Hvordan å Holde Seg Frisk | Ressurssenter for forebygging

IV. Religiøst språk og utviklingen av kristen teologi

IV.I. Utviklingen av religiøse ideer

Tilfellet taoisme illustrerer det faktum at religioner ikke oppstår ferdig utviklet som systemer av tro, praksis og organisasjon. I alle disse henseender går de gjennom utviklingsprosesser, og kommer noen ganger til å omfatte elementer helt uforenlige med tidligere oppfatninger. For eksempel har noen biskoper i Den anglikanske kirke i årtier åpent reservert seg mot tro på slike sentrale troens teser som jomfrufødsel, Jesu gjenoppstandelse og det annet komme. Et annet slikt eksempel er den skiftende oppfatningen av Gud som tydelig fremgår av de jødisk-kristne skrifter, fra stammens guddom hos oldtidens israelitter til et mye mer åndelig unnfanget og universelt vesen i skriftene hos de senere profeter og i Det nye testamente. Det å få de avvikende skildringene av guddom til å stemme overens, har i kristendom fremkalt stridigheter mellom kirker og bevegelser, og de fundamentale antakelsene har stadig skiftet gjennom kristen historie. Fundamentale forandringer i forestillingen om den kristne gud forekommer selv i dag.

IV.II. Nylig teologisk revurdering av Gud

En slik viktig strøm av synspunkter som har dyptgående følger for kristendommens status, og som har en viss betydning for tingene som er under debatt, er gjendrivelsen, som er både vidt og grundig drøftet, av ideen at det kan eksistere et høyeste vesen av det slaget som tradisjonelt tiljubles av den kristne kirke. Denne strømmen av meninger, fremmet av noen av de mest fremstående teologene, kommer spesielt fra skriftene til Dietrich Bonhoeffer og Paul Tillich. For nåtidig nytte kan den best eksemplifiseres fra dens mest populære og innflytelsesrike ytring. I 1963 oppsummerte den da (anglikanske) Biskop av Woolwich, J.A.T. Robinson, denne strømningen av teologisk tankegang i sin bestselgerbok Honest to God. Biskopen la frem argumentene om å forlate ideen om Gud som et personlig vesen, som fantes «der ute», og utfordret hele ideen «kristen teisme.»

IV.III. Bevis for kristen ateisme – Robinson

De følgende utdragene tydeliggjør i hvilket omfang biskopen og hans kolleger avvek fra tradisjonelle antagelser som respekterte monoteismen, slik både lekfolk og loven tenkte seg disse.

Biskopen siterte Bonhoeffer til støtte for sine argumenter, som følger:

«Mennesket har lært seg å mestre alle spørsmål av viktighet uten å ty til Gud som en arbeidshypotese. I spørsmål om vitenskap, kunst og til og med etikk har dette blitt en selvsagt sak man knapt våger å angripe lenger. Men i de siste hundre år eller så har det i stigende grad blitt sant om religiøse spørsmål også: Det blir klart at alt, akkurat som før, klarer seg uten ’Gud’.» (s. 36)

Fra Tillich siterer biskopen følgende:

… du må glemme alt det tradisjonelle du har lært om Gud, kanskje til og med ordet selv. (s. 47)

Hvortil biskopen tilføyer:

Når Tillich snakker om Gud ’i dybden’, snakker han overhodet ikke om et annet vesen. Han snakker om ’den uendelig og uuttømmelig dybde og årsak til all væren …’ (s. 46)

For seg selv sier biskopen:

… som han [Tillich] sier: Teisme, slik den vanligvis er forstått, ’har gjort Gud til en himmelsk, helt perfekt person som styrer over verden og menneskeheten’ (s. 39) … Jeg er overbevist om at Tillich har rett når han sier at ateismens innsigelse mot en slik høyeste person er korrekt. (s. 41)

Biskopen siterer bifallende den leke teologiske forfatteren John Wren-Lewis:

Det er ikke bare det at Den gamle mannen i himmelen bare er et mytologisk symbol for Det uendelige sinnet i kulissene, heller ikke at dette vesenet er mer menneskekjærlig enn fryktsomt. Sannheten er at hele denne tankemåten er feil, og hvis et slikt vesen eksisterte, ville det være djevelen selv. (s. 42–43)

Idet han styrker dette punktet, sier biskopen:

Til slutt kommer vi ikke til å være mer i stand til å overbevise mennesker om eksistensen av en gud ’der ute’, som de må tilkalle for å få orden på sine liv, enn å overtale dem til å ta Olympens guder alvorlig. (s. 43) … å si at ’Gud er personlig’, er å si at personlighet er av avgjørende betydning i universets sammensetning, at vi i personlige forhold rører ved, som ingen andre steder, den endelige meningen med tilværelsen. (s. 48–49)

Idet han skiller, slik teologer gjør, mellom virkelighet og eksistens, bedyrer biskopen at Gud i siste instans var virkelig, men at han ikke eksisterte, siden det å eksistere var å være endelig i rom og tid, å være del av universet.

IV.IV. Bevis på kristen ateisme – van Buren

I samme år, 1963, skrev van Buren, en amerikansk teolog, The Secular Meaning of the Gospel, som også grundig drøftet Bonhoeffers forestilling om «religionsløs kristendom», med andre ord at kristendom ikke er en religion. Enda kraftigere enn Robinson forlangte van Buren at kristendommen ikke lenger skal forstås som i noen forstand å være forpliktet til å tro på Gud. Han foreslo at all teologisk henvisning til Gud skal elimineres. Han mente at «… enkel bokstavelig teisme er feil, og modifisert bokstavelig teisme er meningsløs» (s. 100). På den annen side kunne man fortsette å holde på menneskets, Jesu, menneskelighet, «… la spørsmålet om hans guddommelighet falle hvor det måtte». Kristen ateisme var navnet gitt teologien som er fremsatt av van Buren. Evangeliene var ikke om Gud, de var om Jesus, og Jesus skulle anerkjennes som et menneske. Derfor ble alle krav om at kristendom var en religion med en forpliktelse om et høyeste vesen, forlatt av professor van Buren, på samme måte som slike krav også ble gitt avkall på av teologer av den samtidige «Gud er død»-skolen, som representerte en annen tendens i teologisk tenkning.

IV.V. Revurderingen av Jesus

Nytolkningen av Det nye testamente og av personen Jesus hadde også vært i gang i teologiske kretser, med sikkerhet fra tiden for Albert Schweitzer, som i 1906 utgav et verk som fra 2. opplag i 1913 fikk tittelen Geschichte der Leben Jesu-Forschung. Schweitzer viste Jesus som en jødisk profet med ganske villedede ideer og i høy grad et barn av sin tid. En mer radikal prosess med kritisk «avmytologisering» ble foretatt av Rudolf Bultmann, som i begynnelsen av 1940-årene viste hvor grundig evangeliene var utsatt for mytene som rådet på den tiden de ble skrevet. Han gikk videre til å vise hvor få av forestillingene brukt i evangeliene som kunne bli godtatt av folk av det tjuende århundret. Bultmann søkte selv i høy grad å bevare et budskap til menneskeheten fra Det nye testamente i tysk eksistensialistisk filosofis ordelag. Kristendom ble en rettleder for den enkeltes moralske liv, men var ikke lenger troverdig som en samling av lære om Guds skapelse og hans styring av verden. Den økende effekten fra Bultmanns arbeid var å reise ny tvil om den tradisjonelle påstanden at Jesus var Gud i levende live. Hele Kirkens kristologiske lære ble nå dratt i tvil. Denne tilnærmingsmåtens historiske relativisme fant fornyet uttrykk i et arbeide kalt The Myth of God Incarnate (redigert av professor John Hick), utgitt i 1977, der flere av de mest fremtredende anglikanske teologene drøftet det tradisjonelle Kalkedon-synet på Guds slektskap med mennesket, Jesus. Moderne teologer fant det vanskelig å tro at Gud var blitt menneske på den måten kristen lære hadde forsikret gjennom de foregående femten århundrer.

IV.VI. Kristendom sagt å ikke være en religion

Disse forskjellige strømningene i teologisk meningsutveksling – den overveide avvisningen av forestillingen om en personlig Gud; det å gi avkall på teisme; den nye vekten på Bibelens relativisme; og innsigelsen mot aksepterte forestillinger om Kristi natur og hans forhold til guddommen – innebærer alle et kraftig avvik fra den vedtatte forståelsen av kristen tro. Kristendommen, som så lenge har vært den underforståtte modellen i Europa for oppfatningen av hva en religion var forventet å ligne, erklærer seg nå som ikke å være en religion. På denne måten ble kriteriene som religion tidligere hadde blitt definert etter, nå satt spørsmålstegn ved.

V. De sosiale og moralske funksjonene i religion
LAST NED HVITBOKEN