Hvordan å Holde Seg Frisk | Ressurssenter for forebygging

I. Religionenes mangfold og problemene med definisjon

I.I. Elementer i definisjonen av religion

Det finnes ingen enkeltstående, endelig definisjon av religion som er generelt akseptert blant akademikere. Blant de mange definisjonene som har blitt fremsatt, er det dog ganske mange elementer som går igjen. Disse elementene opptrer i ulike kombinasjoner. De innbefatter:

(a) tro, praksiser, forbindelser og institusjoner angående:

1) overnaturlige krefter, vesener eller mål

2) usynlig høyere makt eller makter

3) menneskets grunnleggende anliggende

4) hellige ting (tilsidesatte og forbudte ting)

5) en gjenstand for åndelig hengivenhet

6) en makt som kontrollerer menneskets skjebne

7) årsaken til væren

8) en kilde til transcendent kunnskap eller visdom

(b) praksiser som utgjør lydighet, ærefrykt eller tilbedelse

(c) det religiøse livets kollektive eller gruppe-karakter

Selv om det sjelden inkluderes årsaker i definisjonene av religion, nevnes noen ganger «et opplevd møte med det åndelige». Religionens konsekvenser og funksjoner tilkjennegis som:

(a) opprettholdelsen av et moralsk samfunn

(b) tildelingen av identitet som gruppe og/eller individ

(c) et orienteringsrammeverk

(d) et av mennesker skapt betydningsunivers

(e) beroligelse og trøst med hensyn til hjelp og frelse

Religioner er alltid normative, men siden hver religion er forskjellig fra andre, søker moderne spesialister innen religionssosiologi og komparativ religion å drøfte det normative uten selv å bli forpliktet til det. Så stort er mangfoldet av mønstre for tro, ritual og organisasjon, at enhver definisjon av religion sliter i forsøket på å omfatte alle kjente manifestasjoner av religion.

I.II. Begrepets opprinnelige bruk

I den vestlige verden ble begrepet «religion» tidligere ofte identifisert med faktiske, konkrete manifestasjoner av tro og praksis. Den generelle meningen var at bortsett fra kristne, jøder og muslimer, hadde ikke andre folk noen religion i egentlig forstand. De var «hedninger». Teologer som brukte termen «religion», hadde tendens til å mene kristendom, og i England ble henvisning til «kristendom» ofte tolket til å bety den troen som spesifikt ble formidlet av Den anglikanske kirke. Den begrensede bruken har jevnt avtatt etter som mer har blitt kjent om orientalske trossystemer, og etter som studiet av religion har hevet seg over de snevre, normative, pålagte begrensningene i tradisjonell kristen teologi. Religion har blitt et studieobjekt i akademiske disipliner – spesielt i samfunnsvitenskapene – som tar opp temaet objektivt og nøytralt og uten noen antydning om tilhørighet til noen bestemt religion eller en preferanse for den ene over den andre.

I.III. Kulturell forutinntatthet og definisjonen av religion

Utviklingen av en gjennomgripende nøytralitet i studiet av religion ble imidlertid bare langsomt oppnådd. Noen samtidige studier i komparativ religion manifesterer fremdeles klar forutinntatthet. Selv innen samfunnsvitenskapene, som uttrykkelig er forpliktet til verdinøytral forskning, ser man visse fordommer i arbeid som er gjort i mellomkrigsårene. Spesielt ble det ofte helt ubegrunnet antatt at den religiøse utviklingen hadde skjedd analogt med den biologiske utviklingen, og at religionen i de mest utviklede landene nødvendigvis var «mer høytstående» enn hos andre folkeslag. Enkelte (og i påfallende grad Sir James Frazer) mente at religion var et evolusjonsmessig skritt på veien fra magi til vitenskap.

I.IV. Nåtidig bruk

I dag bruker samfunnsvitere, og også i økende grad teologer, begrepet som et nøytralt uttrykk, uten å antyde noen som helst a priori antakelser om den større sannheten i én religion fremfor en annen. Det antas ikke lenger at en tro på én guddom nødvendigvis er en høyere form for religion enn en tro på flere guddommer eller ingen i det hele tatt. Det aksepteres at en religion kan postulere en antropomorf gud, andre guddomsformer, et høyeste vesen, et mangfold av ånder eller forfedre, et universelt prinsipp eller lov, eller et hvilket som helst annet uttrykk for en definitiv tro. Noen kristne teologer, slike som Bultmann, Tillich, van Buren og Robinson har forlatt tradisjonelle skildringer av guddom og foretrekker å referere til «årsaken til væren» eller «grunnleggende anliggende».

I.V. Utvidelse av begrepet

Ettersom antropologer kom til å hevde at det ikke fantes noe klart tilfelle av et samfunn som manglet alle former for tro på det overnaturlige og institusjoner som støttet slike overbevisninger, konkluderte de også med at det, i termens videre forstand, ikke fantes noe samfunn uten religion. Begrepet «religion» kom til å innebære fenomener som hadde familielikhet heller enn delt identitet, og religion sluttet å bli definert i termer som var spesifikke for en bestemt tradisjon. De konkrete punktene som gjaldt for kristendom, og som hadde blitt ansett som avgjørende for definisjonen av religion, ble nå sett for å være kun eksempler på hva en definisjon kunne inneholde. Spesifiseringen av slike konkrete elementer ble avløst av mer abstrakte formuleringer som favnet et mangfold av typer av overbevisninger, praksiser og institusjoner som, skjønt langt fra egentlig identiske, kunne anses som like gyldige hva bruk angår. Alle samfunn ble oppfattet å ha overbevisninger som, skjønt ulike, overgikk kjent empirisk realitet og hadde praksiser lagd for å bringe mennesket i kontakt eller nær forbindelse med det overnaturlige. I de fleste samfunn var det folk som tok på seg de spesielle funksjonene forbundet med dette målet. Sammen kom disse elementene til å bli anerkjent som å være religion.

I.VI. Religiøs ulikhet i enkle samfunn

I relativt små stammesamfunn finnes det ofte riter og myter av betraktelig kompleksitet som normalt ikke utgjør ett ensartet, internt integrert og sammenhengende system. Religion gjennomgår forandring, og etter som et samfunn opplever kontakt med grannefolk eller invaderende folkeslag, skjer det tilvekst i både myte og ritual. Ulike riter og overbevisninger kan være knyttet til forskjellige situasjoner (f.eks. til å fremkalle regn, å sikre fruktbare avlinger, dyr eller kvinner; å gi beskyttelse; å forsterke allianser; å innvie aldersgrupper eller enkeltpersoner, osv.). Alle slike aktiviteter er rettet mot overnaturlige makter (hvordan de enn er definert), og av akademikere anerkjennes de som religiøse.

I.VII. Religiøst mangfold i avanserte samfunn

Kodeksene for religiøs tro og praksis i mer teknisk avanserte samfunn er generelt mer omstendelig uttrykt og utviser større intern samstemthet og stabilitet, men selv i avanserte systemer finnes det fortsatt elementer av ulikhet. Intet teologisk system eller ingen skjematisering av overbevisninger angående det overnaturlige er i noen av verdens store religioner fullt ut samstemte. Det finnes alltid uforklarte levninger. Det finnes også rester av tidligere religiøse orienteringer, slik som elementer av folketro, som det holdes på blant befolkningen. De hellige skriftene i alle større religioner manifesterer indre uoverensstemmelser og uforenligheter. Disse og andre kilder er årsak til meningsforskjeller blant religiøse spesialister, som velger ulike og til tider uforenlige fortolkningssystemer og eksegetiske prinsipper som selv innenfor det som generelt er anerkjent for å være ortodoksi, gir næring til ulike tradisjoner.

I.VIII. Utvikling av religiøs pluralisme

I utviklede samfunn må forsettlig og bevisst dissens fra ortodoksi anses som et normalt fenomen. Kristne, jøder og muslimer splittes, ikke bare innenfor ortodoksi, men av annerledestenkende grupper som avviser alle former for ortodoksi og følger et avvikende mønster av religiøse praksiser (eller som helt og holdent forkaster religion). Dissens er mest iøynefallende i sammenhenger der religiøs enerett råder: Det vil si hvor den enkelte, hvis han slutter seg til en religion, forlanges å gi avkall på troskap til alle andre – et forpliktelsesmønster som rigorøst kreves i de jødisk-kristne-islamske tradisjonene. Etter som staters regjeringer har sluttet å foreskrive bestemte former for religion, har dissenterende religiøse grupper i europeiske land blitt både tolerert og gitt visse religiøse privilegier, og nyter nå i mange tilfeller godt av den generelle religionsfriheten som De forente staters konstitusjon inneholder. Situasjonen som råder i dag, med et stort antall ulike trosretninger som opererer side ved side, er kjent som «religiøs pluralisme».

I.IX. Normative og nøytrale tilnærminger til religion

En religion legger karakteristisk frem visse historier (myter) og påstander angående det overnaturlige, som forventes å fortjene tro. Den foreskriver rituelle utførelser. Den opprettholder institusjoner (i regulerte forholds brede betydning, enten på et rudimentært personlig nivå eller som et komplisert system av oppførsel, prosedyrer og opprettholdelse av eierskap). Den legger noen ganger også frem regler for moralsk oppførsel, selv om strengheten i slike bestemmelser og forordningene knyttet til moral, varierer betraktelig. Men religion definerer i det minste forpliktelser og gir løfte om belønninger for tilknytning i form av overnaturlig gitte goder. Religion utgjør et normativt system. Religiøse lærere («teologer» i kristendommen – men termen er ikke formålstjenlig for visse andre religioner) støtter og anbefaler nødvendigvis disse normene. På den annen side ser samfunnsvitere på verdiene som en religion utbrer, som kun fakta, og hverken gir sin tilslutning til eller nekter for deres gyldighet eller verdi. Denne tilnærmingsmåten ligner den hos de lovformuleringene som stadfester at loven ikke diskriminerer mellom religioner. Fordi religion er normativ og intellektuelt hovedsaklig har vært teologers område, finnes det i alle utviklede samfunn en arv av lærd språkdrakt om religion, som bærer det religiøse engasjementets normative stempel. Det anses her nødvendig å unngå å bruke den verdi-preferansen en slik språkdrakt innbefatter, og å anvende samfunnsvitenskapenes nøytrale terminologi, samtidig som man søker å opprettholde en passende følsomhet for de som er engasjert i religiøs aktivitet.

Følgelig blir det, hvis religioner skal innrømmes likeverd, nødvendig å ta i bruk abstrakte definerende termer for å inkludere mangfoldet av religiøse fenomener.

I.X. ’Lånt’ nomenklatur

Tidlige definisjoner og beskrivelser av det grunnleggende i religion brukte ofte termer lånt fra de religiøse tradisjonene til de som formulerte dem. Det erkjennes nå at bruken av termer som er karakteristiske for én religion, må forvrenge fremstillingen av andre religioner, og kan ofte medføre falske antakelser. Forestillinger utviklet i én kulturell og religiøs tradisjon, vil gi et misvisende bilde av de funksjonelt tilsvarende, men formelt sett særegne elementene av religion i en annen. Eksempler på slik upassende bruk inkluderer henvisning til «buddhistkirken», «det muslimske presteskapet» eller i henvisning til Treenigheten: «kristne guder». Likeledes, selv om handlinger av aktelse, hyllest, kontemplasjon eller hengivenhet forekommer i alle avanserte religioner, har kommentatorer ikke alltid anerkjent dem som tilbedelse, fordi termen i vestlig bruk har vært sterkt ladet med kristne fordommer og forskrifter med hensyn til passende holdninger og handlinger. For eksempel forkommer det praktiske motstykket til kristen tilbedelse, med hensyn til bearbeiding av lynnet hos deltagerne i gudstjenesten, i buddhismen, men formen dens er annerledes og den beskrives normalt med andre termer. Følgelig blir det, hvis religioner skal innrømmes likeverd, nødvendig å ta i bruk abstrakte definerende termer for å inkludere mangfoldet av religiøse fenomener.

I.XI. Den iboende utilstrekkeligheten i abstrakt
eller objektiv analyse

Denne bruken av abstrakt språk, som kan anses å være «klinisk» i den forstand at det ikke har blitt farget av én enkelt religions tradisjoner, vil nødvendigvis komme til kort med å gi et bilde av alle de iboende kvalitetene i enhver spesifikk religion, men er nødvendig hvis en vurdering skal oppnås. Den vil ikke uttømme hverken de kognitive eller emosjonelle sidene av tro, ritual, symbolisme og institusjoner. Denne samfunnsvitenskapelige tilnærmingsmåten gjør en objektiv sammenligning og forklaring mulig, men den er ikke i stand til, og foregir ikke å være i stand til, å formidle hele innholdet av indre betydning eller emosjonell dragning en religion har for sine tilhengere.

II. Tegnene på religion
LAST NED HVITBOKEN