Hvordan å Holde Seg Frisk | Ressurssenter for forebygging

VIII. Forestillinger om tilbedelse og frelse

VIII.I. Tilbedelse – et begrep i endring

Teistiske religioner – tradisjonell kristendom blant dem – hefter viktighet ved tilbedelse, som er formaliserte uttrykk for aktelse og ærefrykt for en guddom, ydmykhet, underkastelse for denne guddommen, bønn (kommunikasjon med guddommen), proklamasjon til hans pris og takksigelse for hans goder. (Eldre forestillinger om tilbedelse omfatter også ofring – av dyr eller menneske – og formildelsesgjerninger til en hevngjerrig eller sjalu guddom. Men forestillinger om tilbedelse har endret seg, og eldre former for tilbedelse, som en gang ble ansett som absolutt nødvendige, holdes i dag for å være imot loven. Ideen om tilbedelse endrer seg i våre egne tider, både innen tradisjonelle kirker og blant nye bevegelser.) Den tradisjonelle forestillingen om tilbedelse forbindes vanligvis med postuleringen av en guddom (eller guddommer) eller en personlighet som er objektet for tilbedelsesfulle holdninger og handlinger. Denne definisjonen av tilbedelse, som stemmer overens med de som ble benyttet i nylige rettssaker i England, er nøye basert på modellen i historiske jødisk-kristne-muslimske skikker. Slik empiriske bevis tydelig viser, skjer imidlertid ikke tilbedelse i den betydningen i alle religioner, og der den skjer, manifesterer den markante variasjoner, hvorav noen er gitt som eksempel under.

VIII.II. Variasjoner i tilbedelse – theravada-buddhisme

Først: Theravada-buddhisme – i dens rene form – og visse andre religioner postulerer ikke en høyeste guddom, men en ultimat lov eller et ultimat prinsipp som hverken krever eller avhenger av ærefrykten, lovprisingen eller tilbedelsen fra troende. Det er generelt akseptert at en guddom ikke er et sine qua non for en religion. Derfor må det – hvis begrepet skal holdes på – tas i bruk en videre definisjon for tilbedelse enn den som er foreskrevet i den kristne tradisjonen.

VIII.III. Variasjoner i tilbedelse – nichirenbuddhisme

For det andre: Det finnes religiøse bevegelser, for eksempel innenfor nichirenbuddhismen, som nekter for høyeste vesener, men som forlanger tilbedelse av en gjenstand. Soka gakkai-buddhister, en bevegelse som har omkring 15 millioner tilhengere med omkring 6000 i England, tilber Gohonzon, en mandala, hvor det er skrevet inn den endelige sannhetens livsviktige symboler eller formler. Ved å tilbe Gohonzon forventer disse buddhistene velsignelse fra den. Følgelig kan noe som ligner begrepet tilbedelse, slik det forstås i kristen sammenhenger, forekomme selv når eksistensen av et høyeste vesen uttrykkelig benektes.

VIII.IV. Variasjoner i tilbedelse – kvekere

For det tredje: Selv innenfor den generelle kristne tradisjonen trenger holdninger av ærefrykt og ydmykhet ikke nødvendigvis å innebære bestemte former for opptreden, som de som kan observeres i ortodokse, romersk-katolske og høykirkelige anglikanske religiøse gudstjenester, der tilhengerne kan bukke, knele eller bøye seg dypt, fremsi lovprisninger, takksigelser, velsignelser og søker, med ydmyk bønn, å få velsignelse til gjengjeld. Innenfor kristendommen er det mange bevegelser som følger andre skikker: Kvekerne er et overbevisende eksempel. Kvekerne møtes i ærefryktens ånd, men engasjerer seg ikke i formelle tilbedelseshandlinger som faste eller fremsagte bønner, synging av hymner eller messing av salmer. Ofte forretter de hele samlingen sin i stillhet.

VIII.V. Variasjoner i tilbedelse – Kristen Vitenskap

For det fjerde: Innenfor kristendommen har det vært en tendens, både innenfor gamle tiders etablerte kirker og i et mangfold av relativt nylig oppståtte grupper, til at begrepet gud uttrykkes i mer og mer abstrakte termer. Siden noen store moderne teologer har omdefinert forestillingene om Gud, og ofte eliminerer ideen om Gud som en person (se over, avsnitt IV.III.), virker eldre forestillinger om tilbedelse anakronistiske for noen. Meningsmålinger viser at en jevnt økende del av de som tror på Gud, likevel ikke tror at Gud er en person, de påstår snarere at Gud er en kraft. I nylig oppståtte bevegelser er det noen ganger former for «tilbedelse» som er tilpasset denne mer moderne, abstrakte forståelsen av guddom. Ett eksempel er Kristen Vitenskap. Siden denne bevegelsen, som er mer enn 70 år eldre enn Scientology, har mange kjennetegn felles med Scientology, og siden Kristen Vitenskap lenge har vært anerkjent som en religion, blir holdningen til tilbedelse i den bevegelsen undersøkt mer utførlig. I Kristen Vitenskap er Gud definert som «Prinsipp», «Liv», «Sannhet», «Kjærlighet», «Sinn», «Ånd» og «Sjel». Disse upersonlige abstraksjonene krever ikke noen manifestasjoner av underkastelse og ærefrykt, og slike foranstaltninger gis det bare begrenset uttrykk for i Kristen Vitenskaps gudstjenester. Mary Baker Eddys (grunnleggeren av Kristen Vitenskap) meninger om tilbedelse er skildret i disse [oversatte] sitatene fra hennes lærebok: Vitenskap og helse med nøkkel til Skriften:

Hørbare bønner kan aldri fungere som åndelig forståelse … Lange bønner, overtro og trosbekjennelser klipper kjærlighetens sterke vinger og bekler religion i menneskelige former. Hva som enn legemliggjør tilbedelse, hemmer det menneskets åndelige vekst og avholder det fra åpent å vise sin makt over uriktighet. [s. 4–5]

Elsker du ’Herren, din Gud, av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av hele ditt sinn’? Dette budet inneholder mye, endog oppgivelsen av all sansning, hengivenhet og tilbedelse, som kun er materiell. [s. 9]

Jesu historie skapte en ny kalender, som vi kaller den kristne æra; men han innførte ingen ritualistisk tilbedelse. [s. 20]

Det er sørgelig at vendingen gudstjeneste så generelt har endt opp med å bety allmenn tilbedelse i stedet for daglige gjerninger. [s. 40]

Vi tilber bare åndelig når vi slutter å tilbe materielt. Åndelig fromhet er kristendommens sjel. Tilbedelse gjennom mediet materie er hedenskap. Jødiske og andre ritualer er representantene for og skyggene av sann tilbedelse. [s. 140]

Israelittene konsentrerte sine tanker om det materielle i sine forsøk på å tilbe det åndelige. For dem var materie en substans, og ånd var skygge. De regnet med å tilbe ånd fra et materielt standpunkt, men dette var umulig. De kunne henvende seg til Jehova, men bønnene deres brakte ikke ned noe bevis på at de ble hørt, fordi de forstod ikke Gud nok til å være i stand til å vise hans makt til å lege. [s. 351]

Selv om tilhengerne av Kristen Vitenskap bruker Fadervår når de samles, er denne bønnen oversatt til flere stadfestelser i samsvar med Eddys lære. Stille bønn er i Kristen Vitenskap stadfestelse av «sannheter», ikke ydmyk bønn; Gud er et «prinsipp» som skal tilkjennegis, ikke et «vesen» som skal blidgjøres eller gjøres forsonlig stemt. Følgelig er tilbedelse, i Kristen Vitenskap, forskjellig i form, stemning og uttrykk fra tilbedelse i tradisjonelle kirker.

VIII.VI. Tilbedelse defineres ut fra dens formål, ikke dens form

De foregående kommentarene om variasjoner i tilbedelse gir uttrykk for behovet for – hvis alt det passende empiriske beviset skal tas hensyn til – en mye videre definisjon av tilbedelse enn den som er innskrenket til og er avhengig av en spesifikk tradisjons forutsetninger. Formene som er tradisjonelle i kristne kirker, uttømmer ikke alle de ulike måtene tilbedelse kan skje og skjer på (selv innenfor kristne kirker). Det bør skilles mellom de eksterne formene for tilbedelse (som kan være særegne, lokale, regionale eller nasjonale) og tilbedelsens formål, som vi kan fremholde som universelle. Formålet med tilbedelse er å etablere en nær forbindelse mellom tilbedere og det overnaturlige ultimate (vesen, gjenstand, lov, prinsipp, dimensjon, «årsak til væren» eller «grunnleggende anliggende») uansett på hvilken måte det ultimate oppfattes av den religiøse gruppen som tilbederen tilhører, med hans endelige oppnåelse av frelse eller opplysning for øye. Det å fremheve at tilbedelsens definerende karaktertrekk ligger i dens formål, tydeliggjør den kulturelle relativiteten de ulike formene for tilbedelse antar. Så snart tilbedelse defineres ved henvisning til dens formål, kan vi fatte de skiftende forestillingene om det ultimate, som strekker seg fra avgudsbilder til transcendente lover. På den måten blir et avgudsbilde tilbedt som en despotisk entitet som gir begunstigelse eller påfører skader; tilbedelsen av en antropomorf guddom markerer snarere et forhold, med tillit, men også med avhengighet; tilbedelse av mer sofistikerte forestillinger av et høyeste vesen legger mindre vekt på guddommens emosjonelle flyktighet og poengterer søken etter harmoni i lynne i samsvar med mer generelle etiske prinsipper; tilbedelse av en helt abstrakt ultimat sannhet, lov eller dimensjon har tendens til å handle om utbredelsen av kunnskap, oppnåelsen av opplysning og realiseringen av fullt menneskelig potensial. Alle disse ulikt spesifiserte målene kan ses som del av menneskets søken etter frelse, hvor forskjellig selve frelsen enn kan oppfattes. Aktelse for det ultimate, for menneskets «årsak til væren», hvordan enn skildret, er et generelt kjennetegn for respekten og omsorgen for livet, som ikke avhenger av noen bestemte kulturbundne atferdsformer eller -normer.

VIII.VII. Nedgangen i den poetiske tilbedelsesformen

I multireligiøse samfunn må ideen om hva som utgjør tilbedelse, angis i abstrakte termer hvis religionsmangfoldet skal anerkjennes på behørig måte. Den nye og fortsettende trenden i religion går mot uttrykk som er abstrakte og lettere allmenngjorte. Dette gjelder ikke bare for betydningsfulle teologer og blant geistligheten, men er også tydelig hos mange nye religiøse bevegelser. I en vitenskapelig og teknologisk tidsalder har menneskets oppfatning av guddommen, eller av det ultimate, en tendens til å bli forstått i termer som selv er mer overensstemmende med vitenskapelig og teknisk erfaring, selv om denne typen av språk og begrepsdannelse står i kontrast til tradisjonelt poetisk bildespråk som en gang var typisk for religiøs uttrykksfullhet. Den poetiske formen blir jevnt forlatt, ikke bare i nye bevegelser, men også i de såkalte tradisjonelle kirkene, slik det kan ses av den romersk-katolske kirkens liturgiske reformer siden det annet Vatikankonsil og i erstatningen av Den anglikanske kirkes felles bønnebok med mer prosaiske, folkelige og dagligdagse uttrykksformer. Utenfor disse kirkene, i bevegelser uten forpliktelse til selv rudimentær respekt for tradisjonen, har skapingen av nytt språk og nye liturgiske former nytt godt av enda større frihet. Blant disse bevegelsene er Scientology.

VIII.VIII. Kommunikasjon som tilbedelse

Scientology byr på en gjennomført abstrakt forståelse av det høyeste vesen som Den åttende dynamikken. Scientologer søker å ekspandere bevisstheten og fatteevnen sin til å spenne over alle dimensjoner av væren, med formålet å bistå og være en del av Det høyeste vesens eller evighetens overlevelse. Scientologer ærer livet og anerkjenner Gud som en ultimat årsak til væren, men denne anerkjennelsen innebærer ikke spesielle former for atferd som i det hele tatt kommer nær opp til de handlingene som holdes for å være «tilbedelse» i tradisjonelle kristne kirker. Scientology er en bevegelse som innlemmer folk fra forskjellige religiøse bakgrunner; som fremhever nye forestillinger om skapelsen, meningen med livet og frelse; og dens lære støtter seg til mer enn en av de store religiøse tradisjonene så vel som til generell vitenskapelig orientering. Det er derfor helt passende at Scientology skulle legge frem sine teorier i abstrakte og universelle termer, og at dens oppfatning av tilbedelse forener disse perspektivene. Det generelle synspunktet har blitt uttrykt som følger: «I Scientology definerer vi tilbedelse uttrykt i kommunikasjon. Den som kunne tilbe effektivt, ville være den som så seg selv i stand til å stå den distansen som er nødvendig for å kunne kommunisere med Det høyeste vesen» [Scientology som en religion, s. 30].

Scientology er en bevegelse som innlemmer folk fra forskjellige religiøse bakgrunner; som fremhever nye forestillinger om skapelsen, meningen med livet og frelse.

Essensen i Scientology er forståelse gjennom kommunikasjon – kommunikasjon med thetanens egen fortid og med omgivelsene, og i den forstand kan den sammenlignes med kommunikasjonen som finner sted i kristen tilbedelse, kommunikasjonen som personen søker med guddommen i bønn og i nattverdens sakrament, hvor han visselig ter seg, slik de tradisjonelle kirkene formulerer det, som en «kommunikant». Formålet er hovedsakelig det samme – renselsen av personen, rehabiliteringen av hans sjel som del av den langvarige frelselsesprosessen. I Scientology er det to fundamentale former for slik kommunikasjon – auditering og trening.

Auditering, som foregår som personens private kommunikasjon med sin (thetanens) fortid, blir formidlet av auditøren og E-meteret, men er i sitt innerste vesen en prosess til å bringe personen i bedre forbindelse med sitt sanne og opprinnelige selv, og som i denne forstand søker å sette ham i kontakt med en grunnleggende åndelig virkelighet.

Trening i Scientology-skriften er kommunikasjon med eksistensens fundamentale sannheter og grunn. Gjennom økt forståelse søker personen mer kommunikasjon med sitt grunnleggende selv, med andre og med alt liv. Disse aktivitetene deler også elementer som er karakteristiske for tilbedelse, selv om slike aspekter som tilbedelse (av en guddom), antikvert bekymring for ens forsoning og de eldgamle prosedyrene for forbønn, i denne moderne sammenheng, er erstattet.

VIII.IX. Scientologys overlevelsesmål

Nøkkelbetegnelsen som viser formålet med de tjenestene som utføres i et Scientology-kapell, er «overlevelse», et begrep som gjentatte ganger vektlegges i scientologisk litteratur. «Overlevelse» er imidlertid blott et moderne synonym for det gamle religiøse begrepet «frelse», og frelse er i alle religioner hovedformålet med tilbedelse, etablering av en forbindelse mellom en mektige guddom og den underordnede tilbeder, som vil resultere i forminskelse eller eliminering av uheldige eller syndige opplevelser og mangfoldiggjøring av goder som kulminerer i det endelige godet et fortsettende liv. Scientology handler om thetanens frelse, dens frigjøring fra påhengt materie, energi, rom og tid, og i det mer umiddelbare tilfellet, om dens evne til å overvinne kroppslige skavanker og livets daglige omskiftelser. Thetanen, som overmenneskelig essens eller sjel, eksisterte før den fysiske kroppen og har utsikt til å overleve den. Den overlevelsen er i siste instans knyttet til Åttendedynamikkens, Det høyeste vesens, overlevelse og Scientology-servicene auditering og trening for å øke bevisstheten om denne ultimate virkeligheten. Utøvelsen er dermed en anledning for deltakerne til å fornye og forsterke sin anerkjennelse av det overnaturlige. I den vide betydningen som vi har undersøkt over, er dette en anledning for tilbedelse og opplysning.

VIII.X. Auditering og trening

De sentrale aktivitetene i Scientology er auditering og trening. Gjennom disse oppnås den åndelige frelse. Bare med disse midlene kan thetanen – det vil si personen – bli frigjort og nå det åndelige stadiet å være «årsak» over liv og den materielle verden. Auditering, hvor personen konfronterer sin egen forgangne smerte og traumer, hjelper ham med å opprette kontroll over livet sitt og befrir ham fra det reaktive sinnets irrasjonelle impulser. Derfor kan det sies at en preclear, ved å bli auditert, tar fatt på en åndelig søken etter frelse hvis goder akkumuleres, og som i siste instans fører til en tilstand hvor thetanen slutter å være «enturbulert» av materielle beskaffenheter (MEST). En slik åndelig søken, med frelse som sitt endelige mål, uansett hvor forskjellige de ytre formene og dogmatiske spesifikasjonene kan være, er det sentrale, altoverskyggende anliggende for alle verdens avanserte religioner.

Trening rettes mot å kommunisere visdom til alle som søker opplysning, så vel som til dem som er engasjerte i å hjelpe andre i deres bestrebelser på å oppnå frelse. Innbefattet i disse prosessene er kravet om at personen ser sine egne tidligere smertelige erfaringer i øynene og overvinner tendensen til å omplassere skyld for egne feil hos andre. Trening med dette som formål oppnås gjennom en serie med hierarkisk graderte kurs hvor studenten lærer og perfeksjonerer auditeringsteknikkene som, så snart den rette standarden er nådd, formodes å kunne bli effektivt anvendt på en hvilken som helst preclear. Trening er organisert som et intensivt program. Alle som har vært vitne til den konsentrerte hengivenheten hos dem som går gjennom treningskursene, som jeg var under besøk i Scientologykirken på Saint Hill Manor, kan ikke annet enn å bli imponert over den målbevisstheten og seriøsiteten angående formål som konstant utvises av studentene, noe som naturligvis er et religiøst engasjement.

VIII.XI. Segerdals feil

Scientology er en religion hvis organisering fra første stund ikke følger tradisjonelle linjer for menigheter. I en tid da de konvensjonelle kirkene, stilt overfor den moderne kommunikasjonsrevolusjonen, begynner å innse menighetstrukturenes begrensninger og å eksperimentere med andre mønstre for tilbedelse, har Scientology allerede utviklet en ny og mer intensiv prosedyre for åndelige kirkehandlinger. En-til-en-forholdet som kreves av auditering, og det intensive systemet for trening av auditører, utgjør et mønster av omhu for hver spesifikke person, som i sin pastorale omtanke langt overgår alt konvensjonelle former for hjelp til menigheter kunne by på.

Stikk i strid med vanlig oppfatning har Scientologys tilbedelsespraksiser ennå til gode å blitt tatt opp i rettssalene. I en tidlig rettssak, Regina v. Registrar-General Ex parte Segerdal and Another, 1970, var det sentrale spørsmålet hvorvidt en bygning som Scientologykirken opprettholdt i East Grinstead, kvalifiserte som et «møtested for religiøs tilbedelse» på grunnlag av at tjenestene som kirken holdt der, var i overensstemmelse med kriteriene som gjaldt for å avgjøre hva tilbedelse er. Disse tjenestene bestod av slike seremonier som ukentlige prekener og andre samlinger, dåp, begravelser og bryllupsseremonier. Selv om lord Denning i denne saken avsa kjennelse for at disse bestemte tjenestene ikke utgjorde tilbedelse, ligger faktisk kjernen i Scientologys religiøse praksis i prosedyrene for auditering og trening. For scientologer er det i disse aktivitetene at tilbedelse skjer – som kommunikasjon med åndelig realitet – ikke i de servicene som ble tatt opp av retten i Segerdal. Det kan selvsagt være at disse tilbedelsesaktivitetene ikke føyer seg etter modellen som påberopes av domstoler som har kristen tilbedelse i tankene, siden det ikke dreier seg om tilbedelse av en guddom, men i utøvernes forståelse er den tilbedelse.

Det er åpenbart ut fra det som er hevdet over (avsnitt VIII.I–VIII.VI) om at helt klart ikke alle religioner postulerer et høyeste vesen. I Segerdal-saken refererte lord Denning til buddhismen som et unntak fra det prinsippet han sluttet seg til, og sa at det kunne være andre unntak. Hvorfor skulle Scientology ikke være ett av dem? Hvis det finnes unntak, er det ikke selve prinsippet det settes spørsmålstegn ved og dermed den anvendte definisjonen som annulleres? Tendensen til å gå tilbake til å legge vekt på et høyeste vesen som et nødvendig element i tilbedelse, tross diskusjon om unntak, indikerer i hvilken grad kulturelt bestemte forutsetninger holdes på til tross for bevis på det motsatte fra andre kulturer. Faktisk anerkjenner naturligvis Scientology et høyeste vesen, men forestiller seg den eksistensen som noe som ikke lett kan oppfattes, og som kommunikasjon med, på dette stadiet av menneskelig opplysning, er en sjelden ting. Altså, mens Scientology postulerer Et høyeste vesen, antas det ikke at mennesker normalt kan gjøre krav på inngående viten om den eksistensen. Dette vitner i seg selv om en form for ydmykhet som noen ganger mangler i religioner hvor personer oppfordres til å gjøre dristigere krav på å kjenne Guds vilje og tanke.

I lys av denne begrensede forståelsen av Det høyeste vesen, vil holdningene tillit, ikke fremmed i kristendom, sammen med påkallelse, ærefrykt, lovprising og forbønn, bli upassende. De ville ikke være mindre passende for kristne som bifalt formularene som definerer Det høyeste vesen, fremsatt av moderne teologer (se avsnitt IV.II). Det mangler ikke ærefrykt blant scientologer, som tar selve skapelsen som et ærbødighetsobjekt, men uten en Gud oppfattet i antropomorfe termer, blir elementene og formen for tilbedelse i den jødisk-kristne tradisjonen uanvendelige. Når tilbedelsens essens ses å være dens formål og mål, heller enn dens ytre former, er det ikke vanskelig å godta scientologiske praksiser som en form for tilbedelse.

IX. Akademikeres vurdering av Scientology
LAST NED HVITBOKEN