For at bevegelser skal regnes som sekter må de, strengt talt, bestå av «utskilte troende», altså grupper som på grunn av forskjeller i doktrine, praksis eller organisering er splittet fra den konvensjonelle kirken, den generelle tradisjonen som de likevel i stor grad deler. Det er dette momentet av deling og forminskningen av deres uoverensstemmelsers betydningsfullhet over tid som tillot noen sekter fra fordums tid å bli forfremmet til en posisjon der de blir sett på som trosretninger. Trosretninger deler vanligvis en jevnbyrdig anseelse med hverandre. De blir anerkjent som sådan fordi spørsmålene som skaper spenning med resten av samfunnet – slik spenning forekommer typisk med bevegelser betegnet som sekter – blir løst eller oppløst. Altså er baptistene, Kristi menighet, Church of the Nazarene og i visse henseender til og med metodistene, alle eksempler på grupper som har gått gjennom prosessen fra sekt til trosretning. Den gradvise anerkjennelsen av bestemte bevegelser som trosretninger er også et tegn på en voksende toleranse i resten av samfunnet, etter hvert som de rettslige restriksjonene (i Europa) og den sosiale undertrykkelsen disse bevegelsene led under omsider gradvis har avtatt.
Alle sekter utvikler seg imidlertid ikke til trosretninger, og mye avhenger av omstendigheten rundt deres opprinnelse og hva slags forhold til verden som kjennetegner deres lære. Sekter som, i likhet med Jehovas vitner og kristadelfianerne, gjør det tidlige annet komme til hovedfokuset i sin tro, er tilbøyelige til å forbli i sekterisk spenning med resten av samfunnet, spesielt hvis de følger et energisk evangelistisk program. Det gjør også sekter slik som Exclusive (dvs. Plymouth) Brethren, som (skjønt de også slutter seg til troen på Kristi tidlige annet komme) gjør tilbaketrekning fra storsamfunnet til sitt hovedfokus, siden det anses som iboende ondt av natur, inn i sitt eget, eksklusive samfunn. Spenningen som eksisterer mellom denne typen sekter og autoritetene, og til tider mellom sekter og publikum generelt, har en tendens til å være konsentrert, ikke om noe spørsmål om straffeloven, men om sektmedlemmenes nektelse av å ta del i sine vanlig krevde borgerforpliktelsene. Dermed har de av samvittighetsgrunner typisk nektet å gjøre militærtjeneste, eller, som er tilfellet med noen sekter, søkt fritak fra å sitte i jury, eller fra medlemskap i fagforeninger i land (Storbritannia og Sverige) hvor et slikt medlemskap i visse industrier faktisk eller praktisk talt er obligatorisk. Over tid har slike samvittighetsrettigheter i land etter land gradvis blitt innfridd, som med Jehovas vitner i USA som fikk fritak fra å gjøre honnør til nasjonalflagget, eller fra å delta i å synge nasjonalsangen under forsamlinger på skolen eller ved andre offentlige anledninger. I disse og andre tilfeller har kristne sekter kjempet, og ofte vunnet, sine søksmål ved nasjonale eller noen ganger internasjonale domstoler. Ved å gjøre det har de utvidet området for religiøs frihet. Allikevel ble de, som med de sektene som omsider ble anerkjent som trosretninger, spesielt i sine tidligste dager som nye bevegelser, ofte utsatt for forfølgelse, diskriminering og trakassering.
