Dette dokumentet angir de grunnleggende bestemmelsene i internasjonale dokumenter om menneskerettigheter og andre aksepterte internasjonale normer vedrørende beskyttelse av religionsfrihet.
A. ENHVER HAR RETT TIL TANKE-, SAMVITTIGHETS- OG RELIGIONSFRIHET
Verdenserklæringen om menneskerettighetene 1948 (UDHR), artikkel 18:
Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å skifte religion eller tro, og frihet til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer.
FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter 1966
Enhver skal ha rett til tankefrihet, samvittighetsfrihet og religionsfrihet. Denne rett skal omfatte frihet til å bekjenne seg til eller anta en religion eller tro etter eget valg, og frihet til alene eller sammen med andre, offentlige eller private, å utøve sin religion eller tro gjennom gudstjeneste, iakttagelse av religiøse skikker, andaktsøvelser og undervisning.
Ingen må utsettes for tvang som vil kunne innskrenke hans frihet til å bekjenne seg til eller å anta en religion eller tro etter eget valg.
Friheten til å utøve en religion eller tro skal ikke være gjenstand for andre begrensninger enn slike som er foreskrevet i lov og som er nødvendig for å beskytte den offentlige sikkerhet, orden, helse eller moral, eller andres grunnleggende rettigheter og friheter.
Konvensjonspartene forplikter seg til å respektere foreldres, og i tilfelle vergers, frihet til å sørge for sine barns religiøse og moralske oppdragelse i samsvar med deres egen overbevisning.
Generelt, i henhold til FNs Menneskerettighetskomité (HRC), traktatorganet som gjennomgår etterlevelse av ICCPR:
Artikkel 18 i ICCPR beskytter teistiske, ikke-teistiske og ateistiske livssyn. Uttrykkene «tro» og «religion» skal fortolkes bredt. Artikkel 18 er ikke begrenset i sin anvendelse til tradisjonelle religioner eller til religioner og trosretninger med institusjonelle kjennetegn eller praksiser som er sammenlignbare med de tradisjonelle religionenes kjennetegn eller praksiser. Komiteen ser derfor med bekymring på enhver tendens til å diskriminere mot en hvilken som helst religion eller tro av noen som helst grunn, inklusive det faktum at de er nylig etablert, eller representerer religiøse minoriteter som kan være gjenstand for fiendtlighet fra et dominerende religiøst samfunns side.
– Menneskerettighetskomitéen (HRC), Generell kommentar nr. 22 (1993)
Konvensjon om beskyttelse av menneskerettighetene og de grunnleggende friheter 1950 (EMK), artikkel 9:
Enhver har rett til tankefrihet, samvittighetsfrihet og religionsfrihet; denne rett omfatter frihet til å skifte sin religion eller overbevisning, og frihet til enten alene eller sammen med andre og så vel offentlig som privat å gi uttrykk for sin religion eller overbevisning, ved tilbedelse, undervisning, praksis og etterlevelse.
Helsinki-erklæringen, 1975, prinsipp VII:
De deltakende statene vil respektere menneskerettighetene og de fundamentale frihetene, inkludert tanke-, samvittighets-, religions- og trosfrihet for alle, uten hensyn til rase, kjønn, språk eller religion.
FNs erklæring om å avskaffe alle former for intoleranse og diskriminering basert på religion eller tro 1981 (FNs erklæring av 1981), artikkel 1:
1) Enhver skal ha rett til tankefrihet, samvittighetsfrihet og religionsfrihet. Denne rett skal omfatte frihet til å bekjenne seg til en religion eller en hvilken som helst tro etter eget valg, og frihet til alene eller sammen med andre, offentlige eller private, å utøve sin religion eller tro gjennom gudstjeneste, iakttagelse av religiøse skikker, andaktsøvelser og undervisning. 2) Ingen må utsettes for tvang som vil kunne innskrenke hans frihet til å bekjenne seg til en religion eller tro etter eget valg. 3) Friheten til å utøve en religion eller tro skal ikke være gjenstand for andre begrensninger enn slike som er foreskrevet i lov og som er nødvendig for å beskytte den offentlige sikkerhet, orden, helse eller moral, eller andres grunnleggende rettigheter og friheter.
Bestanddelene i retten til tankefrihet, samvittighetsfrihet og religionsfrihet omfatter:
- Frihet til å endre ens religion eller tro [UDHR, artikkel 18, EMK, artikkel 9(1), OSSEs København-dokument, artikkel 9(4)]
- Frihet til å bekjenne seg til eller anta en religion eller tro etter eget valg [ICCPR artikkel 18(1)]
Disse rettighetene innebærer nødvendigvis friheten til å velge en religion eller tro, herunder retten til å erstatte ens nåværende religion eller tro med en annen eller å anta ateistiske livssyn, så vel som retten til å beholde ens religion eller tro;
Ingen innskrenkninger av denne friheten er tillatt; og
Ingen person skal tvinges til å bekjentgjøre sine tanker eller sin tilslutning til en religion eller tro.
– Menneskerettighetskomitéen (HRC), Generell kommentar nr. 22 (paragrafer 3, 5)
- Frihet fra tvang som vil kunne innskrenke en persons frihet til å bekjenne seg til eller å anta en religion eller tro etter eget valg [ICCPR, artikkel 18(2) og FNs erklæring av 1981 artikkel 1(2)]
Ingen innskrenkninger av denne friheten er tillatt.
Den samme beskyttelsen tilkommer innehavere av alle livssyn av en ikke-religiøs natur.
Eksempler på utillatelig tvang som ville kunne innskrenke retten til å bekjenne seg til eller å anta en religion eller tro inkluderer:
Bruk av trusler om fysisk makt eller straffetiltak til å tvinge troende eller ikke-troende til å følge spesifikke overbevisninger og forsamlinger, til å avsverge sin religion eller tro, eller til å omvende; og
Policyer eller praksiser som har samme hensikt eller virkning, slik som å begrense politiske rettigheter som er beskyttet under artikkel 25 i ICCPR eller adgang til utdannelse, helsehjelp eller ansettelse
– Menneskerettighetskomitéen (HRC), Generell kommentar nr. 22 (paragraf 5)
- Frihet til å utøve religion eller tro gjennom tilbedelse, ritualer, praksis og undervisning [UDHR, artikkel 18, ICCPR, artikkel 18(1), FNs erklæring av 1981, artikkel 1, OSSEs Wien-dokument, artikkel 16(d) [sic. 16.4]]
Denne friheten kan utøves offentlig eller privat, individuelt eller i fellesskap med andre.
Denne friheten omfatter minimalt de følgende friheter:
Å utøve religiøs praksis eller samles i forbindelse med en religion eller tro, og å etablere og opprettholde, inkludert bygging av steder for religiøs praksis, fritt tilgjengelige steder for disse formålene;
Å etablere og opprettholde passende veldedige eller humanitære institusjoner og presteseminarer eller religiøse skoler;
Å i et tilstrekkelig omfang lage, anskaffe og bruke de nødvendige artiklene og materialene som er forbundet med ritualene eller praksisene til en religion eller tro, herunder bruken av rituelle formler og gjenstander, fremvisning av symboler, iakttagelse av reglement om kosthold, bruk av karakteristiske klær eller hodebedekninger, deltakelse i ritualer forbundet med visse stadier av livet, og bruk av et visst språk som sedvanligvis snakkes av en gruppe;
Å skrive, utgi og spre relevante publikasjoner i disse områdene;
Å undervise i en religion eller tro på steder som passer for disse formålene;
Å be om og motta frivillige finansielle og andre bidrag fra enkeltpersoner og institusjoner;
Å organisere, utdanne, utnevne, velge, oppnevne gjennom etterfølgelse eller erstatte passende ledere, prester og lærere for å oppfylle kravene og normene til en hvilken som helst religion eller tro;
Å holde hviledager og feire helligdager og seremonier i samsvar med forskriftene i ens religion eller tro; og
Å etablere og opprettholde kommunikasjon med enkeltpersoner og samfunn i saker som angår religion og tro på nasjonale og internasjonale nivåer.
- Tillatelige begrensninger av friheten til å utøve religion eller tro [ICCPR, artikkel 18(3) og FNs erklæring av 1981, artikkel 1(3)]
Friheten til å utøve religion eller tro skal ikke være gjenstand for andre begrensninger enn slike som er foreskrevet i lov og som er nødvendig for å beskytte den offentlige sikkerhet, orden, helse eller moral eller andres grunnleggende rettigheter og friheter.
Ingen innskrenkninger av tankefrihet, samvittighetsfrihet og religionsfrihet kan foretas, selv under «nødstilstand som truer nasjonens liv». (ICCPR, artikkel 4(2) og UDHR,
Begrensninger må være etablert ved lov og må ikke bli anvendt på en måte som ville svekke rettighetene som er garantert i artikkel 18.
Avsnitt 3 av artikkel 18 skal fortolkes strengt: Begrensninger er ikke tillatt på grunnlag som ikke er angitt der, selv om de ville være tillatt som begrensninger for andre rettigheter beskyttet i konvensjonen (en begrensning basert på nasjonal sikkerhet er for eksempel utillatelig).
Begrensningene kan kun bli brukt til de formålene som de ble vedtatt for, og de må være direkte forbundet og proporsjonale med de spesifikke behovene som de var basert på.
Begrensninger kan ikke bli pålagt for diskriminerende formål eller anvendes på en diskriminerende måte.
Begrensninger av friheten til å utøve en religion eller tro med formålet å beskytte moral må være basert på prinsipper som ikke utelukkende skriver seg fra en enkel tradisjon eller religion.
Personer som allerede er underlagt visse legitime restriksjoner, slik som fanger, fortsetter å besitte sine rettigheter til å utøve sin religion eller tro i det bredest mulige omfang som er forenlig med restriksjonenes spesifikke natur.
– Menneskerettighetskomitéen (HRC), Generell kommentar nr. 22 (paragraf 8)
Intet i Verdenserklæringen skal tolkes slik at det gir noen stat, gruppe eller person rett til å ta del i noen virksomhet eller foreta noen handling som tar sikte på å ødelegge noen av de rettigheter og friheter som er nevnt i Erklæringen.
– Verdenserklæringen om menneskerettighetene (UDHR), artikkel 30
B. PERSONER SOM TILHØRER RELIGIØSE MINORITETER SKAL IKKE NEKTES RETTEN TIL, SAMMEN MED ANDRE MEDLEMMER AV SIN GRUPPE, Å BEKJENNE SEG TIL OG UTØVE SIN EGEN RELIGION
[ICCPR, artikkel 27, OSSEs Wien-dokument, artikkel 19, OSSEs København-dokument, og FNs Erklæring om rettigheter til personer tilhørende nasjonale eller etniske, religiøse og språklige minoriteter, artikler 1-2 og 4]
I de stater hvor det finnes etniske, religiøse eller språklige minoriteter, skal de som tilhører slike minoriteter ikke nektes retten til, sammen med andre medlemmer av sin gruppe, å dyrke sin egen kultur, bekjenne seg til og utøve sin egen religion, eller bruke sitt eget språk.
– ICCPR, artikkel 27
Stater skal beskytte minoriteters eksistens og deres nasjonale eller etniske, kulturelle, religiøse og språklige identitet innenfor sine respektive territorier, skal stimulere vilkår til denne identitetens fremme, og skal vedta passende lovgivning og andre tiltak for å oppnå disse målene.
Statene «vil beskytte og skape forhold til fremme av den etniske, kulturelle, språklige og religiøse identiteten til nasjonale minoriteter i sine områder. De vil respektere den frie utøvelsen av rettighetene til personer som tilhører slike minoriteter og sikre deres fulle likestilling med andre.»
C. ENHVER HAR RETT TIL LIK OG EFFEKTIV BESKYTTELSE MOT DISKRIMINERING PÅ GRUNNLAG AV RELIGION ELLER TRO
[ICCPR, artikler 2(1) og 26, OSSEs Wien-dokument, artikkel 16(a), og OSSEs København-dokument, artikkel 40(1-2)]
Denne retten innbefatter de følgende komponenter:
- Hver stat forplikter seg til å respektere og sikre for alle personer som befinner seg på dens territorium og er undergitt dens jurisdiksjon de rettighetene som anerkjennes i ICCPR, uten forskjellsbehandling av noe slag, herunder religion. [ICCPR artikkel 2(1)]
- Alle er like for loven og har uten noen form for forskjellsbehandling rett til lik beskyttelse av loven. [ICCPR artikkel 26]
- Lovgivningen skal forby enhver form for forskjellsbehandling og sikre alle likeverdig og effektiv beskyttelse mot forskjellsbehandling på noe grunnlag, herunder religion. [ICCPR artikkel 26]
Anvendelsen av prinsippet om ikke-diskriminering i artikkel 26 i ICCPR er ikke begrenset til de rettighetene som er foreskrevet i konvensjonen, og strekker seg til å forby forskjellsbehandling i lov eller i praksis innenfor ethvert område som er regulert og beskyttet av offentlige myndigheter;
Uttrykket «forskjellsbehandling», som anvendt i ICCPR, skal forstås å bety enhver skjelning, ekskludering, restriksjon eller preferanse som er basert på et hvilket som helst grunnlag, slik som rase, farge, kjønn, språk, religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse, eiendom, fødsel eller annen status, og som har som formål eller virkning å ugyldiggjøre eller svekke anerkjennelsen, nytelsen eller utøvelsen av alle rettigheter og friheter av alle personer og på like fot;
Nytelsen av rettigheter og friheter på like fot betyr imidlertid ikke identisk behandling i hvert eneste tilfelle;
Prinsippet om likhet krever noen ganger at medlemslandene foretar positiv særbehandling for å redusere eller eliminere tilstander som forårsaker eller bidrar til å fortsette diskriminering som forbys av ICCPR; og
Forskjell i behandling utgjør ikke alltid diskriminering, hvis kriteriene for en slik forskjell er rimelige og objektive og hvis målet er å oppnå et formål som er legitimt under ICCPR.
– Menneskerettighetskomitéen (HRC), Generell kommentar nr. 18 (paragrafer 7, 8, 10, 12, 13)
- Beskyttelse mot diskriminering fra enhver stat, institusjon, gruppe av personer eller person på grunnlag av religion eller andre livssyn [FNs erklæring av 1981, artikler 2(1) og 4]
Statene skal ta effektive tiltak for å forebygge mot og eliminere diskriminering på grunnlag av religion eller livssyn i anerkjennelsen, utøvelsen og nytelsen av menneskerettigheter og grunnleggende friheter på alle områder av sivilt, økonomisk, politisk, sosialt og kulturelt liv.
Statene skal gjøre enhver bestrebelse på å foreskrive eller oppheve lovgivning der det er nødvendig for å forhindre enhver slik diskriminering.
Statene skal i henseende til denne saken ta alle behørige forholdsregler for å bekjempe intoleranse på grunnlag av religion eller andre livssyn.
– FNs erklæring av 1981, artikler 4(1) og 4(2)
Undervisningen skal ta sikte på å utvikle den menneskelige personlighet og styrke respekten for menneskerettighetene og de grunnleggende friheter. Den skal fremme forståelse, toleranse og vennskap mellom alle nasjoner og rasegrupper eller religiøse grupper ...
– UDHR artikkel 26(2)
Medlemslandene vil «fostre et klima av gjensidig toleranse og respekt mellom troende fra forskjellige samfunn, så vel som mellom troende og ikke-troende».
– OSSEs Wien-dokument, prinsipp 16b [sic. 16.2]
D. STATER SKAL FORBY VED LOV ENHVER FORM FOR FREMME AV NASJONALHAT, RASEHAT ELLER RELIGIØST HAT SOM INNEBÆRER TILSKYNDELSE TIL DISKRIMINERING, FIENDSKAP ELLER VOLD. [ICCPR, artikkel 20]
Ingen utøvelse av religion eller tro skal utgjøre propaganda for krig eller fremme av nasjonalhat, rasehat eller religiøst hat som innebærer tilskyndelse til diskriminering, fiendskap eller vold … [og] medlemslandene er under forpliktelse til å vedta lover for å forhindre slike handlinger.
– Menneskerettighetskomitéen (HRC), Generell kommentar nr. 22 (paragraf 7)
Medlemslandene bør foreta de nødvendige tiltak for å oppfylle forpliktelsene i artikkel 20 i ICCPR, og bør selv avstå fra enhver form for slik propaganda eller tilskyndelse.
– Menneskerettighetskomitéen (HRC), Generell kommentar nr. 11 (paragraf 2)
Artikkel 20 hverken autoriserer eller krever lovgivning eller andre tiltak av De forente stater som ville begrense ytringsfriheten og forsamlingsfriheten som er beskyttet av grunnloven og lovene i De forente stater.
– USAs forbehold mot ICCPR artikkel 20
Statene vil foreta effektive tiltak, herunder vedtak av lover, som beskytter mot alle handlinger som innebærer tilskyndelse til vold mot personer eller grupper basert på nasjonal, rasemessig, etnisk eller religiøs diskriminering, fiendskap eller hat, herunder antisemittisme.
Statene forplikter seg til å foreta passende og proporsjonale tiltak for å beskytte personer eller grupper som kan bli utsatt for trusler eller diskriminerende, fiendtlige eller voldelige handlinger som et resultat av deres rasemessige, etniske, kulturelle, språklige eller religiøse identitet, og for å beskytte deres eiendom.
E. FORELDRES RETTIGHETER I FORHOLD TIL RELIGIONS- ELLER TROSFRIHET
[ICCPR artikkel 18(4), OSSEs Wien-dokument artikkel 16(f) og 16(g)]
Konvensjonspartene forplikter seg til å respektere foreldres og vergers frihet til å sørge for sine barns religiøse og moralske oppdragelse i samsvar med deres egen overbevisning.
– ICCPR artikkel 18(4)
Foreldres og vergers frihet til å sørge for religiøs og moralsk oppdragelse kan ikke begrenses.
Offentlige skolers undervisning i slike fag som generell historie om religioner og etikk er tillatt hvis den blir gitt på en nøytral og objektiv måte.
Offentlig utdannelse som omfatter undervisning i en bestemt religion eller tro er uforenlig med ICCPR artikkel 18 (4) med mindre det tilrettelegges for ikke-diskriminerende fritak eller alternativer som ville ta hensyn til foreldres og vergers ønsker.
– Menneskerettighetskomitéen (HRC), Generell kommentar nr. 22 (paragrafer 6 og 8)
Foreldre eller verger har rett til å organisere familielivet i overensstemmelse med sin religion eller tro og med tanke på den moralske oppdragelsen som de mener barnet bør få.
Alle barn skal ha rett til undervisning i religion eller tro i overensstemmelse med sine foreldres eller vergers ønsker, og de skal ikke tvinges til å motta undervisning i religion eller tro mot sine foreldres eller vergers ønsker; barnets beste skal her være det styrende prinsipp.
Barnet skal være beskyttet mot enhver form for diskriminering på grunn av religion eller tro.
I tilfellet av et barn som ikke er i sine foreldres eller vergers omsorg, skal det tas behørig hensyn til deres uttrykte ønsker eller av ethvert annet bevis på deres ønsker angående religion eller tro; barnets beste skal her være det styrende prinsipp.
Praksisene i en religion eller tro som et barn blir oppdratt med må ikke være skadelige for hans eller hennes fysiske eller psykiske helse eller for hans eller hennes fulle utvikling, artikkel 1(3) av denne Erklæringen tatt i betraktning.
– FNs erklæring av 1981, artikkel 5