Hvordan å Holde Seg Frisk | Ressurssenter for forebygging

II. Å anerkjenne religion

I den vestlige drøftingen har uttrykket «religion» alltid vært problematisk. Dens eldgamle latinske rot, religio, pekte ut en troverdig måte å oppføre seg på – forsiktig, trofast og med samvittighetsfull oppmerksomhet for detaljer. Denne troverdige måten å oppføre seg på ble imidlertid definert av dens motstykke, overtro, en type atferd motivert av uvitenhet, frykt og bedrageri. Som lingvisten Emile Benveniste konstaterte, «ideen om ’religion’ krever, for å si det sånn, gjennom motsetning, den til ’overtro’».3 Uunngåelig kollapser forskjellen mellom religion og overtro, det troverdige og bedragerske, det kjente og det fremmede, inn i en grunnleggende motsetning mellom «oss» og «dem». I den motsetningen blir troverdig religion gjort krav på for «oss», mens overbevisninger og praksiser som er basert på overtroisk uvitenhet, frykt og bedrageri, er tilskrevet «dem».

I det sørlige Afrika har denne begrepsmessige motsetningen mellom religion og overtro hatt en lang historie i europeiske beskrivelser om hjemmehørende afrikanske overbevisninger og praksiser. I løpet av det nittende århundret nektet europeiske observatører å anerkjenne at disse formene for afrikanske religiøse levemåter burde telle som «religion». For eksempel, i begynnelsen av det nittende århundret demonstrerte J.T. van der Kemp, den første misjonæren fra London misjonærsamfunn i det sørlige Afrika, denne benektelsen av afrikansk religion. Ved å henvise til folket fra Eastern Cape, uttalte van der Kemp: «Hvis vi med religion forstår ærbødighet for Gud, eller den ytre handlingen som uttrykker den ærbødigheten, så har jeg aldri klart å oppfatte at de hadde noen religion, heller ikke noen idé om eksistensen av en gud.»4 Van der Kemp nektet tydelig for det faktumet at folk fra Eastern Cape hadde en autentisk «religion». Van der Kemp insisterte isteden på at Afrikanere led under uvitenheten, frykten og bedrageriet til «overtro».

Denne vegringen for å anerkjenne afrikanske overbevisninger og praksiser fortsatte inn i det tjuende århundret. I 1920-årene, for eksempel, hevdet den Afrikanske antropologen, W.M. Eiselen, som arbeidet i administrasjonen for Bantu-affærer, at H.F. Verwoerd, under implementeringen av «Grand Apartheid» i 1950-årene, argumenterte at Afrikanere ikke hadde noen hjemmehørende religion. Eiselen insisterte på at uttrykket, godsdiens (religion), burde kun være reservert for hva han kalte «en forhøyet kultur». I mangel på en slik kultur, i henhold til Eiselen, kunne Afrikanere kanskje ha geloofsvorme (former eller mønstre av overbevisning), men de har ingen godsdiens.5 Under denne formuleringen fortsatte derfor afrikanere i det sørlige Afrika å lide under kategorisk fornektelse av deres hjemmehørende religiøse arv.

Uttrykket «religioner» har vært like problematisk. Den første skildrete bruken av uttrykket i flertall, «religioner», er funnet i 1593 i det engelske språket, i arbeidet til den protestantiske teologen Richard Hooker. Til forskjell fra moderne språkbruk brukte Hooker uttrykket «religioner» til å skjelne mellom to religioner: protestantisk og romersk-katolsk.6 Hooker så åpenbart to religioner – protestantisk og katolsk – hvor etterfølgende tenkere ofte har sett en, kristendommen. I løpet av det attende århundret delte europeisk tenkning om religion verden inn i fire religioner, kristendommen, jødedommen, islam og hedendommen, med den sistnevnte noen ganger ytterligere oppdelt i oldtiden, moderne og den «djevelske» hedendommen.7 Frem til 1870, når F. Max Müller holdt sitt introduksjonsforedrag om sammenlignende religion, hadde antallet av større religioner utvidet seg til åtte – kristendom, jødedom, islam, hinduisme, buddhisme, zarathustrisme, konfusianisme og taoisme – imidlertid med den betydelige restdelen av hva Max Müller kalte innfødte «religioner uten bøker».8 Opprinnelig brukt til å definere kristne divisjoner, ble uttrykket «religioner» derfor stadig mer brukt i forsøket på å få noen mening ut av en verden med religiøst mangfold.9

I det tjuende århundret har uttrykkene «religion» og «religioner» fortsatt å være viklet inn i religiøs konflikt. I respons til fremveksten av «nye religiøse bevegelser» i 1960-årene og 1970-årene, for eksempel, nektet anti-sekt propaganda religiøs status til disse bevegelsene ved å stemple dem som gründervirksomheter, undergravende politiske organisasjoner eller som hjernevaskende «sekter». Anti-sekt polemikk av den typen så til og med ut til å påvirke den akademiske analysen av nye religioner.10

Selv om den til en viss grad var informert av anti-sekt propagandaen, virket det som den Sør-Afrikanske undersøkelseskommisjonen, som prøvde å nekte religiøs status til Scientology i dens rapport fra 1972, var mer opptatt av å forsterke visse kristne antakelser om hva som burde telle som rettmessig religion i Sør-Afrika. I henhold til kommisjonen var ikke Scientologykirken en religion fordi den ikke etterlevde den korrekte tilbedelsen av en personlig Gud. «Selv om Scientology hevder å anerkjenne et Høyeste vesen», hevdet kommisjonen, «nevner den det aldri som en kontrollerende makt eller en personlig Gud, berettiget til lydighet og tilbedelse.»11 Ved å gjenkalle de kristne misjonærenes benektelse av afrikansk religion i det nittende århundret, var denne nektelsen av religiøs status til Scientology basert på en spesifikk kristen antakelse angående den korrekte formen for tilbedelse, som tilsynelatende er nødvendig for tro og praksiser for å telle som en autentisk religion.

I en detaljert imøtegåelse som ble utgitt i 1975, konstaterte den høyt ansette Sør-Afrikanske professoren i religionsvitenskap, G.C. Oosthuizen, ironisk at scientologer kunne ha oppnådd anerkjennelse som en religion av kommisjonen lettere «hvis de bøyde kne for en hellig ku eller en apegud eller en elefantgud eller en slange eller en frosk».12

Siden en religiøs måte å leve på kan betraktes som en måte å være menneskelig, har denne benektelsen av religiøsitet av andre også vært en benektelse av hele menneskeligheten for andre mennesker. Spørsmålet om definisjonen av religion er derfor ikke bare et akademisk spørsmål. Det er så grunnleggende som spørsmålet: Hva teller som et menneskelig vesen?

III. Religiøse overbevisninger
LAST NED HVITBOKEN