II. Opplevelsen til «nye» bevegelser

Da avvikende former av kristen tro oppnådde en viss mengde stabile tilhengere etter reformasjonen og fremstod som nye religiøse bevegelser, støtte de nesten alltid på ekstrem intoleranse. Hutterittene, som opprinnelig kom fra Tirol, ble gjentatte ganger slått i hjel og tvunget trinnvis til å flykte fra det ene stedet til det andre over hele Sentral-Europa. Kvekerne i England led vedvarende sjikane på slutten av det 17. århundret, og mange av dem ble fengslet for sin tro. De tidlige metodistene i det 18. århundret ble hyppig overfalt, og noen av deres kapeller ble brent. Lokale ordenshåndhevere og dommere var ikke sjelden del av slik forfølgelse, der de ansporet pøbelen og betraktet disse lovlydige religiøse som syndere snarere enn ofre. På slutten av det 19. århundret i England, ble de tidlige tilhengerne av Frelsesarmeen utsatt for lignende fiendtlighet. På bare ett år ble mer enn 600 av dens «soldater» angrepet av «bøller» som medlemmer av Frelsesarmeen mente var ansporet av den innflytelsesrike bryggeriindustrien. På den andre siden ble i løpet av noen få år et lignende antall Frelsesarme-personale fengslet på tvilsomme og kanskje oppdiktede anklager så som å sperre veien. I Sveits på 1890-tallet ble de tiltalt for bedrageri og økonomisk utnyttelse, anklager i likhet med de som var blitt brukt mot mormonkirkens misjonærer i Skandinavia tidligere det samme århundret.

Tidlig i det 20. århundret ble opposisjon mot noen nye religioner uttrykt i forskjellige former: Kristen Vitenskap ble bittert fordømt både for sine påstander om åndelig helbredelse og benektelsen av materie som realitet, men fordømmelsen var stort sett litterær og strakk seg fra satire av Mark Twain til alvorlige angrep av den ansette historikeren H.A.L. Fisher, blant et sant bibliotek av fiendtlige kommentarer fra prester, leger og, i lettere grad, en genre av satiriske skrifter, tegneserier og satiriske noveller. Opposisjonen til Jehovas vitner, fremdeles ansett som en ny bevegelse i første halvdel av det 20. århundret, var ofte mer fysisk uttrykt. De var utsatt for masse-vold i USA under annen verdenskrig, og noen av dem ble dyppet i tjære og rullet i fjær. De ble forfulgt for å nekte å gjøre honnør til flagget og å synge nasjonalsangen, ikke bare i USA, men i land så forskjellige som Malawi, og deres militærnektelse gjorde dem rettsforfulgt i Frankrike, Spania og Hellas selv i de seneste tiår. I Quebec ble denne generelt lovlydige sekten ubønnhørlig forfulgt av regjeringens ordenshåndhevere i løpet av 1940- og 1950-årene, basert på et variert utvalg av påståtte overtredelser av loven. Eksemplene kunne flerfoldiggjøres – de tjener til å illustrere den fortsatte utbredelsen av religiøs intoleranse og den tilbakevendende opposisjonen mot nye religiøse organisasjoner og nye oppfattelser av religiøs praksis.

Hva alle disse eksemplene har til felles er at disse forfulgte sektene var alle på sin tid relativt nye religiøse bevegelser i mindretall. Fordi de nedlot seg til å avvike fra en eller annen forskrift fra den etablerte religionen, eller valgte å ha sine egne forestillinger om guddommelig frelse og tilbedelse, eller fordi de utfordret normer for det moderne verdslige samfunnet, ble de gjenstand for mistillit og ble betraktet som kilder til sosiale forstyrrelser.

III. Samtidige nye religiøse bevegelser
LAST NED HVITBOKEN