Hvordan å Holde Seg Frisk | Ressurssenter for forebygging

III. Ikke-teistiske trossystemer

III.I. Teisme er ikke et avgjørende kjennetegn for religion

Det kan ikke bestrides at teisme (dvs. monoteisme, polyteisme og panteisme) ikke er et avgjørende kjennetegn for religion. Faktisk regner både akademikere og lekfolk generelt trossystemer som klart er ikke-teistiske, som religioner. Eksempler på slike religioner er gitt under.

III.II. Buddhisme – en ikke-teistisk religion

Buddhisme er ikke et system av teistisk tro, men er generelt anerkjent som en religion, selv om den står i skarp kontrast til kristendom. Selv om buddhismen ikke benekter eksistensen av guder, blir disse vesenene ikke gitt æren for en rolle som på noen måte nærmer seg den til et høyeste vesen eller en skaper. Selv i Rent Land-sektene i Japan (Jōdo-shu og Jōdo-shin-shu), hvor det er en ettertrykkelig forpliktelse til ideen om Buddha selv som frelser, anser ikke denne oppfatningen Buddha som en skapergud.

III.III. Dogmene i theravada-buddhisme

Theravada-buddhisme holdes ofte for å være den tradisjonen av buddhisme som er nærmest den opprinnelige læren til Gautama Buddha. Dens dogmer ligner lite på tesene skildret i kristendom eller andre monoteistiske religioner. Intet i læren til theravada-buddhismen vitner om eksistensen av et høyeste vesen eller en skapergud. Heller enn å være et produkt av en skapergud, holdes den verden som kan oppfattes med sansene, for å være uten substans, og mennesket menes å være like lite vedvarende, og menes å ikke ha en udødelig sjel. All eksistens kjennetegnes av lidelse, og impulsen i buddhistlæren er å befri mennesket fra denne tilstanden. Menneskets nåværende omstendighet er en konsekvens av dets karma, loven om årsak og effekt i henhold til hvilken gjerninger i foregående liv nesten totalt bestemmer opplevelsen i påfølgende liv. Siden liv er som ledd i en kausalkjede, finner det sted en «betinget skapelse» ved hver gjenfødelse. På den måten blir mennesket ikke skapt av en skapergud, heller ikke finnes det noen forestilling om frelsergud, siden kun opplysning vil tillate mennesket å bli befridd fra lidelsen i kjeden av gjenfødsler. Hvert menneske må for seg selv, under den religiøse instruksjonens veiledning, vandre opplysningens vei. Buddhisme benekter ikke eksistensen av guder som sådan, men disse vesenene er ikke gjenstand for tilbedelse, og de fyller ikke noen spesiell rolle. (De er rester og tilføyelser fra andre religiøse tradisjoner som buddhismen har lånt fra.) Selv om oppfattelser av en skapergud og en frelsergud, udødelig sjel og evig straff eller heder alle mangler i theravada-buddhismen, blir buddhisme ikke desto mindre villig og universelt gitt status som en verdensreligion.

III.IV. Jainisme er en ateistisk religion

Jainismen er en anerkjent religion i India og i andre land hvor den praktiseres, og inkluderes normalt i listen over (vanligvis elleve) store religioner. Om den, har sir Charles Eliot skrevet: «Jainismen er ateistisk, og denne ateismen er som en regel hverken apologetisk eller polemisk, men er akseptert som en naturlig religiøs holdning.» Jainister benekter dog ikke eksistensen av deva-er, guddommer, men disse vesenene blir, på samme måte som menneskevesener, holdt for å være underlagt lovene om sjelevandring og forfall, og de bestemmer ikke menneskets skjebne. Jainister tror at sjeler er individuelle og uendelige. De er ikke del av en universell sjel. Sjeler og materie hverken skapes eller ødelegges. Frelse skal oppnås gjennom å frigjøre sjelen fra fremmedelementer (karmaer) som tynger den ned – elementer som vinner tilgang til sjelen gjennom personens handlinger i affekt. Slik handling er årsak til gjenfødelse blant dyr eller livløse substanser: Prisverdige handlinger er årsak til gjenfødelse blant deva-ene. Sinne, hovmod, svikefullhet og grådighet er hovedhindrene for sjelens frigjørelse, men mennesket er herre over sin egen skjebne. Ved å tøyle selvet og ved ikke å påføre noe vesen skade, og ved å føre et liv i askese, kan man oppnå gjenfødsel som en deva. Moralreglene for den fromme troende er å vise godhet uten håp om gjengjeld; å glede seg over andres vel; å søke å lindre andres lidelse; og å vise den kriminelle sympati. Selvydmykelse opphever akkumulert karma.

III.V. Sankhya-retningen i
hinduisme – en ikke-teistisk religion

Hindureligionen anerkjennes som seks eldgamle, ortodokse og atskilte systemer. Et av disse, sankhya, er hverken teistisk eller panteistisk. Lik jainismen lærer sankhya at både urmaterie og den individuelle sjelen er uskapte og uforgjengelig. Sjelen kan bli befridd ved å kjenne sannheten om universet og ved å ha kontroll over lidenskapene. I noen tekster benekter sankhya eksistensen av en personlig høyeste guddom, og under alle omstendigheter betraktes enhver forestilling om guddom som overflødig og potensielt selvmotsigende, siden karmas virke styrer menneskets affærer opp til det punktet hvor det selv kan avgjøre at det søker frigjøring. Sankhyas fire mål ligner de til buddhismen: Å kjenne lidelse, som mennesket må frigjøre seg fra; å bringe lidelse til opphør; å fatte årsaken til lidelse (unnlatelsen av å skille mellom sjel og materie); og å lære frigjøringens midler, nemlig differensierende visdom. Lik andre skoler lærer sankhya karma-prinsippet: Gjenfødsel er en konsekvens av ens handlinger, og frelse er å slippe unna syklusen av gjenfødsler.

III.VI. Sankhyas ikke-teistiske karakter

Sankhya innbefatter en form for dualisme som ikke bare dreier seg om en guds eller guders eksistens. Dette er ikke den kristne dualismen av godt og ondt, men en radikal distinksjon mellom sjel og materie. Begge er uskapte, uendelig eksisterende ting. Verden er forårsaket av materiens forandring. Sjelen er imidlertid uforanderlig. Sjelen lider fordi den er fanget i materie, likevel er dette fangenskapet en illusjon. Så snart sjelen blir klar over at den ikke er en del av den materielle verden, opphører verden å eksistere for den bestemte sjelen, og den er fri. Ifølge sankhya-teori, går materie gjennom utvikling, oppløsning og ro. Ved å utvikles skaper materie intellekt, individualitet, sansene, moralsk karakter, vilje og et prinsipp som overlever døden og som gjennomgår sjelevandring. Ved å være forbundet med sjelen blir den fysiske organismen et levende vesen. Bare i denne sammenheng blir bevissthet virkeliggjort: Hverken materie for seg selv eller sjel for seg selv er bevisst. Selv om sjelen er et levendegjørende element, er den i seg selv ikke livet som ender i død, ei heller er den liv som videresendes fra en eksistens til en annen. Selv om den selv ikke gjør noe eller lider, gjenspeiler sjelen lidelser som skjer, omtrent slik et speil avspeiler. Den er ikke intellektet, men er en uendelig og lidenskapsløs væren. Sjeler er utallige og klart avgrenset fra hverandre. For sjelen er målet å gjøre seg fri fra illusjon og slik fra fangenskap. Så snart den er frigjort, er sjelens tilstand motstykket til buddhismens nirvana. Slik frigjøring kunne inntreffe før døden, og den frigjortes oppgave er å være lærer for andre. Etter døden eksisterer det en mulighet for total frigjøring uten trussel om gjenfødsel. Sankhya har ingen innvending mot tro på populære guddommer, men disse er ikke en del av dens virksomme orden. Det er viten om universet som gir frelse. I denne forstand er kontroll av lidenskaper, og ikke moralsk atferd, det sentrale. Gode gjerninger kan bare gi en lavere form for lykke. Ofring er heller ikke virkningsfullt. Hverken etikk eller ritualer er av stor betydning for sankhyas verdensorden.

III.VII. Utilstrekkeligheten til et teistisk kriterium

Fra de foregående eksemplene på religiøse trossystemer er det åpenbart at tro på et høyeste vesen eller en hvilken som helst form for teisme er et utilstrekkelig kriterium for religion. Tross den langvarige, avleggse forutinntattheten hos noen kristne kommentatorer, ville dette punktet stort sett umiddelbart bli støttet av lærde innen komparativ religion og av religionssosiologer. Status som en religion ville ikke bli nektet buddhisme, jainisme, eller den hinduistiske sankhya-retningen, til tross for mangelen på enhver forestilling om et høyeste vesen eller en skapergud.

III.VIII. Tilfellet taoisme

Taoisme har også stort sett blitt anerkjent som en religion, og lærebøker i komparativ religion tar den vanligvis med, tross vanskelighetene med å gjengi dens sentrale tro i en konsekvent form. Til forskjell fra åpenbaringsreligioner dro taoisme nytte av naturtilbedelse, mystisisme, fatalisme, politisk kvietisme, magi og tilbedelse av forfedre. I Kina var den i århundrer offisielt anerkjent som en organisert religion, med templer, tilbedelse og presteskap. Den ervervet forestillinger om overnaturlige vesener, inkludert Jadekeiseren, Laozi, Ling Po (marskalk for overnaturlige vesener) sammen med De åtte udødelige i kinesisk folklore, byguden, arnens gud, blant andre, sammen med utallige ånder. Taoisme mangler imidlertid en høyeste skaper, en frelsergud av det kristne slaget, og en tydelig teologi og kosmologi.

IV. Religiøst språk og utviklingen av kristen teologi
LAST NED HVITBOKEN