IV. Innflytelsen fra patologiske tilfeller

Et lite antall dramatiske og helt atypiske episoder har forverret skapelsen av fiendtlige reaksjoner mot nye religioner. Om Charles Manson-familien, som begikk grufulle mord i California, eller Symbionese Liberation Army (Befrielseshær), som var engasjert i terroristaktiviteter, i noen som helst korrekt betydning var religiøse bevegelser, er diskutabelt, men mediene beskrev dem gjerne som sådanne. Jim Jones, sentral figur i Jonestown-tragedien i Guyana i 1978, var en religiøs prest – men fra en etablert trosretning, Disciples of Christ, ikke av en ny religiøs bevegelse. Waco-massakren i 1993, Soltempelets Orden-episoden i Canada og Sveits i 1994 og de dødelige aktivitetene til Aum Shinrikyo i Japan i 1995, var patologiske fenomener som hadde å gjøre med nye religioner – men dette var spesielle bevegelser, ikke nye religioner generelt. Slike begivenheter er heldigvis sjeldne og må bli sett på i perspektiv: Gitt de bokstavelig talt tusenvis av nye religioner som fungerer i avanserte, industrielle samfunn (vestlige land og Japan), bør bisarre episoder av denne art betraktes som klart unntaksmessige. Men fordi disse tragediene har såret den offentlige bevisstheten dypt og – ikke alltid med full berettigelse – fordi de har blitt tillagt nye religiøse organisasjoner, har bildet av alle slike bevegelser en tendens til å bli uberettiget negativt påvirket. Men faktum er at de fleste nye religiøse grupper fungerer som harmløse kilder til moralsk, sosial og åndelig støtte for sine tilhengere, helt fjernt fra oppfattelsene som har blitt skapt i den moralske panikken som har blitt tent om nye religiøse grupper.

V. Inkonsekvente anklager
LAST NED HVITBOKEN