Hvordan å Holde Seg Frisk | Ressurssenter for forebygging

IX. Akademikeres vurdering av Scientology

IX.I. Akademiske vurderinger av hva som utgjør religion

Akademisk vurdering av hva som utgjør religion er i siste instans basert på observasjon av menneskelig atferd: De observerbare fenomenene gir egnede empiriske bevis til å avgjøre tegn på religion slik den praktiseres. Utviklingen hos akademiske disipliner som er forpliktet til objektivitet, upartiskhet og etisk nøytralitet, samt nedgangen i normgivende tilnærmingsmåters innflytelse (typisk funnet i teologi), har sørget for nye plattformer for vurdering av hva som utgjør religion.

IX.II. Scientologys religiøse status
som vurdert av akademikere

Akademiske sosiologer, i hvis felt det objektive studiet av religiøse bevegelser havner, anerkjenner generelt Scientology som en religion. Et kort avhandling om Scientology er inkludert i Religious Movements in Contemporary America, redigert av Zaretsky og Mark P. Leone (Englewood Cliffs, N.J.: Prentice-Hall, 1973), hvor forfatteren uten tvil refererer til Scientology som en religion. I et verk redigert av britisk sosiolog Eileen Barker: Of Gods and Men: New Religious Movements in the West, (Macon, Georgia: Mercer University Press, 1983), blir Scientology uproblematisk behandlet som en religion i tre av fire vitenskapelige artikler som vier denne bestemte bevegelsen oppmerksomhet. I den fjerde artikkelen (Participation Rates in New Religious and Para-religious Movements av Frederick Bird og William Reimer fra Concordia University, Montreal), blir Scientology i forbifarten referert til som en ny terapi-bevegelse og, underforstått, som en para-religiøs bevegelse. Forfatterne sier imidlertid om Scientology og noen andre grupper at de hadde blitt tatt med «fordi de i sin symbolisme og sitt ritual på slående likedanne måter søker å avføde et reservoar av hellig kraft inne i hver person …» (s. 218). I et annet verk, også redigert av Eileen Barker, New Religious Movements: A Perspective for Understanding Society (New York: Edwin Mellen Press 1982), nevnes Scientology bare kort av noen av de ulike forfatterne, men ingen steder er det noen antydning om at Scientology er annet enn en religiøs bevegelse, og den er i slutten av bindet inkludert i en ordliste over nye religiøse bevegelser.

I et kort studium viet sekterisme av den nærværende forfatteren [Bryan Wilson, Religious Sects, (London: Weidenfeld; and New York, MacGraw Hill, 1970)] som presenterte en klassifisering av typer av sekter, var Scientology inkludert: Jeg anså den (og gjør det stadig) udiskutabelt som en religiøs gruppe. I det verket var Scientology klassifisert som av lik sosiologisk type som Kristen Vitenskap, teosofi, Aetheriussamfunnet og forskjellige Ny tanke-bevegelser (slik som Church of Religious Science, Unity School of Christianity og Divine Science).

I 1990 publiserte jeg boken The Social Dimensions of Sectarianism, (Oxford: Clarendon Press), en samling studier av ulike sekter og nye religiøse bevegelser. Et kapittel med tittelen «Scientology: A Secularized Religion» var spesielt viet spørsmålet om hvorvidt Scientology kunne anses som en religion, og konkluderte at Scientology såvisst skulle anerkjennes som en religion, og en som spente over begreper og forskrifter som var sammenfallende med samtidige sekulariserte og rasjonaliserte samfunn.

Nyere sosiologiske studier inntok den samme holdningen. Dr. Peter Clarke, direktør for Centre for New Religions ved King’s College i London, nøler derfor ikke, idet han vurderer størrelsen og utviklingen hos nye religiøse bevegelser i Europa, med å inkludere Scientology som en religion i sin bok The New Evangelists (London: Ethnographica, 1987). Professor James A. Beckford, nå professor i sosiologi ved University of Warwick, tar i boken sin Cult Controversies: Social Response to the New Religious Movements, (London: Tavistock, 1985) – som en gest til publikums forutfattede meninger – i bruk termen «sekt», men han gjør så bare etter å ta avstand fra enhver nedsettende sammenheng i bruken av den. Viktigere er imidlertid det faktum at han, uten noen betingelser, anerkjenner Scientology som en religion. Han skriver: (s. 12), «Sosiologer [er] uenige angående den passende betegnelsen for religiøse grupper slike som Den Forente Familie, Scientology, Familien og International Society for Krishna Consciousness …» Den uenigheten er om hvorvidt slike bevegelser bør betegnes som sekter, kulter eller ganske enkelt som nye religiøse bevegelser – men at de alle er religioner, lar ikke Beckfords redegjørelse leseren være i tvil om. Den mest autoritative av alle, professor Eileen Barker ved London School of Economics og forhenværende direktør for INFORM (Information Network Focus on New Religious Movements), en organisasjon med direkte finansiell støtte fra innenriksdepartementet, skrev en bok: New Religious Movements: A Practical Introduction (London: Her Majesty’s Stationery Office, 1989), spesifikt ment for å skaffe publikum (og spesielt slektningene til omvendte) nøyaktig informasjon om nye religioner og hvordan å ha med dem å gjøre. I det verket tar hun for gitt at Scientology er del av emnet hennes som religion (s. 147) og inkluderer Scientologykirken i et tillegg hvor om lag tjuesju nye religiøse bevegelser er beskrevet.

IX.III. Er Scientology en religion? – professor Flinn

I en samling vitenskapelige artikler redigert av jesuitt-sosiologen professor Joseph H. Fichter, S.J., ved Loyola University i New Orleans, (Alternatives to American Mainline Churches, New York: Rose of Sharon Press, 1983), tar Frank K. Flinn, nå Adjunct Professor i religionsstudier ved Washington University i St. Louis i Missouri, svært inngående fatt på spørsmålet om Scientologys religiøse status. Han drøfter først Dianetics’ religiøse status:

Mange kommentatorer hevder at Scientology er mentalterapi forkledd som religion. Spørsmålets kjerne er imidlertid hvorvidt man kan skille terapi fra religion eller endog fra filosofi med en fast regel. Det greske ordet therapeuo (å helbrede, kurere, gjenopprette) forekommer hyppig i Det nye testamente, og viser til både åndelige og fysiske helbredelser foretatt av Jesus av Nasaret …

Mens Dianetics hadde religiøse og åndelige tendenser, var den ennå ikke en religion i termens fulle betydning … Dianetics lovte ikke det som kan kalles «transcendentale» belønninger som det normale resultatet av sin terapi. Den lovte dog «trans-normale» belønninger … For det andre, i Dianetics-trinnet til bevegelsen ble engrammer sporet tilbake til tidligst i fosterstadiet … For det tredje hadde Dianetics bare fire «dynamikker» eller «tranger til overlevelse» – selvet, sex, grupper og menneskeheten … For det fjerde [brukte] auditeringsteknikkene i Dianetics-fasen [ikke] «E-meteret».

Det har vært mye debatt om når Scientology begynte å være en religion. Man kan peke på opprettelsen av Hubbard-assosiasjonen av scientologer i Phoenix, Arizona som en juridisk enhet i 1952, og deretter på etableringen av Founding Church of Scientology i 1954. Rettslig opprettelse som juridisk enhet forteller oss imidlertid ikke når spesifikke religiøse begreper tok form i kirkens forståelse av seg selv. Disse debattene minner en dog om en av det nittende århundrets kontroverser om når kristendommen begynte: I Jesu livstid? Ved pinse? Gjennom Paulus’ og apostlenes forkynnergjerninger? (s. 96–97)

Flinn behandler deretter de fire faktorene skissert over i overgangen fra Dianetics til Scientology, konstaterer at den første faktoren, skiftet til transcendentale mål, kjennetegnes av skiftet fra målet ’Clear’ til målet å skape en ’Opererende thetan’ og legger til: «Begrepet ’thetan’ viser ikke lenger til en mental tilstand, men er analogt med det kristne begrep om ’ånd’ eller ’sjel’ som er udødelig og over både hjerne og sinn.» (s. 98) For det andre ble engrammer nå relatert til tidligere liv. For det tredje ble nye dynamikker lagt til for å inkludere overlevelsen til dyr, det materielle universet, ånden og uendeligheten. Og for det fjerde ble E-meteret introdusert, om hvilket han sier: «Fra det perspektiv jeg foreslår … ses bruken av E-meteret bedre på som et ’teknologisk sakrament’. Akkurat slik kristne definerer et sakrament (f.eks. dåp) som et ’ytre og synlig tegn på en indre eller usynlig nåde’, slik ser scientologer E-meteret som en ekstern og synlig indikator på en indre og usynlig tilstand (’Clear’).» (s. 99)

Flinn legger til denne ytterligere kommentaren:

Ordet religion er utledet fra religare, som betyr ’å binde sammen igjen’. Dette fører meg til den generelle definisjonen av religion som et trossystem uttrykt i symboler som binder sammen livene til personer og/eller grupper, som utferdiges i et sett av religiøse praksiser (ritualer) og opprettholdes av en organisert livsmåte. Troen, praksisene og livsmåten binder folks liv sammen for å gi deres eksistens ultimat betydning. Mens alle religioner har rudimentære elementer av alle tre aspekter, poengterer for eksempel noen det organisatoriske systemet, eller livsmåten, over trossystemet eller de rituelle praksisene. I Scientology ser vi et eksempel på en gruppe som begynte med religiøse praksiser (auditeringsteknikkene) og snart utviklet en sterk geistlig struktur, og først da formaliserte den sitt trossystem i en trosbekjennelse. Dette betyr ikke at dens trossystem ikke var latent i de tidlige faser av kirkens utvikling. Det var ganske enkelt ikke kodifisert på en formell måte [slik] den organisatoriske teknologien var fra starten. (s. 104–105)

Med en «sterk geistlig struktur» viser Flinn til den generelle organisering av Scientology, dens system av hierarkisk arrangerte kurs og auditeringsprosedyrer.

X. Scientology og andre trosretninger
LAST NED HVITBOKEN