Jeg har blitt bedt av Scientologykirken om å komme med en sakkyndig uttalelse om to generelle spørsmål: (1) Forekomsten av apostasi i nye religiøse bevegelser; og (2) Troverdigheten av apostaters uttalelser om sine tidligere religiøse anskuelser og praksiser. Disse to spørsmålene er av avgjørende betydning for en riktig forståelse av nye religiøse bevegelser, fordi det ofte henvises til slike apostater som troverdige informanter om sine tidligere anskuelser og praksiser – i kritiske medieoppslag og til og med i vitenskapelige studier av ikke-tradisjonelle religiøse bevegelser. Dessuten har et begrenset antall apostater gått til søksmål med krav om skadeserstatning, der de på forskjellige måter anklager sine tidligere religiøse samfunn for villedende og bedragerske praksiser eller fysisk og emosjonell tvang. Deretter har disse individuelle saksøkerne ofte tjent som ekspertvitner i andre saker som er anlagt mot nye religioner, enten av myndighetsinstanser eller av fiendtlige dissidenter.
I fortiden ble apostater likefrem fordømt for å oppgi sin tro.
Den spesielle oppmerksomheten mediene gir apostater fra nye religiøse bevegelser og deres tilflukt til domstolene for påstått skade de har lidt i hendene på sine tidligere religiøse grupper, innebærer en dyptgående forandring av offentlighetens holdning overfor og behandlingen av apostater i dette århundret. I fortiden ble apostater likefrem fordømt for å oppgi sin tro. Straffetiltakene som den avviste religiøse gruppen iverksatte mot apostaten, ble faktisk ofte forsterket av statens makt. I kontrast til dette har apostatene i de senere år vært mer tilbøyelige til å iverksette straffetiltak mot den religiøse gruppen, noen ganger med lovens støtte. Apostater fra nye religiøse bevegelser blir ofte betraktet som ofre snarere enn som forrædere, som følge av de bitre negative historiene de forteller om sin religiøse fortid. Men spørsmålet er om disse apostatenes beretninger er pålitelige rapporter om deres tidligere religiøse forbindelser og aktiviteter.
Scientologykirkens særlige interesse i spørsmålet om apostaters pålitelighet er basert på det faktum at den har vært et mål for apostatbaserte «medieavsløringer» og sivile søksmål. I påvente av den fullstendige diskusjonen som følger, er jeg på grunn av min egen yrkesopplæring og vitenskapelige forskning, overbevist om at apostater ikke ukritisk bør aksepteres av massemediene, akademia, rettssystemet eller myndighetsinstanser som troverdige kilder til informasjon om nye religiøse bevegelser. Apostaten må alltid betraktes som en person som er predisponert for å gi en forutinntatt redegjørelse om de religiøse anskuelsene og praksisene til hans eller hennes tidligere religiøse forbindelser og aktiviteter.
