V. Religiøs etikk

Alle religioner utvikler etiske regler, etiske standarder og etiske verdier som styrer atferd i dagliglivet, vanlige situasjoner og omstendigheter i personlig og sosialt liv. Scientologykirken har også et system av religiøs etikk. Retningslinjer for atferd har blitt formulert i et sett med etiske kodekser: En scientologs kodeks skisserer grunnleggende prinsipper for moralsk oppførsel, Auditørens kodeks gir en etisk veiledning til prestelig praksis, som styrer opptredenen til Scientology-prester, og Æreskodeksen setter frem etiske idealer som alle scientologer kan strebe etter. Disse kodeksene er ikke bare for å styre personlig atferd, men blir betraktet som grunnlaget for en sosial forvandling som lover en verden uten sinnssykdom, kriminalitet eller krig.

Bakenfor disse etiske kodeksene er imidlertid en utpreget tilnærming til religiøs etikk, hvor etisk oppførsel er ansett som en integrert del av åndelig vekst. Etisk atferd ses som et direkte resultat av fremgang på broen til åndelig frigjøring. I dette henseende er derfor etikk nært forbundet med alle religiøse overbevisninger og rituelle praksiser i Scientologykirken.

Under forutsettelsen at mennesker er naturlig gode, innser scientologer også at de er i stand til ondskap. De onde handlingene som mennesker utfører blir imidlertid ansett som aberrasjoner av den iboende godheten i menneskelig natur. Fra dette perspektivet blir den sentrale etiske nødvendigheten til Scientology å korrigere etiske aberrasjoner og gjenvinne den opprinnelige godheten til menneskeånden. I hovedsak blir religiøs etikk et spørsmål om å gjenopprette en opprinnelig tilstand av etisk harmoni.

Under forutsettelsen at mennesker er naturlig gode, innser scientologer også at de er i stand til ondskap. De onde handlingene som mennesker utfører blir imidlertid ansett som aberrasjoner av den iboende godheten i menneskelig natur. Fra dette perspektivet blir den sentrale etiske nødvendigheten til Scientology å korrigere etiske aberrasjoner og gjenvinne den opprinnelige godheten til menneskeånden.

I historien til religioner har systemer av religiøs etikk ikke bare rettet seg mot spesifikke handlinger. De har ikke bare forbudt noen handlinger, slik som å lyve, tyveri eller mord, og foreskrevet andre. Snarere har religiøs etikk rettet seg mot det som kan kalles tilbøyelighet til begjær. I den kristne tradisjonen, for eksempel, formulerte middelalderske teologer en standard liste over de sju dødelige syndene – stolthet, sinne, lyst, dovenskap, grådighet, fråtsing og misunnelse. Disse syndene var imidlertid ikke spesifikke handlinger, de var tilbøyeligheter til begjær som ledet mennesker vekk fra Gud. Som den italienske dikteren Dante Alighieri erklærte i sin Guddommelige komedie, disse syndene var sju forskjellige former av den samme «villedede kjærligheten».24 I henhold til Dante fjernet villedet begjær mennesker fra den guddommelige kjærligheten som organiserte den overjordiske harmonien til de himmelske sfærene. Religiøs etikk var derfor i siste instans avhengig av å transformere åndelig dissonans til åndelig harmoni.

På samme måte har buddhistisk etikk identifisert tre dødelige synder – følelsene av lyst, grådighet og sinne – som også kan forstås som former for begjær. I dette tilfellet er villedet begjær ikke i harmoni med renheten og friheten til Buddhas natur. Derfor har både kristne og buddhistiske tradisjoner forstått religiøs etikk som et spørsmål om å bringe menneskelig begjær i harmoni med et åndelig ideal.25

Scientology-etikk er basert på en lignende analyse av forholdet mellom dissonans og harmoni i menneskelige tilbøyeligheter av begjær. Denne etiske analysen er formulert klarest i Toneskalaen. På en skala fra null til førti kartlegger toneskalakartet de åndelige disposisjonene hvorfra forskjellige kvaliteter av handling strømmer. På bunnen av skalaen er veldig lave tilbøyeligheter til begjær – apati, fortvilelse – så tett på døden at de ikke gir grunnlag for etisk handling. Noe høyere forhindrer tilbøyeligheter, slik som frykt, sinne og fiendtlighet, friheten som er nødvendig for å leve et etisk liv. I det neste området er fremskritt oppover skalaen tydelig i bevegelsen fra konservatisme, gjennom sterk interesse i livet, til en tilstand av munterhet. Etisk oppførsel blir nå mulig. Men rekkevidden for etisk handling øker eksponentielt etter hvert som skalaen beveger seg opp gjennom tilbøyeligheter til entusiasme, estetisk deltakelse og jubel, for å ankomme ved de høyere nivåer som representerer kilden til all handling, og det overlegne Avklart væren.

Toneskalaen presenterer derfor begrep for å vurdere den relative dissonansen eller harmonien av menneskelige tilbøyeligheter til begjær med de åndelige idealene til Scientology. Som L. Ron Hubbard sier det: «Når man går nedover Toneskalaen, kan man se for seg at theta blir tilført større og større dissonans. …» «Som en musikalsk analogi kunne man si at tonen blir mindre og mindre en ren og harmonisk vibrasjon, og blir mer og mer falsk i forhold til seg selv.»26 I den religiøse etikken til Scientology avhenger derfor etisk handling av gjenopprettelsen av den menneskelige ånden til dens opprinnelige tilstand av åndelig harmoni.

VI. Religiøs opplevelse
LAST NED HVITBOKEN