IV.
APOSTASI I NÅTIDEN

I de siste tretti år har apostasi nok en gang blitt et tema både i offentlige og private kretser, selv om behandlingen av nåtidens apostater, som nevnt over, ikke ligner så mye på hvordan apostater ble betraktet i fortiden. Siden 1960-årene har forskjellige nye religiøse bevegelser dukket opp i alle moderne demokratiske samfunn. Mange av disse religiøse minoritetsbevegelsene setter «totalitære» krav til medlemmene sine, idet de krever total oppslutning om sine religiøse lærer og fullkommen hengivenhet til sitt religiøse samfunn. Andre nye religioner krever ikke total fordypelse fra alle medlemmer i sitt felles liv og sin felles misjon, men krever likevel streng overholdelse av doktrinære, etiske og rituelle standarder. Alle nye religioner har anskuelser og praksiser som avviker fra de tradisjonelle religionene. På grunn av disse strenge kravene er det ikke overraskende at noen av dem som blir involvert, snart bestemmer seg for at en bestemt religiøs bevegelse ikke er noe for dem, og forlater den. At de går sin vei, går vanligvis upåaktet hen, siden de fleste av de involverte personene betrakter sin tidligere erfaring positivt, som enda et skritt på sin egen åndelige reise.

Men i kontrast til det ovenstående finnes det, blant dem som frivillig går sin vei, noen få avhoppere som er blitt beryktet gjennom offentlig å angripe sine tidligere religiøse forbindelser og aktiviteter gjennom pressen og i rettssalene. Slike apostater er velkomne kilder til informasjon for en allmennhet som både er nysgjerrig og fryktsom med hensyn til disse uvante nye religionene, og behandles derfor ofte som oppsiktsvekkende tilfeller i stedet for som sosialt utstøtte. Som vi skal se nedenfor, er det imidlertid slik at verken det stillferdig påskjønnende tidligere medlemmet eller den høylydt klandrende apostaten fra en ny religiøs bevegelse kan tas som en objektiv og autoritativ fortolker av den religiøse bevegelsen som han eller hun tidligere tilhørte.

IV.I. Forskjellige måter å gå sin vei på

Det er en utbredt misoppfatning blant det generelle publikum at det bare sjelden er en frivillig og positiv opplevelse når noen går ut av en ny religiøs bevegelse. Bildet av nye religioner som ytterst ensrettede grupper som kontrollerer sine medlemmers tanker og handlinger gjennom forskjellige former for «tankekontroll»-teknikker, er dypt forankret i allmennhetens fantasi, takket være propagandaen fra anti-sekt-grupper og medienes fiksering på skrekkhistorier fra tidligere medlemmer. Selv mange tidlige akademiske beskrivelser av nye religiøse bevegelser viderebrakte denne feilaktige forestillingen ved nesten utelukkende å basere studiene sine på apostater som med makt ble skilt fra sine tidligere religiøse forbindelser, enten gjennom tvangsmessig deprogrammering eller tvangsinnleggelse på sykehus. Men et antall nylige akademiske studier (f.eks. James A. Beckford, Cult Controversies: The Societal Response to New Religious Movements, London, Tavistock Publications, 1985, Stuart A. Wright, Leaving Cults: The Dynamics of Defection, Washington D.C.: Society for the Scientific Study of Religion, 1987) har tydelig vist at det finnes to svært forskjellige typer apostasi, som i sin tur kan korreleres med to svært forskjellige apostatvurderinger av nye religiøse bevegelser.

Kun et lite mindretall av alle frafall fra nye religiøse bevegelser er resultatet av apostasi gjennom tvang. Forsøk på å «redde» en gitt person med makt fra en ny religiøs bevegelse er alltid startet av utenforstående. Slektninger som er imot en persons involvering i en ny religion, står overfor et dobbelt problem – hvorfor den personen tilsluttet seg og hvordan den personen kan skilles fra denne religionen.

Det første spørsmålet blir typisk besvart med en forklaring om «hjernevask», noe som i sin tur rettferdiggjør «deprogrammering» som en løsning på det andre problemet. Hjernevaskscenariet «forklarer» hvordan det er mulig at en konvertitt til en ny religion tar til seg og forsvarer det som for den utenforstående fremstår som slike absurde anskuelser og praksiser. Den aktuelle personen ses på som et offer for forskjellige psykologiske og sosiologiske tankekontrollteknikker. Gitt den omstendigheten, er det bare én måte å redde denne personen på, nemlig en eller annen dramatisk form for inngrep som vil frigjøre individet fra et slikt slaveri. Kidnapping og deprogrammering med makt, eller juridisk umyndiggjøring og sykehusinnleggelse, rettferdiggjøres som de nødvendige midlene for å redde villedede og manipulerte tilhengere av nye religioner fra seg selv. I en eller annen form er påstander om hjernevask og rettferdiggjørelser av deprogrammering grunnlaget for alle slike «redningsoperasjoner».

Stikk i strid med hva som er den offentlige oppfatning, er størstedelen av frafall fra nye religiøse bevegelser et spørsmål om frivillig apostasi. Dessuten vil det store flertallet av dem som slutter av egen fri vilje, snakke positivt om visse aspekter ved de tidligere opplevelsene sine.

Grunnet deres store synlighet i kritiske medieoppslag og rettssaker mot deres tidligere religiøse forbindelser, har slike personer som har blitt apostater gjennom bruk av tvang, bidratt til å fremme kontroversene som omgir nye religiøse bevegelser. Deres tilgjengelighet som «sekt-overlevere» gjør dem til godt mediestoff, og dette er ofte den eneste informasjonen om nye religiøse bevegelser som allmennheten får tilgang til. På dette stadiet i prosessen fungerer den logiske forbindelsen mellom hjernevask og deprogrammering i omvendt rekkefølge. Selve det faktum at deprogrammeringsprosessen «virker», tas som bevis, både av bekymrede utenforstående og av en del tidligere medlemmer, på at hjernevask-scenariet er sant. Den plutselige og radikale endringen i personens tro og atferd, frembrakt av deprogrammering, anses som et klart bevis på at personen som er hentet ut, faktisk var et offer for, kanskje til og med fange i, en ondsinnet religion. Det faktum at de «fikk sin kjære tilbake», ansporer dessuten pårørende til å hjelpe andre med å «få barna sine tilbake», ved å offentliggjøre historien sin og ved å støtte anti-sekt-organisasjonene som støttet dem. På denne måten har en liten prosentdel apostater og deres «redningsmenn» formet (eller mer korrekt forvrengt) offentlighetens oppfatning av alle avhoppere fra nye religiøse bevegelser.

Stikk i strid med hva som er den offentlige oppfatning, er størstedelen av frafall fra nye religiøse bevegelser et spørsmål om frivillig apostasi. Dessuten vil det store flertallet av dem som slutter av egen fri vilje, snakke positivt om visse aspekter ved de tidligere opplevelsene sine. Selv om de gjerne forteller om hvordan en bestemt religiøs bevegelse ikke kunne oppfylle deres personlige forventninger og åndelige behov, har mange frivillige avhoppere funnet måter til å bevare noen forsonende verdier fra sine tidligere religiøse forbindelser og aktiviteter.

Men det finnes enkelte frivillige apostater fra nye religiøse bevegelser som forlater dem dypt forbitret og voldsomt kritiske overfor sine tidligere religiøse forbindelser og aktiviteter. Dynamikken i deres adskillelse fra en religiøs gruppe de en gang var nært knyttet til, kan sammenlignes med et ekteskap som ender i en forbitret separasjon og skilsmisse. Både ekteskap og religion krever en betydelig grad av engasjement. Jo mer involvert man er, desto mer traumatisk er bruddet. Jo lenger engasjementet har vart, desto mer presserende er behovet for å bebreide den andre for det mislykkede forholdet. Langvarige og sterkt involverte medlemmer av nye religiøse bevegelser som med tiden blir desillusjonert med hensyn til religionen sin, legger ofte all skyld på sine tidligere religiøse forbindelser og aktiviteter. De forstørrer små feil til enorme onder. De vender personlige skuffelser til ondsinnede svik. De vil til og med fortelle utrolige usannheter for å skade sin tidligere religion. Ikke overraskende appellerer disse apostatene, ofte i ettertid, til de samme hjernevask-scenarier som vanligvis blir tatt i bruk for å rettferdiggjøre tvangsadskillelse fra nye religiøse bevegelser.

IV.II. Taktikk for gjeninntreden

Løsrivelse fra tidligere religiøse forbindelser og aktiviteter er bare halvparten av prosessen med å fornekte ens tro på en ny religiøs bevegelse. Apostaten står, uansett om det skjer frivillig eller under tvang, overfor de mer fryktinngytende oppgavene med å vende tilbake til den dominerende kulturen og med å gjenforme en ny identitet og et nytt syn på verden. Gjeninntreden betyr sjelden bare å vende tilbake til livsstilen og verdenssynet man hadde før man sluttet seg til en ny religiøs bevegelse. Den «fortapte» sønn eller datter vender tilbake som en forandret person, som bringer med seg et helt sett av erfaringer som på en eller annen måte må forklares og integreres i en ny psykologisk og sosial situasjon. Denne overgangen påvirkes ofte av familiesystemer, sosiale nettverk, religiøse grupper, utdanningsinstitusjoner og anti-sekt-organisasjoner. Ikke overraskende farger innflytelsen fra disse gruppene i stor grad apostatens fortolkning av tidligere religiøse aktiviteter og forbindelser.

Uansett hvordan apostater drar sin vei, må de ta hensyn både til sin tidligere omvendelse til og den etterfølgende adskillelsen fra en ikke-tradisjonell religiøs bevegelse. De får ofte den selvrettferdiggjøringen de søker, fra anti-sekt-organisasjoner eller fundamentalistiske religiøse grupper, som begge gir dem hjernevask-forklaringene for å rasjonalisere deres plutselige troskap overfor og like plutselige oppgivelse av en ny religiøs bevegelse. Informasjonen som disse gruppene skaffer til veie, er vanligvis uhyre negativ og svært fordomsfull overfor organisasjonen som er forlatt. Mer nøyaktig, disse gruppene forsyner dem med lingua franca for å fortelle sine fortellinger om forførelse og frigjøring. Mange sosiologer har påpekt at disse biografiene om «sekt-overlevelse» er ytterst stiliserte beretninger som røper innflytelsen fra lånte scenarioer om fangenskap og befrielse – hver beretning er en innstudert historie om sosial isolasjon, emosjonell manipulasjon, fysisk nød, økonomisk utnytting og hypnotisk kontroll. Disse «skrekkhistoriene» tjener både til å unnskylde den enkelte apostaten og til å beskylde den nye religionen for irrasjonell tro og umoralsk atferd. De nærer og former også allmennhetens oppfatninger av de nye religionene som farlige trusler mot religionsfrihet og sivil orden. Gitt denne negative pressen, blir selv de apostatene som ikke faller inn under den direkte påvirkningen fra anti-sekt-organisasjoner eller fundamentalistiske religiøse grupper, ofte påvirket av deres negative portretter av religionen de har forlatt.

V. Konklusjoner
LAST NED HVITBOKEN