V.I. Samtidsreligion og skiftende sosiale funksjoner
Idet vi vender oss bort fra konkrete elementer utledet fra den tradisjonelle, men tydeligvis umoderne kristne oppfatningen av hva som kunne utgjøre en religion, kan vi kort vise til kjennetegn på religion vektlagt i ikke-normative sosiologiske studier om emnet. Uten å ignorere viktigheten av den selvstendige interessen for det overnaturlige (eller overempiriske), poengterer samfunnsforskere funksjonene som religioner oppfyller. En religion skaper, styrker eller fremmer sosial solidaritet i gruppen og gir den gruppen en følelse av identitet. Den stiller, i Peter Bergers ord, til rådighet: «et på menneskelig vis konstruert betydningsunivers», som blir et intellektuelt og moralsk rammeverk som ideer og handlinger kan bedømmes i lys av. Hvis religion uten videre – stilt overfor vitenskapens utvikling – forlater spesifikke teorier om skapelse og kosmologi, fortsetter den med å tilby forklaring på hvilke formål som er uløselig forbundet med universet og menneskets liv.
V.II. Samtidsreligion og ansvarlighetsetikken
Etter hvert som Vestens allmenne befolkning har blitt mer utdannet, har moderne religioner hatt en tendens til å legge mindre vekt på dogmene om Gud, skapelsen, synd, inkarnasjon, gjenoppstandelse osv., og å legge mer vekt på slike ting som etikk med hensyn til sosialt og personlig ansvar; frembringelse av en følelse av ultimat mening og formål; kilden til personlig rettledning; og veien til personlig realisering i denne verden.
V.III. Samtidsreligion og befatning
med sosiale problemer
Den økte interessen for pastoral omsorg begynte i Storbritannia i midten av det 19. århundret, men har nå manifestert seg i mange nye former for spesialisert pastoral tjeneste, slik som stilling som prest i industrien og arbeid i sykehus og fengsler samt spesialisert rådgivning, for eksempel i ekteskapveiledning, kristen healing og arbeid med misbrukere og potensielle selvmordere. Råd om fysisk og psykisk helse, seksuelle og familiære problemer, utdanning og arbeidsforhold har i mange kirkesamfunn nesten blitt det viktigste materialet i mye religiøs litteratur, og iøynefallende så i relativt nylig etablerte sekter og trosretninger.
V.IV. Samtidsreligion og livsforbedring
I noen nye religiøse bevegelser har påstanden om å gi folk en følelse av mening med og formål i livet, blitt et klart fokus. Slike bevegelser står normalt for et omfattende og ofte komplekst system av metafysikk hvor tilhengerne deres finner intellektuelle svar på spørsmål som omhandler grunnleggende anliggender. Slike bevegelser ville inkludere teosofi, antroposofi, gurdjieffisme, Kosmon-troen og Ny tanke-bevegelser. Mens vekten i samtidens samfunn har gått vekk fra interesse for livet etter døden, har nye bevegelser (og i en viss grad eldre etablerte kirker) kommet til å legge vekt på «denne verdens» aktiviteter og formål og generelle mål om «livsforbedring». Asketismen til religioner som vokste frem i en verden av knapphet og naturkatastrofer, passer dårligere inn i et samfunn hvor det er en økt overflod og mye mer omfattende sosial planlegging om å eliminere eller minske naturlige og sosiale katastrofer. Samtidens utbredelse av hedonistiske verdier i et sekulært samfunn gjenspeiles i religion, og nye religioner søker uttrykkelig å gi folk en bedre livsopplevelse. En hovedvekt på positiv tenkning ble i 1940-årene alminnelig utbredt i Amerika.
Psykologiske teknikker for økt selvkontroll, selvforbedring, fornyet motivasjon og større kapasitet for åndelig berikelse har blitt del av repertoaret hos mange religiøse bevegelser etter hvert som samfunnet har fjernet seg fra å støtte syndladede teologier, som det en gang ble agitert for av tradisjonelle kristne kirker.
V.V. Sammenhengen mellom religion og moral
Mange religioner foreskriver regler som er spesifisert i større eller mindre grad, som tilhengere skal overholde. Naturen deres, kraften de foreskrives med og hvor strenge sanksjonene knyttet til dem er, varierer vidt. I jødedommen styrer regler de minste detaljene i ritual og i hverdagslivets mange eventualiteter. I islam påvirker religiøse regler ulike situasjoner i livet og står for et system av lovmessig regulering av samfunnet. Andre steder stammer moralsk regulering ikke fra uttrykkelige religiøse røtter – slik tilfellet er i japanske samfunn. Det er ingen normal sammenheng mellom et system av religiøse dogmer og en moralkodeks. Kombinasjonen av religion og moral i kristendom er ett slektskapsmønster, men dette mønsteret er ikke typisk for andre religiøse systemer, og det kan ikke forutsettes som en nødvendig modell for et slikt slektskap.
V.VI. Buddhisme og moral
For eksempel, i theravada-buddhismen er det forskrifter for munker og noen få generelle regler pålagt lekfolket. En buddhist har som sin plikt ikke å drepe, stjele, lyve, begå krenkende seksuelle handlinger eller drikke berusende midler. Buddha gav moral-råd om huslige oppgaver, oppførsel mot venner og omsorg for ens ektefelle, men disse er oppmuntringer til det som kunne kalles sunn sosial fornuft. Personen skal være forstandig, sparsommelig, flittig, være rettferdig mot tjenere og velge som venner de som vil holde ham tilbake fra gal og oppfordre ham til riktig oppførsel. Disse dydene pålegges som opplyst egeninteresse; de støttes ikke av forestillingen om synd slik den presenteres i kristendommen. Manglende respekt for disse dydene møtes ikke med spesielle straffer, bortsett fra i betydningen å gi dårlig karma. Å unngå å gjøre ondt er i buddhisme et spørsmål om opplyst egeninteresse (i det minste på lang sikt). Selve religionen foreskriver ingen sanksjoner. Det eksisterer ingen vred guddom. Likevel, siden handlinger formenes å bestemme status i en eller annen fremtidig reinkarnasjon, er gode handlinger tilrådelige ved å være i overensstemmelse med den åttefoldige veien til opplysning, siden de vil føre til gjenfødsler i bedre omstendigheter og formentlig til alle gjenfødslenes endelige transcendens og oppnåelsen av nirvana. Altså, selv om buddhismen helt klart fremsetter etiske verdier, sitter personen der med betydelig frihet i sin moralske oppførsel og er ikke underlagt den typen moralsk klander som har hersket i kristne miljøer.
V.VII. Kristendommen og moral
I skarp kontrast til dette inneholder tradisjonell kristendom, blant dens ulike nivåer av etisk lære, en omstendelig kodeks av forbud hvis overtredelse kom til å bli ansett som synd. De minimale budene i tidlig jødedom vedrørende større overtredelser ble utvidet med forskrifter av et mye mer krevende innhold, spesielt med hensyn til seksualitet, og dette fra både Jesus og Paulus. Der var også råd om perfeksjon av et kanskje uoppnåelig slag («Derfor skal I være fullkomne», og mer spesifikt, bud om å elske ens fiender, å tilgi «sytti ganger syv» ganger, å vende den annet kinn til osv.). Men det var i forestillingen om synd at kristendommen kom til å utarbeide en streng moralkodeks. Mennesket ble holdt for å være syndig av natur, en fryktelig tilstand som kun Kristi eksemplariske dyd og overmenneskelige oppofrelse kunne frelse det fra. Lytene det er vist til i Det gamle testamente (ritualforsømmelse; falsk motivasjon; urettferdighet; avgudsdyrking; ulydighet mot Gud), ble utvidet til mangler i ansvarlighet og fundamental ufullkommenhet i menneskelig karakter og samvittighet. Selv om det skapte universet ikke ble sett på som syndig av natur av Augustin, var mennesket syndig, og syndens karakter var i hovedsak privativ. Dette synet gjennomsyret middelaldersk katolisisme.
Institusjonen å høre skriftemål, utviklingen av en omstendelig prosedyre for botsøvelser og senere utpenslingen av begrepet skjærsild, vitnet om hvor strengt synd ble sett på. Men mens katolisisme, selv om den energisk uttaler seg mot synd, ikke desto mindre erkjente menneskehetens skrøpelighet og tilgodeså den ved opprettelsen av skriftestolen, avviste protestantismen denne innretningen for lindring av skyld. Kalvinismen intensiverte syndernes personlige kvaler, og tilskrives å ha utviklet et teologisystem som førte til tilegnelsen av moralsk kontroll og til dannelsen av samvittighet.
V.VIII. Forandringer i den kristne holdningen til synd
Det var bare i det nittende århundret at den kristne opptattheten av synd begynte å avta merkbart. I løpet av det århundret minket den kristne opptattheten av helvete og fordømmelse jevnt, men på dette tidspunktet hadde verdslig moral skaffet seg fri innflytelse på det offentlige liv. I det tjuende århundret ble strengheten i den viktorianske moralen mildnet, inntil de strenge kravene i 1960-årene, spesielt i området seksuell atferd, gav rom for moralsk ettergivenhet. Således er det klart at den postulerte modellen for sammenhengen mellom religion og moral er en modell som langt ifra har vært uforanderlig, selv i tilfellet med kristendommen. Ei heller eksisterer dette omfanget av variasjon bare over tid. Det kan også eksemplifiseres hos samtidige trosretninger. De moralske holdningene blant nåtidens evangelister (som er å finne i flere trosretninger, inkludert Den anglikanske kirke) fortsetter å manifestere en sterk opptatthet av personlig synd i mange atferdsområder. Derimot har ideen om synd blitt nesten umoderne blant mange liberale geistlige, hvorav noen helt avviser krav om en absolutt moralkodeks lik de som tradisjonelt har vært tatt i bruk av kristne kirker, og foretrekker heller å holde seg til den etikken som situasjonen krever, hvis implikasjoner ofte må være i radikal konflikt med allment vedtatte kristne moralforskrifter. En annen helt forskjellig holdning tas i bruk i Kristen Vitenskap, hvor synd kun anses som feil som kommer fra en falsk realitetsoppfatning, og som sammen med sykdom menes å bli eliminert av en forandring fra materiell til åndelig tankegang.
V.IX. Kristendommens sakramentale og prestelige sider
Religiøse overbevisninger og verdier finner som regel uttrykk i symboler, faste prosedyrer og institusjoner som angitt i avsnitt II.I over. Formen slike symboler, prosedyrer og institusjoner antar varierer dog vidt, men, og enda en gang, modellen gitt av kristne kirker – en modell så lett tatt i bruk i et kristent samfunn – er en utilstrekkelig rettesnor for andre trosretninger. Selve kristendommen utgjør et vidt mangfold av uttrykksformer. Disse er mer enn bare tilfeldige forskjeller diktert av estetikk eller enkel bekvemmelighet. Selve forskjellene er ofte et spørsmål om dyp overbevisning som fyller den religiøse troens kjerne. Verdens store religiøse tradisjoner manifesterer vidt forskjellige orienteringer, fra prestevesen, forpliktelse til ofring og sakramentalisme, troens overdådig sanselige hjelpemidler (slik som røkelse, dans og bildefremstilling) til asketisme og særegen avhengighet av verbale uttrykk og bønn. Begge ytterpunkter kan en møte innenfor hinduisme, buddhisme og kristendom, mens islam, i sin ortodokse ytring, er mer ensartet asketisk – der dens ekstatiske manifestasjoner forekommer i utkantene.
Det kan være nok å illustrere den rådende ulikheten innenfra den kristne tradisjonen. I sin tradisjonelle utvikling er romerkirken et eksempel på omfattende bruk av auditive, visuelle og olfaktoriske sansefornemmelser i troens tjeneste. Katolsk liturgi har – selv om den avsverger bruken av dans og stoff som har blitt tatt i bruk i andre tradisjoner – kunstferdige ritualer, messedrakter og sakramenter i et vell av seremonier som markerer kirkens kalender og hierarki og overgangsritualer. I skarp kontrast til romersk katolisisme står kvekerne, hvor begrepet presteskap, oppførelse av ritual (selv de ikke-sakramentale eksemplene på minneritualer som er vanlig i protestantkirker) og bruken av bilder eller kirkelig skrud avvises. Fremhevingen av lekmannsforrettelsens tilstrekkelighet, avvisningen av sakralhet, uansett om det dreier seg om bygninger, steder, årstider eller seremonier, og av slike troshjelpemidler som rosenkranser og talismaner, er i større eller mindre grad et kjennetegn for mye protestantreligion. Evangelister (av ulike trosretninger) avviser ideen om et presteskap, og kvekere, brodersamfunn, kristadelfianere og Kristen Vitenskap avviser også et betalt presteskap. Baptister holder på dåpen, og de fleste andre trosretninger holder på en seremoni hvor brødet brytes, men ofte bare som minnehandlinger om lydighet til skriften, ikke som forrettelse med noen iboende verdi.
Protestantisk religion har lagt mye større vekt på det skrevne ord i den hellige skriften enn den katolske trosretningen har, sågar til tider nesten på bekostning av å gjøre selve Bibelen til en fetisj. I alle religioner holdes det fast ved skikker og praksiser, men de er noen ganger så minimale som i kvekernes vektlegging av kun å fastsette tid og sted for å møtes, og i kristadelfianernes forsøk på å unngå alle embeter og statuser i et samfunn hvor det er meningen at alle i samme grad skal være opptatt av å tjene Gud.
