Det moderne akademiske studiet av religion som dukket opp i de 19. og 20. århundrene, må skjelnes fra den klassiske disiplinen teologi. Selv om teologiens oppgave var utlegningen av trosretningen til et bestemt samfunn (kristent, jødisk, muslimsk, hinduistiske osv.) – dette betydde vanligvis den kristne troen i vesten – handlet det akademiske studiet av religion om å legge frem en vitenskapelig beskrivelse og analyse av alle religiøse fenomener. Følgelig var en av de første oppgavene til religionsstudiets moderne disiplin å befri definisjonen av religion fra dens karakteristiske identifikasjon med kristendommen. Standard ordboksdefinisjoner av religion gjenspeiler fremdeles denne tendensen til gjerne å identifisere religion med kristendommens og andre monoteistiske trosretningers kjennetegn. Disse definisjonene indikerer ofte at det ene eller sentrale kjennemerket på religion er «tro på et Høyeste vesen». Men religionsvitere hadde kjennskap til store og eldgamle religioner som ikke hadde noen slik «tro på et Høyeste vesen». De viktigste eksemplene var buddhismen, særlig i dens theravada-former, der en slik tro uttrykkelig ble avvist, og jainismen, som også uttrykkelig avviste denne troen. Men likevel var disse religionene mer enn 2000 år gamle. Dertil minimaliserte konfusianismetradisjonene vekten på det transcendente og maksimaliserte vekten på virkelige menneskelige forhold. Og i hinduismen støtte man på mange guder og gudinner og ikke kun et enkelt «Høyeste vesen». Og hva mer er, de svært mystiske tradisjonene i vestens monoteistiske trosretninger var ofte kritiske til selve begrepet om Gud som et «Høyeste vesen» og insisterte på at Guds virkelighet overskrider slike forestillinger. Følgelig ble det sett som essensielt å ha en definisjon eller forståelse av religion som var adekvat for det rike mangfoldet av religiøse tradisjoner mennesker har hatt opp gjennom historien.
På samme tid var det en erkjennelse av at i menneskehetens religiøse tradisjoner, fantes det en dimensjon som overskred det verdslige. Den dimensjonen eller virkeligheten ble dog gitt navn på et stort mangfold av måter. Mens kristne kunne strebe etter «forening med Gud», eller muslimer søke «lydighet til Allah», var buddhister mer fast bestemt på å oppnå «indre opplysning eller satori», hinduer mer rettet mot å fatte «evig atman eller selvet» og jainister strevde med å kultivere et «godt sinn.» Følgelig inkluderte definisjonen av religion, som oppsto i det moderne studiet av religion, en hel del erkjennelse av «et hinsidige» forstått vidt nok til å inkludere de religionene som enten ikke har en forestilling om et «Høyeste vesen», eller uttrykkelig avviste en slik idé, og i stedet hadde en annen forestilling om Det høyeste. Selv om hver religion identifiserer en hellig dimensjon av livet, identifiserer ikke hver religion det hellige med et «Høyeste vesen».
Mens vestlig, protestantisk kristendom kan ha lagt spesiell vekt på tro som sentralt for religion, legger andre parter av religiøse liv, kristne og ikke-kristne, mer vekt på praksis. I buddhismen for eksempel, er utfordringen praksis: Praktisering av Den åttefoldige vei som måten å overvinne lidelse med. I hinduismen møter man på Veien til frelse, der hele livet er et liv med praksis (raja-yoga) eller arbeid (karmayoga). Men praksis er ikke bare meditasjon eller kontemplasjon eller handling, det er også bønn, etisk atferd, familieforhold og en mengde andre praksiser. I alle religiøse tradisjoner, dog i varierende grader, er det et helt liv som skal leves i samsvar med religionens ideal, og det er et liv eksemplifisert i praksis. Følgelig ble praksis i samsvar med idealene og de etiske retningslinjene til en gitt religiøs måte sett som en ytterligere dimensjon til forståelsen av hva religion er. Dertil er praksisen vi observerer i religiøse samfunn og tradisjoner ofte rituell praksis.
Således ble det moderne studiet av religion ledet til å bli klar over en ytterligere dimensjon i religiøst liv, den rituelle dimensjonen. Riter og ritualer er det religiøse samfunnets strukturerte handlinger for å fremme fellesskap med livets ultimate dimensjon. I noen av de kinesiske tradisjoner ble riter ansett som essensielle for å opprettholde kosmosets orden, og var omstendelige tilstelninger som strakk seg over flere dager. Noen religiøse tradisjoner nedtoner det rituelles rolle, for eksempel kristne kvekere, men selv de ville holde «samling i stillhet» for å være uunnværlig for samfunnet sitt. Selv om den rituelle dimensjonen varierer veldig fra tradisjon til tradisjon – og selv innen en gitt tradisjon, slik det oppleves i den rituelle prakten hos ortodoks kristendom og den rituelle enkelheten i mennonittenes forsamlingshus – er den en tilstedeværende dimensjon i menneskehetens religiøse liv.
Disse elementene tro, praksis og ritual står ikke i ensom majestet, men kommer sammen i det religiøse samfunnets liv for å skape dets karakteristiske levemåte eller kultur. Hinduer er altså folk som deler et kompleks av overbevisninger, praksiser og ritualer som tjener til å fremme deres måte å leve på, en måte som har både verdslige og supraverdslige dimensjoner. Den latinske roten av termen religion, religare, betyr «å binde sammen», og her kan vi se den todelte betydningen av den «sammenbindingen». Det er «sammenbindingen» av «det menneskelige og det guddommelige» gjennom en religion, og «sammenbindingen» av menneskevesener i et religiøst samfunn.
Det er i lys av disse betraktningene at det i det moderne studiet av religion har oppstått en forståelse av religion som et samfunn av menn og kvinner bundet sammen av et kompleks av tro, praksis, atferd og ritualer, som gjennom denne måten søker å relatere menneskelig til hellig/guddommelig liv. Det er likevel nødvendig å forstå at hver dimensjon av denne definisjonen av religion – samfunn, tro, praksis, atferd, ritual, måte og guddommelig – vil bli forstått (a) innenfor de spesifikke uttrykksmåtene til en gitt religiøs tradisjon, og (b) med relativt større vekt på noen mer enn andre elementer i en gitt tradisjon. På denne måten kunne for eksempel «samfunns»-dimensjonen i religion få større vekt i ortodoks jødedom enn den får i taoisme, eller til og med i andre grener av jødedommen. Likeledes kunne det guddommelige forstås som en transcendent virkelighet, som i jødedom, eller som et immanent, skjønt ikke-virkeliggjort, selv, som i mange hinduistiske retninger. Men slike variasjoner omstøter ikke definisjonen av religion, men gjenspeiler simpelthen mangfoldet av religiøse fenomener som må dekkes av en moderne akademisk fremstilling av religion.
Det er i lys av det over at vi da kan spørre om hvorvidt Scientology er en religion eller ikke. Det korte svaret er: «Ja, det er den.» Vi kan gjøre dette klarere hvis vi nå tar forståelsen av religionen og ser på tilfellet Scientology.
I Scientologykirken, møter vi et særegent sett av religiøse overbevisninger med hensyn til meningen med menneskelivet og dets endelige slutt? Selv det mest overfladiske kjennskap til Scientology-samfunnet og dets litteratur vil lede en til å svare bekreftende.
Scientology er «en anvendt religiøs filosofi og teknologi som løser problemer vedrørende ånden, livet og tanken». Disse «problemer vedrørende ånden, livet og tanken» er ikke permanente, men kan overvinnes …
Ifølge deres egen litteratur er Scientology «en anvendt religiøs filosofi og teknologi som løser problemer vedrørende ånden, livet og tanken». Disse «problemer vedrørende ånden, livet og tanken» er ikke permanente, men kan overvinnes, i henhold til Scientology. Den overvinnelsen av «problemer vedrørende ånden, livet og tanken» konsentreres i Scientology om bevissthet og kunnskap. Sentralt for den bevisstheten og kunnskapen er thetanen og De åtte dynamikkene. Hver av dem krever en kort klargjøring for å kunne indikere noen sentrale aspekter av Scientology-læren.
Ifølge Scientology består vår menneskehet av forskjellige deler: kroppen, sinnet og thetanen. Thetanen i Scientology er sammenlignbar med sjelen i kristendommen og ånden i hinduismen. En del av livets problem er at mennesker har mistet en bevissthet om sin sanne natur. I Scientology betyr dette bevissthet om seg selv som thetan. Men likevel er bevissthet og kunnskap om seg selv som thetan, essensielt for velvære og overlevelse. Mennesker forveksler ofte sin dypeste virkelighet med kroppen eller sinnet, eller ser på seg selv som kun kroppen og/eller sinnet. Men for Scientology er det nødvendig at mennesker kommer seg over det og blir klar over sin åndelige natur, at, på Scientology-språket: «man er en thetan». Som thetaner er mennesker «åndelige, udødelige og ’praktisk talt uforgjengelige’».
Siden bevisstheten om seg selv som thetan har vært tilslørt av «engrammer» eller tapt i thetanens forvirringer med kroppen og/eller sinnet, er det en vesentlig religiøs oppgave å gjenvinne sin åndelighet. Det er nødvendig, siden «thetanen er kilden til all skaping og selve livet». Denne bevisstheten er altså det første stadiet i utøvelsen av en religiøs metode som vil føre oss til å bli, i Scientology-termer, Clear. Fordi mennesker blir bevisst sin sanne natur, ifølge Scientology, og de konsentriske sirklene av realitet, da, tror scientologer, kan de fortsette, fritt og kreativt gjennom livets åtte dynamikker. (Se Hva er Scientologi?, 1992-utgave)
Livets grunnleggende budskap, ifølge Scientology, er overlevelse på de åtte dynamikkene. Den første dynamikken er «selvet» eller livets dynamikk for å overleve som et individ. Denne første dynamikken eksisterer innenfor enda større sirkler av tilværelsen, som strekker seg ut til den åttende dynamikken eller Uendelighet. Siden beskrivelsen av de åtte dynamikkene er grunnleggende for Scientology, er det formålstjenlig kort å skissere hver «dynamikk». Som indikert begynner dynamikkene med individuell eksistens eller «selvet» og dens drivkraft for å overleve, og fortsetter gjennom andredynamikken, som Scientology kaller «kreativitet» eller «lage ting for fremtiden», og omfatter familien og oppfostringen av barn. Tredjedynamikken er «gruppens overlevelse», det området av livet som omfatter fellesskap, venner, selskaper, nasjoner og raser. Fjerdedynamikken er «menneskehetens arter» eller «trangen i retning av overlevelse gjennom hele menneskeheten og som hele menneskeheten». Femtedynamikken er «livsformer» eller «alle levende tings trang» til å overleve. Sjettedynamikken er det «fysiske universet». Sjuendedynamikken er den «åndelige dynamikken» eller «livets trang til å overleve». Åttendedynamikken er «trangen i retning av eksistens som uendelighet», eller hva andre kaller et «Høyeste vesen eller en Skaper». «Kunnskap om dynamikkene gir en adgang til lettere å inspisere og forstå ethvert aspekt av livet.» (Hva er Scientologi?, 1992-utgave, s. 149.) Det er innenfor livet som et hele, eller på de åtte dynamikkene i Scientology-termer, at den religiøse reisen og oppgaven utvikler seg.
Det er spesielt innen Åttendedynamikken at man møter Scientology-stadfestelsen av «hva andre kaller» Det høyeste vesen eller Skaperen. Men Scientology foretrekker termen «uendelighet» til å vitne om «altets allhet». Scientologys forbeholdenhet angående «Uendelighet» har sine paralleller i andre tradisjoner. Foran det endelige mysterium maner mystikere av alle tradisjoner til tilbakeholdenhet, endog taushet.
Scientology-oppfatninger om thetanen har paralleller i andre religiøse tradisjoner, slik deres tro på de åtte dynamikkene og tingenes endelige åndelige natur har. Den religiøse søken i Scientology er mer på linje med Østens prosesser om opplysning og innsikt enn Vestens versjoner av den religiøse søken, som har tendens til å vektlegge tilpasning til den Guddommelig vilje. Noen lærde antyder til og med at i Scientology har vi en versjon av «teknologifisert buddhisme» (se F. Flinn i J. Fichter, ed., Alternatives to American Mainline Churches, New York, 1983), mens andre legger vekt på dens parallell til Østens praksiser for å utvikle sinnet. Men man kan også i deres tro på de åtte dynamikkene se en parallell med middelaldervisjonen av sjelens reise til Gud, og som kulminerer i identifisering med det Ultimate mysterium, Gud.
I buddhismen er problemet og prosessen å gå fra uopplyst til opplyst, og i kristendommen fra syndig til frelst, mens det i Scientology er å gå fra «preclear» til «Clear» og videre. Her er tilstanden Clear forstått som en bevissthet om ens åndelige natur og virkeliggjort åndelig frihet, befridd fra byrden av tidligere erfaringer og i stand til å leve en rasjonell, moralsk tilværelse.
Lik mange andre religiøse tradisjoner ser Scientology den religiøse søken i hovedsakelig religio-terapeutiske termer, det vil si at prosessen med å gripe det menneskelige problemet an, er en prosess om å virkeliggjøre en tapt eller skjult menneskelig åndelig livskraft eller -dimensjon. I buddhismen er problemet og prosessen å gå fra uopplyst til opplyst, og i kristendommen fra syndig til frelst, mens det i Scientology er å gå fra «preclear» til «Clear» og videre. Her er tilstanden Clear forstått som en bevissthet om ens åndelige natur og virkeliggjort åndelig frihet, befridd fra byrden av tidligere erfaringer og i stand til å leve en rasjonell, moralsk tilværelse. Dette er i Scientology den religiøse søkens natur og målet for religiøs streben. Denne søken ender imidlertid ikke i tilstanden Clear, men fortsetter videre til høyere nivåer av åndelig bevissthet og evne på de øvre «opererende thetan»-nivåene. På disse øvre prestasjonsnivåene er man i stand til å kontrollere seg selv og omgivelsene, eller som Scientologys doktrine sier det, å være «årsak over liv, tanke, materie, energi, rom og tid».
Også sammen med overbevisningene skissert over, finnes en religiøs praksis og måte. Denne dimensjonen av Scientology blir ofte beskrevet i dens termer som «teknologi», eller metoder for anvendelse av prinsippene. Sentralt i Scientologys religiøse praksis er fenomenet auditering, av scientologer ansett som et sakrament. Dette er en prosess som gjør at man blir klar over de skjulte åndelige barrierene som avholder en fra å bli klar over ens essensielle åndelige natur som en thetan, og fra å utøve naturen på rett måte. Disse hindrene for et fullt ut fungerende eller realisert liv kalles «engrammer». Et religiøst artefakt, kjent som «E-meter», brukes i auditering til å hjelpe menighetsmedlemmer eller Scientology-tilhengere til å bli klar over og overvinne disse negative hindre på veien til Clear. (Se L. Ron Hubbard, Håndbok for frivillige prester, Los Angeles, 1976.) Auditeringsprosessen utvikler seg mellom en religiøs spesialist – en auditør som er en prest eller prest under opplæring i Scientologykirken – og en person som mottar auditering, en preclear. Ved å følge faste prosedyrer og spørsmål, er auditeringsprosessen lagd for å gjøre preclearen i stand til å bli klar over hva han eller hun er, og til å utvikle sine evner til å leve mer effektivt. Scientologer tror at en slik praksis vil gi en person adgang til å bevege seg fra «en tilstand av åndelig blindhet til å føle den store gleden av åndelig eksistens».
Slike praksiser har paralleller i de åndelige disiplinene i andre tradisjoner som likeledes søker å vekke ens indre åndelige natur. Mens teknologien til E-meteret i Scientology er unik for vårt århundre, er ideen bak ikke det. Den er sammenlignbar med rollene mandalaene har i noen buddhisttradisjoner, eller meditasjon ved hjelp av ytre midler i andre av Østens tradisjoner.
Enn videre er det scientologers presise tro at L. Ron Hubbard både har fremskaffet en forståelse av virkelighetens natur samt en praktisk teknologi for gjenvinning av menneskehetens sanne natur. Skriftene til Hubbard tjener som autoritative tekster innen Scientology-samfunnet på måter som er analogt med hellig litteratur hos andre tradisjoner: Vedaene i hinduismen, Sutraene til buddhismen, osv. Men Hubbards forståelser er ikke, hevder scientologer, et spørsmål om kun tro, siden de er åpne for stadfesting i opplevelse gjennom praksis av de religiøse løsningene Hubbard har tenkt ut. Disse gir også gjenlyd i den eldgamle buddhistvisdommen som gir opplevelse forrang.
Scientologers praksis rekker langt utover denne sentrale religiøse teknologien. Mens man beveger seg mot tilstanden Clear og videre, blir all ens handling mer fri, dynamisk og signifikant. På veien til det målet leser scientologer sine tekster, tester sine overbevisninger, gjør noe i storsamfunnet, utvikler sitt indre liv, gifter seg og søker i all sin handling og atferd å virkeliggjøre sin tros idealer. I Scientology-litteratur finner man tallrike henvisninger til «kodekser for oppførsel» og andre etiske retningslinjer som skulle forme scientologers liv.
Religion er ikke bare et sett av overbevisninger, riter og praksiser, det er også et samfunn av folk sluttet sammen av slike overbevisninger, praksiser og riter. I Scientology finner vi også denne dimensjonen av religiøst liv. I mange deler av verden finner vi grupper av scientologer som regelmessig samles som et religiøst samfunn. Der finner man prekener, høytlesning fra Scientology-skrifter, lytting til L. Ron Hubbards innspilte foredrag, osv., handlinger ment til å utdype ens forpliktelse til troen og å spre kunnskap om den troen til andre. Samfunnet består av de som i Scientology har funnet løsninger og teknologier som retter seg mot livets fundamentale spørsmål. (Se Ellen Barker, New Religious Movements, A Practical Introduction, London, 1989.)
Konklusjon: I lys av denne gjennomgangen av Scientology i forhold til elementene i den moderne vitenskapelige definisjonen av religion, er det innlysende at Scientology er en religion.
Konklusjon: I lys av denne gjennomgangen av Scientology i forhold til elementene i den moderne vitenskapelige definisjonen av religion, er det innlysende at Scientology er en religion. Den har sin egen karakteristiske tro på og fremstilling av en usett, åndelig orden, sin egen særegne religiøse praksis og sitt eget rituelle liv, den har sine egne autoritative tekster og felles sosiale aktiviteter.
