Til tider så det ut som L. Ron Hubbard forkastet betegnelsen «religion» for troen og praksisen til Scientology. For eksempel konstaterte han en gang at Scientology «er ikke en psykoterapi. Det er en samling av kunnskap som gir individet frihet og sannhet når den brukes korrekt».13 I denne sammenhengen ser det imidlertid ut som Hubbard har skilt mellom de formelle aspektene av religion, slik som trosretninger, praksiser, eller medlemskap, og den befriende sannheten. Denne måten å skille mellom «religion» og «sannhet» er en vanlig religiøs strategi. For eksempel, den kristne teologen Karl Barth insisterte på at hans forkynnelse ikke var en religion, men sannhet. Maududi hevdet det samme for islam, Franz Rosenzweig for jødedom og Sarvepalli Radhakrishnan for hinduisme. I alle disse tilfellene har religiøse tenkere hevdet den ultimate betydningen og kraften i deres «sannhet» ved å differensiere den fra religion.14
Imidlertid fant Hubbard også ut at uttrykket «religion», hvis skikkelig definert, kunne bli brukt til å betegne den befriende sannheten i Scientology. «Scientology», forklarte Hubbard, «er en religion i den aller eldste og mest fullstendige meningen.» Imidlertid mer enn bare en «religiøs praksis», Scientology er en «religiøs visdom».15. Uttrykket «religion», ifølge Hubbard, «kan omfatte hellig lærdom, visdom, viten om guder og sjeler og ånder».16 Ut ifra disse vilkårene hevdet derfor Hubbard at Scientology burde bli anerkjent som en religion.
Hubbard identifiserte de hinduistiske, buddhistiske og taoistiske røttene til denne religiøse visdommen. Som visse former for hinduisme, spesielt Advaita Vedanta, støtter Scientology erkjennelsen at det menneskelige selvet i siste instans er den høyeste guddommelige makten i universet. I sanskrit-formelen for Vedanta, er Atman (det menneskelige selvet) Brahman (det guddommelige). Imidlertid har Scientology, slik som buddhistisk praksis, skissert en trinn-for-trinn bane mot frigjøring fra uvitenhet, som minner om den «åttedelte veien» til buddhismen. Denne buddhistiske stien beveger seg gjennom stadiene av riktig forståelse, engasjement, kommunikasjon, oppførsel, livsstil, anstrengelse, bevissthet og meditasjon for å oppnå en tilstand av lykkelig frigjøring fjernt fra verden. På en lignende måte identifiserer Scientology en religiøs sti, eller bro, som merker fremskritt mot frigjøring. Imidlertid, mens den buddhistiske stien prinsipielt var utformet for et klosterliv fjernt fra vanlige mellommenneskelige forhold og yrker, har Scientology-stien mer til felles med en taoistisk tilnærming for å oppnå åndelig harmoni mens man fortsatt er en del av det verdslige livet. I taoistisk betydning er frigjøring en tilstand av balanse hvor et menneske er i harmoni med alle tilstandene av eksistens. Scientology er rettet mot å oppnå en lignende harmoni.
I sin kosmologi identifiserer Scientology tre grunnleggende aspekter av realitet – livskraften som er omtalt som theta, Det høyeste vesen som også er kjent som Uendelighet og det fysiske universet av materie, energi, rom (engelsk: space) og tid, som er representert med akronymet MEST.
Ekkoer av disse gamle asiatiske religionene kan derfor bli funnet i de religiøse overbevisningene til Scientology. Imidlertid konkluderte Hubbard med at det endelige målet til disse religionene – åndelig frigjøring, kunnskap og harmoni – bare sjeldent ble oppnådd i praksis. Ved å reflektere over sine reiser i Asia, konstaterte Hubbard at han så en stor mengde som studerte, men svært få som ankom. I henhold til Hubbard manglet de gamle religiøse stiene følelsen av «presserende nødvendig å ankomme».17 En moderne religion, konkluderte han, måtte gjøre mer enn å identifisere åndelige mål, den måtte tilveiebringe praktiske metoder for å oppnå dem.
Scientology har også mye til felles med de alternative kristne og jødiske religiøse bevegelsene fra fjern fortid, kjent som gnostisisme. Som de gamle gnostikerne, lærer Scientology at mennesker i bunn og grunn er åndelige vesener med guddommelige sjeler av rent lys, som blir fanget inn i mørket til den materielle verden. I sin kosmologi identifiserer Scientology tre grunnleggende aspekter av realitet – livskraften som er omtalt som theta, Det høyeste vesen som også er kjent som Uendelighet og det fysiske universet av materie, energi, rom (engelsk: space) og tid, som er representert med akronymet MEST. Som en personlig form for livskraften har den menneskelige sjelen – thetanen – blitt viklet inn i kreftene til MEST. I det kosmiske dramaet til Scientology kan thetanen berges fra den sammenfiltringen til det fysiske universets tilstand.
Scientology fremsetter denne frigjøringen av thetanen som et spørsmål om overlevelse. Scientologys «Åttedelte vei» er de «Åtte dynamikkene» som representerer påfølgende stadier av ekspansjon i den grunnleggende trangen til overlevelse. De første fire dynamikkene er «trangen til eksistens» av en selv, familien, gruppen og menneskeheten. De neste to er trangen til å overleve på nivået av livskrefter og det fysiske universet, og den sjuende og åttende dynamikken representerer den ultimate åndelige overlevelsen på nivået av sjeler og Det høyeste vesen. Som Hubbard fremla: «Fremgangen oppover mot overlevelse på høyere nivåer er også en fremgang i retning av Gud.»18 I denne betydningen skisserer De åtte dynamikkene en sti, ikke bare for frigjøringen av sjelen fra begrensningene i den fysiske verdenen, men også for å oppnå en endelig guds-erkjennelse ved å eksistere på nivået til Det høyeste vesen.
Som andre religioner har Scientologykirken en formell trosbekjennelse som presenterer dens grunnleggende overbevisninger. Fire viktige aspekter ved denne trosbekjennelsen kan identifiseres. Først, Scientologykirkens trosbekjennelse legger vekt på grunnleggende menneskerettigheter. Disse rettighetene er bindende for hvert nivå av tilværelsen og representer derfor også rettighetene til menneskesjeler som frie åndelige vesener. Alle har like og umistelige rettigheter til religionsfrihet, assosiasjon, tanke, uttrykk, liv, mental sunnhet, selvforsvar og forplantning. For å understreke den grunnleggende naturen til disse rettighetene, stadfester trosbekjennelsen at «ingen makt mindre enn Gud har myndighet til åpenlyst eller skjult å oppheve eller tilsidesette disse rettighetene». For det andre kunngjør trosbekjennelsen et engasjement i religiøs helbredelse av menneskesinnet. Den forpliktelsen er formulert i læren at «studiet av sinnet og helbredelsen av mentalt forårsakede lidelser bør ikke skilles fra religion eller tolereres i ikke-religiøse områder». For det tredje, trosbekjennelsen uttrykker en etisk orientering i retning av livet, som hevder at «Mennesket er grunnleggende sett godt». Mens den grunnleggende godheten er realisert i harmoni med andre, forbyr «Guds lover» alle handlinger som ville ødelegge eller redusere overlevelsen av en annens liv, fornuft, eller sjel. Til slutt, Scientologys trosbekjennelse erklærer en forpliktelse til å oppnå frelse. «Ånden kan frelses og ånden alene kan frelse eller helbrede legemet», konkluderer trosbekjennelse med.19
Frelsen som blir lovet i Scientologykirken, er ikke avhengig av å ha tro på prinsippene i denne trosbekjennelsen. Som Hubbard hevdet, har spørsmålet om tro vært en av de mest misforståtte aspektene av religion. Han skiller mellom å ha «tro-på» noe og den åndelige karakteren til «tro» i seg selv. Når en person har «tro-på» noe, enten en religiøs tro, en kirke eller en frelser, så har den personen overgitt sin frihet som et åndelig vesen til en annens kontroll. Å ha «tro-på» overbevisningene til en religion fører til slutt til «ofringen av ens eget univers». Tro i seg selv er imidlertid den åndelige tilstanden av å være i harmoni med universet og Gud. I denne bestemte meningen er tro «en fullstendig beingnesstilstand. Og med denne tilstanden kunne man bevirke at tro som sådan ville forekomme i ens eget univers, eller kunne bevirke at folk hadde tro på en».20 Scientology er rettet mot å oppnå den uforbeholdne troen. Mer enn et spørsmål om tro er den troen en befriende kunnskap som oppnås gjennom en bestemt fremgangsmåte.
