriske sykehus. Selv om denne kampanjen brakte kirken i konflikt med apartheidstyret, ble dens bekymringer om rasismen i den Sør-Afrikanske mentale helse-profesjonen gjentatt av Verdens helseorganisasjon, som i 1977 konstaterte at «i ingen andre medisinske områder i Sør-Afrika er forakten for personen, som dannes av rasisme, mer konsist fremvist enn innen psykiatri».39 Kirkens motstand mot psykiatri oppstår fra dens trosbekjennelse som bekrefter det religiøse grunnlaget for mental helse og helbredelse. I Sør-Afrikansk sammenheng, var imidlertid denne motstanden rettet uttrykkelig mot den stedegne rasismen som så ut til å gjennomsyre utøvelsen av psykiatri under apartheid.
Gjennom disse religiøse og utdannelsesmessige tiltakene, har Scientologykirken etablert sin plass blant religionene i Sør-Afrika. I de siste årene har kirken vært en aktiv deltaker i det Sør-Afrikanske kapittelet til Verdenskonferansen om religion og fred.40 Ved å sette opp et dokument for rettigheter og ansvar for religiøse organisasjoner i Sør-Afrika, har WCRP blitt støttet av kirkens forpliktelse til religiøs frihet. I et nytt Sør-Afrika har Scientologykirken derfor antatt sin posisjon innen landets rike struktur av religiøs mangfoldighet.
Som filosofen William James sto fast ved, hver religion har en terapeutisk intensjon. Hver religion diagnostiserer det grunnleggende problemet til den menneskelige tilstanden, enten det problemet er identifisert som synd, uvitenhet, lidelse, fremmedgjøring eller undertrykkelse, og foreslår en kur.41 Scientologykirken er en terapeutisk religion som diagnostiserer problemet til menneskets tilstand og gir spesifikke teknikker for åndelig helbredelse og en anvendt religiøs filosofi utformet for å kurere det problemet.
Selv om Scientology ofte blir beskrevet som en «ny religiøs bevegelse», er den faktisk ikke ny. I Sør-Afrika har Scientology vært til stede i 40 år, som vi har sett. I begynnelsen av 1980-tallet forutsa noen sosiologer og religionshistorikere forfallet til Scientology. De hevdet at kirken ville oppleve det som vanskelig å overleve døden til dens grunnlegger, at dens religiøse «vitenskap» ville bli foreldet ved endrede vitenskapelige metoder, og at dens åndelige «terapi» ville miste «markedsandeler» til en ekspanderende konkurranse.42 I løpet av de mellomliggende årene har imidlertid disse forutsigelsene om bortgangen til Scientology ikke blitt bekreftet. Som en religion som er både gammel og ny, har Scientologykirken fortsatt å fremme religiøse ambisjoner som har oppnådd tilhengere over hele verden. I det minste gjør Scientologykirken seg fortsatt fortjent til anerkjennelse og oppmerksomhet som en religion i Sør-Afrika.
David Chidester
Professor i sammenlignende religion
