Hvordan å Holde Seg Frisk | Ressurssenter for forebygging

VII. En sosiologisk analyse av
Scientologykirkens utvikling

VII.I. Scientologiske ideers utvikling – tidligere liv

Fra midten av 1950 hadde Hubbard allerede innsett at tidligere liv kunne være av viktighet i å forklare menneskets problemer. Stiftelsen han etablerte i Elizabeth i New Jersey, ofret seg på den tiden til studiet av mulige fordeler av å «gjenkalle» «omstendighetene ved forutgående inkarnasjoners dødsfall» [Joseph A. Winter, A Doctor’s Report on Dianetics: Theory and Therapy, New York: 1951 s. 189]. Denne interessen utviklet seg til et klart forpliktende tilsagn til det synspunktet at skadelige opplevelser i tidligere liv (så vel som tidlig i livet) skapte «engrammer» (inntrykk eller mentale inntrykksbilder som danner det reaktive sinnet, som er forbundet med smerte og ubevissthet, og som forårsaker sykdom, hemninger og herav irrasjonell oppførsel). Dianetics og Scientology var derfor nødt til å bli utvidet for å kunne eliminere disse engrammene, så vel som de som var dannet av tidlige opplevelser i personens nåværende liv.

VII.II. Scientologiske ideers utvikling
– fra Dianetics til Scientology

På et annet nivå ble forstyrrelsen av mentalt liv uttrykt som at theta, tankens univers, hadde blitt «enturbulert» av MEST. Auditering var ment å skulle befri theta fra denne byrden. Begrepet theta ble dessuten i 1951 underkastet en forbedring, da det ble anerkjent som «livskraft, elan vital, ånden, sjelen» [i Vitenskapen om overlevelse, I, s. 4]. På dette tidspunktet kan Hubbards trossystem kanskje sies å ha blitt et system for kurering av sjeler. Denne utviklingen ble mer tydelig da Hubbard i 1952 introduserte Scientology, og dette nye, utvidede og mer omfattende trossystemet tok inn Dianetics og utstyrte den med en mer fullt ut samordnet metafysisk logisk begrunnelse. Theta ble nå til thetanen, en mer eksplisitt parallell til sjelen, og systemets religiøse dimensjon ble nå tydelig. Thetanen ble oppfattet som personens ekte identitet, personen selv (det som er bevisst om å være bevisst), og Scientologys teori skaffet nå den metafysiske rettferdiggjørelsen for den soteriologiske oppgaven å frigjøre thetanen fra de tidligere livenes skadelige konsekvenser (tidligere beboelser av menneskekropper).

VII.III. Scientologiske ideers utvikling
– thetan og kropp

Personen kan ikke snakke om «thetanen min», siden personen egentlig er thetanen som bebor kroppen; i denne forstand ses thetanen som viktigere enn sjelen i konvensjonell kristen fortolkning. Thetanen trenger inn i en kropp (ved, etter eller til og med før fødselen), idet den søker identitet. I denne forstand har Scientology en viss likhet med de forestillingene som den buddhistiske teorien om reinkarnasjon inneholder. Hubbard er likevel mer utvetydig og presis i sin karakterisering av thetanenes forflytning til nye kropper enn noe som kan finnes i buddhistiske skrifter.

VII.IV. Umiddelbar og endelig frelse

Scientology-auditeringens innledende mål er å befri thetanen fra det reaktive sinnets begrensninger: Det endelige målet er å rehabilitere thetanen slik at den kan nå en stabil tilstand der den ikke lenger har et reaktivt sinn. Den utvikler seg fra å være opptatt med det direkte og umiddelbare målet om sin egen overlevelse (førstedynamikken), til en stadig større erkjennelse av mulighetene for frelse etter hvert som den i økende grad identifiserer seg med familien, grupper, menneskeheten, dyreriket, universet, åndelige tilstander og uendeligheten eller Gud. Følgelig er thetanens endelige mål mens den arbeider seg gjennom de åtte dynamikkene, å oppnå en form for gudelignende tilstand som scientologer refererer til som «Full OT» eller «Opprinnelig tilstand».

VII.V. Scientologys soteriologi

Dette systemet er i seg selv en soteriologi, en frelselsesdogme. Hvis den endelige tilstanden synes å overgå den frelsen som vanligvis fremstilles i kristen religion, er det fordi soteriologer ofte beskjeftiger seg med den nære snarere enn den endelige frelse. Kristendommen inneholder også forestillinger om mennesket som en medarving med Kristus, skjønt de mer begrensede utsiktene til at sjelen endelig når himmelen, ofte har tilfredsstilt både kirken og lekfolk. Men allikevel, i noen bevegelser – mormonisme er ett eksempel – er ideen om at mennesket kan oppnå status som gud, uttrykkelig anerkjent. Vilkårene som frelse kan oppnås under, varierer i Scientology, men den langsiktige ideen om å redde sjelen er lett å kjenne igjen i dens lære. I dens utøvelse legges det vekt på de umiddelbare målene om å redde personens fornuft, kurere hans psykiske kvaler og hjelpe ham med å overvinne depresjon, men de begrunnes med henvisning til soteriologien skissert over.

VII.VI. Likheter med buddhisme
og sankhya-skolen

Livets mekanismer, som beskrevet av Scientology, har stor likhet med de i både buddhisme og hinduismens sankhya-skole. Akkumuleringen av en reaktiv bank i sinnet har noen likheter med ideen om karma. Forestillingen om tidligere liv har mye til felles med østerlandske religioners teorier om reinkarnasjon. Ideen om å skaffe seg adgang til forskjellige bevissthetsnivåer finnes i yoga (yoga-skolen er nært forbundet med sankhya-skolen), og yogien anses for å være i stand til å oppnå overnaturlig kraft.

VII.VII. Frelse som en global og
som en individuell mulighet

Den endelige fremtidsutsikten for thetanenes frelse innbefatter ideen om overlevelse for menneskeheten og dyreriket og det materielle universet gjennom Scientologys virke. Dette elementet av omtanke for samfunnet og kosmos eksisterer unektelig i Scientology. Ideen om «clearing av planeten» (lage «Cleare» – folk som har blitt helt fri det reaktive sinnet) har blitt fremsatt som et mål. Hubbard har imidlertid av og til skiftet vektlegging og skrev: «Scientology er ikke interessert i å ’redde verden’, men i å gjøre dyktige enkeltpersoner mer dyktige med eksakt standard teknologisk henvendelse til selve personen, som er ånden.» [Scientologys karakter, 1968, s. 5.] Men det som kan være lagt vekt på her, er at frelsen av verden i seg selv avhenger av de individuelle thetanenes frelse – et typisk evangelisk ettertrykk.

VII.VIII. Morallære i Scientology

Det blir noen ganger antydet at det er et kjennemerke for religion å foreskrive en moralkodeks, selv om religioner varierer betraktelig i hvor høy grad de binder seg til en bestemt moralkodeks. Scientology begynte med det generelle målet om å øke individets potensial. I dens vektlegging av frihet innførte den et mer ettergivende syn på moralitet enn det som er gitt uttrykk for av tradisjonelle kristne kirker. Like fullt har Hubbard, fra den svært tidlige fremstillingen av Dianetics, gjort det klart at personen var ansvarlig for sine egne begrensninger: At en thetan var grunnleggende sett god og ville minske sin egen styrke om han skulle begå ytterligere skadelige handlinger. Vektleggingen av auditeringen er også for å kreve at personen bør konfrontere problemer og ta ansvar for sitt eget vel. Han må innrømme «overthandlingene» (skadelige handlinger) som han har begått i både sitt nåværende og i sine tidligere liv.

Som scientologisk begrep er overlevelse i pakt med alle religioners generelle anliggende – frelse. Etisk opptreden anses å være rasjonell atferd som bidrar til det formålet.

I en viktig bok, Introduksjon til Scientologi-etikk, legger L. Ron Hubbard frem de etiske standardene som kreves av en scientolog, og gjør det klart at et forpliktende tilsagn til etikk var fundamentalt for troen. Individets mål er overlevelse – det vil si overlevelse på alle åtte dynamikkene, fra omhu for selvet og familien hele veien opp til trangen i retning av eksistens som evigheten, den såkalte Gudsdynamikken [se seksjon VI.IX]. Som scientologisk begrep er overlevelse i pakt med alle religioners generelle anliggende – frelse. Etisk opptreden anses å være rasjonell atferd som bidrar til det formålet. På den måten la Hubbard vekt på enkeltpersonens behov for å anvende etiske standarder på sin atferd og for å oppføre seg rasjonelt, hvis han skulle oppnå egen frelse og tilrettelegge den for hele menneskeheten. På den måten blir scientologer, på måter som er analoge til buddhistens egennyttige forpliktelse til gode gjerninger som en måte å forbedre sin fremtidige karma på, anbefalt å oppføre seg rasjonelt – det vil si etisk – i retning oppnåelse av overlevelse, for seg selv og for den stadig økende kretsen som favnes av de åtte dynamikkene. Hubbard skrev: «Etikk er handlingene et individ foretar overfor seg selv for å oppnå optimal overlevelse for seg selv og andre på alle dynamikker. Etiske handlinger er overlevelseshandlinger. Uten bruk av etikk overlever vi ikke» [s. 19]. Overlevelse er ikke blott overlevelse. Det er snarere overlevelse i en heldig tilstand. «Overlevelse måles i glede» [s. 31]. Følgelig medfører frelse, som i kristendommen, en tilstand av lykke. Men «et rent hjerte og rene hender er den eneste måten å oppnå lykke og overlevelse på» [s. 28]; følgelig fordrer overlevelse i praksis opprettholdelse av moralske standarder. Hubbard skrev: «Når det gjelder idealer, når det gjelder ærlighet, når det gjelder ens kjærlighet til sine medmennesker: Man kan ikke finne god overlevelse for én eller for mange der disse tingene mangler» [s. 24]. Scientology-etikk innbefatter moralkodekser, men går videre ved å stadfeste den essensielle fornuften i scientologisk etikk, hvis anvendelse ses som den eneste måten å avhjelpe den forfallende tilstanden til samtidens moral samt anti-sosiale personligheters aktiviteter, og å frelse menneskeheten på.

I 1981 formulerte Hubbard et sett med moralske forskrifter, sagt å være basert på sunn fornuft. Han beskrev heftet de ble presentert i, som «et selvstendig arbeid … ikke en del av noe religiøst dogme» og hadde til hensikt at de skulle bli viden spredd som en løsning på det moderne samfunnets synkende moralstandarder; imidlertid tok scientologer denne moralkodeksen i bruk som en del av religionen. Denne kodeksen gjenspeiler i betydelig grad både De ti bud og andre forskrifter for kristen moralitet, uttrykt i moderne språk og med tillegg av sosial, funksjonell og pragmatisk berettigelse for mange av prinsippene som fremsettes. Kodeksen forbyr mord; tyveri; usannhet; alle ulovlige handlinger; å påføre folk av god vilje skade; og den pålegger, blant annet, troskap mot seksualpartnere; respekt for foreldre; assistanse til barn; måtehold; støtte til rettferdig styre; oppfyllelse av forpliktelser; respekt for andres religiøse overbevisninger; omsorg for helbred og miljø; flid; og dyktighet. I både negative og positive ordelag inneholder den en versjon av den gylne regel som hyppig er gjengitt i kristne tradisjoner som: «Gjør ikke mot andre det du ikke vil at andre skal gjøre mot deg.» Heftet anmoder dets lesere om å gi eksemplarer av heftet til alle andre hvis lykke og overlevelse leseren er opptatt av.

VII.IX. Scientologys religiøse påstander

Til tross for de forskjellige momentene beskrevet over som har å gjøre med religion, gjorde Scientology i utgangspunktet ikke krav på å være en religion. Selv da tre kirker i 1954 ble gjort til juridiske enheter for Scientology (med litt ulike navn), var Scientologys religiøse innhold ennå ikke fullt undersøkt. Hubbard forsikret imidlertid at Scientology hadde religiøse hensikter. Han skrev: «Scientology har oppnådd målet for religion uttrykt i hele Menneskets skrevne historie: Frigjøringen av sjelen gjennom visdom. Det er en langt mer intellektuell religion enn den som var kjent for Vesten så sent som i 1950. Hvis vi uten terapi bare underviste i sannhetene våre, ville vi bringe sivilisasjon til et barbarisk Vesten.» [Skapelsen av menneskelig evner, s. 417]. Hubbard anså helt klart at i noen henseender var kristendom mindre fremskreden enn buddhisme, og refererte til den kristne dommedagen som «… en slags barbarisk fortolkning av det Gautama Buddha snakket om: sjelens frigjøring fra syklusen av fødsler og død» [Phoenix-foredragene, 1968, s. 29–30]. Scientology selv var en religion i «den eldste og mest fullstendige forstand» [ibid. s. 35]. I Scientologys karakter, 1968, gjentok Hubbard noen av disse tidlige momentene og hevdet at Scientologys bakgrunn omfattet Vedaene, Taoen, Buddha, hebreerne og Jesus, så vel som flere filosofer. Scientology hadde «tilveiebragt den første religiøse teknologien til å overvinne det overveldende etterslepet med forsømmelse av det åndelige» [s. 10], og han så for seg at denne kombinerte Gautama Buddhas ærlighet og presisjon med Henry Fords viktige produktive praktiskhet [s. 12]. Han så på auditøren som en som var trent i auditeringsteknologi, og på scientologisk trening som religiøs utdannelse.

VII.X. L. Ron Hubbard som religiøs leder

Den påstanden fremsettes ofte (av deres tilhengere, om ikke av dem selv) at grunnleggerne av religiøse bevegelser er spesielle åpenbaringsrepresentanter som et høyeste vesen uttrykker seg gjennom. Denne profetiske formen for religiøs ledelse er karakteristisk for bevegelser i den vanlige jødisk-kristne-muslimske tradisjonen, men i den hinduistiske-buddhistiske tradisjonen ses den religiøse lederen mer typisk på som en mester som er til nytte for sine tilhengere ved å vise dem den veien til innsikt han selv har vandret. Hubbard føyer seg i mye større grad til denne sistnevnte modellen. Han presenteres som en lærer som, heller enn å ha fått religiøse sannheter åpenbart for seg, gjennom vitenskapelig forskning sies å ha oppdaget fakta som gir uttrykk for visse terapeutiske praksiser og en metafysisk samling av kunnskap som klargjør menneskets høyere væren og endelige skjebne. Nåtidige scientologiske publikasjoner bygger opp et bilde av Hubbard hvor han gjerne beskrives som et geni, svært mye i stilen brukt i overdrevent rosende biografier lagd for å øke omdømmet til og hylle den unike erfaringen til profeter, guruer og grunnleggere av religiøse bevegelser [for eksempel: Hva er Scientologi? s. 83–137]. I den kristne tradisjonen er de religiøse lederne, hvis roller og lovpriste renommeer minner mest om Hubbards i Scientology, Mary Baker Eddy, grunnlegger av Kristen Vitenskap og lederne av ulike Ny tanke-bevegelser sent i det nittende og tidlig i det tjuende århundret.

VII.XI. Religion og kirkeorganisasjon

Det er overhodet ikke nødvendig for en religion eller et religiøst system å organisere seg som en kirke. De åndelige elementene innenfor det scientologiske systemet gjorde seg gjeldende før bevegelsen registrerte kirkeorganisasjoner, og disse elementene, tatt under ett, berettiger unektelig betegnelsen av Scientologys trossystem som en religion. Men selv om kriteriet for å være en religion var å være organisert som en kirke, ville Scientology bestå denne testen. I 1950-årene ble Kirken organisert som juridisk enhet og en trosbekjennelse kunngjort, og formen for visse seremonier ble foreskrevet. Trosbekjennelsen og seremoniene formaliserte institusjonelt forpliktelsene innbefattet i Scientologys trossystem. Scientologys geistlige struktur er hierarkisk og gjenspeiler det gradvise systemet av lærdom og åndelige opplysning som er nødvendig for å mestre dens lære. Organisasjoner på lavere nivåer forvaltes som misjoner som oppfattes som evangelistiske krefter. Kirkene på lavere nivåer påtar seg det som kan betegnes som elementær trening av prester som leder til ordinasjon, og tjener lokale forsamlinger av «sognets» medlemmer. Dette sjiktet av kirkeorganisasjoner utgjør kjernen i systemet. Over dette nivået finnes det høyere kirkeorganisatoriske nivåer som driver med avansert auditørtrening og auditering. De høyere organisasjonsnivåene sørger for veiledning til lavere nivåers institusjoner. Sammenlignbart med denne strukturen har kirken utviklet et frivillig lekt presteskap som går gjennom trening for sosialt og samfunnsmessig arbeid. Selve presteskapet er hierarkisk organisert, der hver grad blir angitt av fullførelsen av sertifiserte treningskurs. På de lavere kvalifikasjonsnivåene tar de frivillige prestene på seg, blant annet, besøk i fengsler og sykehus, mens prester på høyere nivåer søker, der antallet berettiger det, å skape menigheter av scientologer. Den formelle overordnede geistlige strukturen har visse likheter med den i kristne trosretninger, hvor ulik læren og praksisene enn kan være. Det frivillige presteskapet har visse vage paralleller i lekdiakonene i Den anglikanske kirke og andre kirker.

VII.XII. Scientologys trosbekjennelse

I verket Ceremonies of the Founding Church of Scientology, 1966, ble det forklart at: «I en Scientologykirke-service bruker vi ikke bønner, fromme holdninger eller trusler om fordømmelse. Vi bruker faktaene, sannhetene, forståelsene som har blitt oppdaget i vitenskapen Scientology» [s. 7]. Scientologykirkens trosbekjennelse legger stor vekt på menneskerettigheter. Den stadfester troen på at alle mennesker ble skapt med de samme rettigheter og har rett til sine egne religiøse praksiser og utøvelsen av dem; til sitt eget liv, sin forstand, å forsvare seg selv og til å «skape, velge, hjelpe eller støtte sine egne organisasjoner, kirker og regjeringer» og «til fritt å tenke, tale og skrive sine egne meninger …». Den bekrefter også troen på at «studiet av sinnet og helbredelsen av mentalt forårsaket lidelser ikke bør skilles fra religion eller tolereres i ikke-religiøse områder». Den hevder «at Mennesket grunnleggende er godt; at det streber etter å overleve; at dets overlevelse avhenger av det selv og dets medmennesker og av dets oppnåelse av brorskap med universet». Det bekreftes dessuten at «… vi i denne kirke tror at Guds lover forbyr mennesket å tilintetgjøre sin egen art; å tilintetgjøre et annet menneskes forstand; å tilintetgjøre eller slavebinde en annens sjel; å tilintetgjøre eller svekke overlevelsen for sine feller eller sin gruppe. Og vi i denne kirke tror at ånden kan frelses og at ånden alene kan frelse eller helbrede legemet».

VII.XIII. Scientology-seremonier

De bryllups- og begravelsesseremonier som er foreskrevet for Kirken, om enn noe ukonvensjonelle, avviker ikke radikalt fra vanlig praksis i Vestens samfunn. Dåpsseremonien, referert til som en «navngivningsseremoni», er mer eksplisitt forpliktet til prinsippene i det scientologiske trossystemet. Dens formål er å bistå thetanen som nylig kom til å skaffe seg denne bestemte kroppen. På tidspunktet for dens ervervelse av en ny kropp menes det at thetanen ikke kjenner identiteten sin, og denne navngivningsseremonien er en måte å hjelpe thetanen med å lære identiteten til sin nye kropp, kroppens foreldre og gudforeldrene som vil bistå det nye vesenet. Denne seremonien er derfor en type orienteringsprosess, helt i samsvar med scientologisk metafysikk.

VIII. Forestillinger om tilbedelse og frelse
LAST NED HVITBOKEN