Så langt har De forente staters rettslære overlevd i over 200 år uten en offisiell definisjon av religion, og det er å håpe at ingen domstol eller offentlig myndighet noensinne føler seg forpliktet til å forfatte en, siden det ville ha en tendens til å tvinge alle ferske religioner til å tilpasse seg dens prokrustesseng. Likevel, hvis «religion» skal være en foretrukket kategori i sivilretten, slik forfatterne av det første tillegget i konstitusjonen – heldigvis og klokt – anså den for å være, da vil en dommer være nødt til å benytte dette uttrykket i sivile rettssaker for å inkludere eller ekskludere saksøkeren fra religionens goder – uansett hvor beskjedne de er.
Uttrykket «religion» trengte ikke å bli definert i Det første tillegget, siden alle visste hva det henviste til i sin alminnelighet. Selv i dag er det i 95 prosent av tilfellene lite forvirring over hva «religion» er. Det er grensespørsmålene vedrørende nye og ukonvensjonelle religioner eller grupper som hevder å være det, som forårsaker forvirringen. I disse tilfellene kan dommeren i sivile rettssaker henvise til likheter med organisasjoner som allerede er anerkjent som religiøse, men vi har sett ovenfor hvor vanskelig denne oppgaven kan være. Og hvor nær må likheten være? Hvilke likhetselementer er vesentlige, og hvilke er fakultative? Og hvilke bevis fra hvilken kilde bør dommeren sette sin lit til for å ta en avgjørelse?
Høyesterett har fornuftig nok konkludert med at dommeren ikke kan vurdere sannheten eller usannheten i saksøkerens overbevisninger (U.S. v. Ballard, 322 U.S. 78 (1944)), og heller ikke hvorvidt de er teistiske (Torcaso, Seeger og Welsh, parallelltilfeller supra), og sannelig heller ikke undersøke innholdet i dogmene og læresetningene i det hele tatt (Presbyterian Church v. Mary Elizabeth Blue Hull Memorial Presbyterian Church, 393 U.S. 440 (1969)). Kanskje en litt mer dyptloddende granskning kan utføres på terskelen, før en gruppe blir anerkjent som en religion, men selv her er dommeren begrenset med hensyn til hvor dypt han eller hun kan nå (jf. Ballard). Retten kan ikke spesifisere hvilket innhold eller hvilken struktur en gruppe må fremvise for å bli ansett som «religiøs», og heller ikke, innen visse vide grenser, hvilken oppførsel som vil diskvalifisere en gruppe. (Mormoner-sakene, der Corporation of the Church of Latter-day Saints ble oppløst fordi den lærte og praktiserte polygami (1890), kom frem til resultater som domstolene i dag sannsynligvis ikke ville ha kommet til, men selv disse drastiske tiltakene hevdet ikke at mormonisme ikke var en religion, bare at dens lære om ekteskap med flere kunne forbys.)2
Hva domstolene kan gjøre – og har gjort i Seeger and Welsh – er å undersøke religionens funksjon for å se om den «i livet til sin innehaver opptar en plass tilsvarende den som fylles av Guden til dem som innrømmes å kvalifisere for fritak» (Seeger v. U.S., 30 U.S. 163). For å gjøre dette bør de sette sin lit til fremskaffede bevis, ikke fra utenforstående eller avhoppere, men fra de eneste kompetente vitnene som har forutsetninger for å vite hvorvidt de virkelig får religionens fortrøstning fra den aktuelle organisasjonen: de nåværende brukerne av den, de nåværende tilhengerne av gruppen som hevder å være en religion.
Hvordan skal domstolen vite om det de høster fra organisasjonen, virkelig er fortrøstningen i religion? Det finnes en omfattende litteratur som forsøker å definere eller beskrive hva det er religion skjenker mennesker og samfunn, som strekker seg fra Durkheim (Elementary Forms of the Religious Life [Det religiøse livs elementære former]) til Weber (Sociology of Religion [Religionssosiologi]). Uheldigvis er akademikerne som skriver om emnet religionens funksjon, ikke enige seg imellom om hva den funksjonen er. Men de ulike synspunktene deres kan sammenfattes under en mer generell overskrift: Religion er den formen for menneskelig aktivitet som gir dens tilhengere en forklaring på den endelige meningen med livet. (Denne beskrivelsen er forklart i større detalj i forfatterens tidligere arbeider, Why Conservative Churches Are Growing Harper & Row, 1972, 1977, s. 37–41, og Why Churches Should Not Pay Taxes, Harper & Row, 197, s. 59–69.)
Det finnes flere understøttende fasetter i denne beskrivelsen som ikke bør overses.
a. Den forutsetter at en gruppe hevder å være en religion. Scientology har helt klart fremsatt denne påstanden.
b. En organisasjon som hevder å være en religion, må ha en skare av tilhengere av tilstrekkelig kontinuitet til å være identifiserbar over tid, og i store nok antall til å støtte den med sine frivillige bidrag. Scientology har helt klart en slik skare av tilhengere.
c. Organisasjonen som hevder å være en religion, må fremsette en forklaring på den endelige meningen med livet som kan oppfylle behovene til dens tilhengere. Det er det avgjørende spørsmålet som nødvendiggjorde intervjuer med et tverrsnitt av brukere av denne aspirerende religionen Scientology. Hva er utfallet av den undersøkelsen?
2. Kongressens lov av 1887 som oppløser mormonerkirken og beslaglegger dens eiendom til fordel for De forente stater, inneholdt en klausul om «at ingen bygning … som holdes og brukes utelukkende med gudsdyrkelse som formål … skal mistes.» Late Corporation of the Church of Jesus Christ of Latter-Day Saints v. U.S., 136 U.S. 1, 7 (1890).
