I The Religious Experience of Mankind [Menneskehetens religiøse erfaring] (1. utgave 1969, 2. utgave 1976, 3. utgave 1984) hevdet Ninian Smart at en religion typisk har seks aspekter eller dimensjoner. I sin siste sammenfatning, med tittelen The World’s Religions: Old Traditions and Modern Transformations [Verdens religioner: Gamle tradisjoner og moderne omdanninger] (1989), har han igjen brukt disse seks dimensjonene og lagt til en sjuende. Disse dimensjonene er:
II.I. Den praktiske og rituelle dimensjonen
Religioner har typisk spesielle skikker som folk tar del i. Formen på disse skikkene varierer veldig og kan inkludere slike aktiviteter som tilbedelse, forkynnelse, bønn, meditasjon, syndsbekjennelse, ofring, overgangsriter og andre hellige seremonier.
Religioner har typisk spesielle skikker som folk tar del i. Formen på disse skikkene varierer veldig og kan inkludere slike aktiviteter som tilbedelse, forkynnelse, bønn, meditasjon, syndsbekjennelse, ofring, overgangsriter og andre hellige seremonier. Noen ganger er disse skikkene svært omstendelige og synlige for allmennheten, som i den østlige ortodokse kirkens eukaristi (nattverd) eller i de australske aboriginske religioners hellige seremonier. Noen ganger er de mye mindre omfattende og mindre synlige for allmennheten, som i de formene for meditasjon som praktiseres i buddhismen eller i den privat bønn som er del av ulike religiøse tradisjoner. Ved bruken av ordet «ritual» for å beskrive slike aktiviteter, antyder man ikke nødvendigvis at det er en nøyaktig angitt form praksisen må ta, man antyder heller ikke nødvendigvis at folk simpelthen foretar disse aktivitetene av vane. I mange former for ritual er det både et ytre (eller synlig) og indre (eller ikke-synlig) aspekt.
II.II. Den empiriske dimensjonen
Akkurat slik formene for religiøs praksis varierer, slik varierer også de religiøse opplevelsene som folk hevder å ha hatt. Buddha snakket om opplysningen han opplevde gjennom meditasjon. Ulike hebraiske profeter og profeten Muhammad snakket om de avslørende opplevelsene som var fundamentet for deres religiøse lære. Noen rapporterte religiøse opplevelser er temmelig dramatiske, slik som Paulus' konvertering på veien til Damaskus, opplevelsen av ekstase forbundet med sjamanisme i sentrale og nordlige regioner av Asia og fenomenet åndebesettelse i deler av Eurasia, Afrika og Stillehavet. Andre rapporterte religiøse opplevelser kan være mindre dramatiske, men de blir likevel oppfattet som virkelige og betydningsfulle av de som opplever dem. Eksempler på det sistnevnte er opplevelser av hellig ærefrykt, guddommelig opplysning, en strålende indre tomhet, en forsikring om frelse, osv.
II.III. Den fortellende eller mytisk dimensjonen
I svært mange religioner finnes det beretninger. Disse beretningene kan være om aktivitetene til Gud, guder eller andre åndelige entiteter, om karrieren til en hellig lærer, om opplevelsene av en religiøs felleshet og så videre. Beretningene i de jødiske og kristne skriftene om verdens skapelse, om at Moses ble gitt De ti bud, og om at Gud førte Israels folk ut av Egypt, passer inn i denne kategorien, slik fremstillingene om hellige veseners aktiviteter med å forme landets konturer, gitt i Australias aboriginske religion, gjør det. Det gjør også beretningene i islam om livet til profeten Muhammad og i buddhismen om opplevelsene til Gautama (Buddha). Smart understreker at han bruker uttrykket «mytisk» i en rent teknisk betydning for å vise til en beretning som har religiøs betydning. Han antyder ikke at beretningen nødvendigvis er usann. Før de har utviklet et skriftspråk blir de fleste kulturers religiøse overbevisninger uttrykt i form av fortellinger, og disse formidles muntlig.
II.IV. Den dogmatiske og filosofiske dimensjonen
Spesielt i lese- og skrivekyndige kulturer kan refleksjon over det som opprinnelig ble skapt i fortellende form, resultere i dogmer i mer eller mindre systematisk påstandsform; alternativt eller i tillegg kan disse dogmene, i det minste delvis, stamme fra mer generelle filosofiske kilder. Innholdet i disse overbevisningene eller dogmene varierer sterkt fra en religion til en annen, og strekker seg for eksempel fra kristendommens treenighet til hinduismens lære om den kontinuerlige syklusen av død og gjenfødelse som hver eneste skapning er gjenstand for, fra de 99 navnene på den ene Gud i islam til Buddhas lære om De fire edle sannheter om lidelsens natur, lidelsens årsak, muligheten for opphør av lidelse og veien som fører til dette utfallet. I noen religioner, så som hinduismen, buddhismen, jødedommen, kristendommen og islam, finnes det skrifter hvor religiøse beretninger og/eller dogmer er gjengitt.
II.V. Den etiske dimensjonen
Smart sier at «gjennom hele historien finner vi at religioner vanligvis inneholder en etikkodeks» (The Religious Experience of Mankind, 3. utgave, s. 9). I buddhismen læres det for eksempel at ens handlinger bør styres av De fem forskriftene – avstå fra å drepe, fra å stjele, fra å lyve, fra urettmessige seksuelle handlinger og fra berusende midler. Jødedommen har toraen (loven) som ikke bare inneholder De ti bud, men også mange andre moralske så vel som rituelle forordninger. På samme måte har islam shariaen (loven) som foreskriver ulike moralske og rituelle forpliktelser. I kristendommen oppsummerte Jesus sin etiske lære i budet «elsk din neste som deg selv». I det minste til en viss grad kan en religions etiske dimensjon passe inn med deler av dens dogmatiske og mytiske dimensjoner. For eksempel er Buddhas påbud om å avstå fra berusende midler forenlig med hans oppfatning om at slike substanser ville legge hindringer i veien for selvbevissthet. Den kristne lære om kjærlighet mot andre er forenlig med beretninger om Kristi egen atferd og med dogmet at Gud er kjærlighet. Og de strenge moralske forordningene i shariaen er forenlige med islamsk lære om at hver person i siste instans vil være underlagt Guds dom.
II.VI. Den sosiale og institusjonelle dimensjonen
Mens det i prinsippet er mulig for en person å ha sine egne unike religiøse overbevisninger og å engasjere seg i sine egne religiøse praksiser uten nødvendigvis å omgås andre religiøse troende, har de fleste religioner en eller annen form for sosial organisasjon. Spesielt i noen små samfunn kan de sosiale institusjonene der religiøse skikker finner sted, være identiske med de hvor andre aktiviteter, slik som økonomiske, finner sted. I andre samfunn finnes det spesialiserte religiøse institusjoner, slik som organiserte trosretninger i kristendommen, munkeordener i buddhismen og menigheter av de troende i jødedommen eller islam. Selv innen samme generelle religiøse tradisjon, slik som kristendommen, kan det være mer enn én modell for religiøs organisering – som for eksempel strekker seg fra det formaliserte og hierarkiske systemet i romerkirken til det egalitære og uformelle systemet i noen protestantkirker. Mange, men ikke alle, religioner har spesialiserte religiøse tjenestemenn, slik som guruer, munker, prester, imamer, 'ulema, rabbinere, pastorer, sjamaner, osv.
II.VII. Den materielle dimensjonen
I sin nyeste bok legger Smart til en sjuende dimensjon av religion, den materielle dimensjonen, i erkjennelse av det faktum at det ofte finnes spesifikke religiøse kulturgjenstander, steder, bygninger, emblemer, osv. Den relative viktigheten til disse varierer fra religion til religion. I noen små samfunn er det for eksempel ingen spesielle religiøse bygninger; på den annen side kan det finnes deler av naturomgivelsene som er omgitt med religiøs betydning, slik som hellige steder i australske aboriginreligioner og fjellet Fuji i tradisjonell japansk folkereligion. Templer, moskeer eller kirker utgjør deler av den materielle dimensjonen i buddhismen, hinduismen, jødedommen, islam og kristendommen. I forskjellige religioner finnes det også hellige eller symbolske gjenstander, slik som totemer, relikvier, emblemer, sakramentelementer og lignende. Det er viktig å merke seg at selv om alle, eller nesten alle, dimensjonene over er til stede i hver av de store verdensreligionene, kan vekten som legges på enhver bestemt dimensjon, variere fra en religion til en annen, og til og med fra en undertradisjon til en annen innen den samme generelle religionen. Som Smart bemerker:
Det finnes religiøse bevegelser eller manifestasjoner der den ene eller den andre av dimensjonene er så svake at de er så godt som fraværende: små samfunn der folk ikke er lese- og skrivekyndige har ikke særlig store muligheter til å gi uttrykk for den dogmatiske dimensjonen; buddhistiske modernister som konsentrerer seg om meditasjon, etikk og filosofi, bryr seg lite om buddhismens fortellende dimensjon; noen nylig dannede grupper har kanskje ikke utviklet seg særlig i form av den materielle dimensjonen.
Og så finnes det så mange mennesker som formelt ikke er en del av noen sosial religiøs gruppering, men som har sine egne spesielle verdenssyn og skikker, slik at vi i samfunnet kan observere atomer av religion som ikke har noen godt formet sosial dimensjon. (Ninian Smart, The World’s Religions: Old Traditions and Modern Transformations, s. 21)
