Hvordan å Holde Seg Frisk | Ressurssenter for forebygging

XXXI. Kristendommens moralarv

Den tradisjonelle kristendommens rolle med moralsk undervisning står i sterk kontrast til det som finnes i andre store religioner. Blant de ulike nivåene av etiske påbud inkluderes en omstendelig kodeks av forbud, og overtredelsen av denne anses som synd. De grunnleggende budene fra den tidlige judaismen som dekker alvorlige overtredelser, av den typen som er felles for flere religiøse tradisjoner, ble forsterket i kristendommen ved å innføre mer detaljerte instruksjoner, særlig når det kom til seksualitet, og dette fra både Jesus og Paulus. Det fantes også råd om perfeksjon som muligens ikke var mulige å gjennomføre («Derfor skal I være fullkomne», og som, mer spesifikt, krever at man skal elske sine fiender, tilgi andre «sytti ganger syv ganger», at man skal «vende også det andre kinn til», «ikke være bekymret for den dag i morgen», osv.). Begrepet synd ble sentralt i den kristne moralkodeksen. Mennesket ble holdt for å være syndig av natur, og de fleste av dets naturlige lyster, hans søken etter tilfredsstillelse, oppfyllelse, fornøyelse og til og med etter sin egen livsforbedring i denne verden, skulle gjerne bli sett på som syndige eller som en vei til synd. Kun den eksemplariske dyden og det overmenneskelige offeret til Kristus kunne forløse det fra dets iboende synd. Dermed ville det skylde Kristus gjeld som uansett hva det gjorde, ikke egentlig kunne betales tilbake. Som en synder, skjønt fullt av anger og forløst av Kristus, ville det gå rundt med en permanent bør av skyld. Skyldfølelse var såvisst mekanismen som holdt hele moralsystemet oppe. Konseptet med personlig skriftemål, utviklingen av en utførlig prosedyre for å gjøre bot på, og senere den middelalderske utpenslingen av begrepet skjærsild, er bevis på hvor alvorlig kirken betraktet at synd var, og hvor langt den gikk for å innprente skyldfølelse. De krampeaktige utbruddene av selvpisking i middelalderen, vitner om hvor mye den skyldfølelsen hadde gjennomsyret bevisstheten til de mer fromme blant lekfolket. Selv i dag er selvpisking langt fra ukjent i visse organisasjoner innenfor den romersk-katolske kirken. Ved å uttale seg energisk mot synd vedkjente den katolske kirken seg ikke desto mindre menneskehetens iboende skrøpelighet og tok den imot gjennom skriftemålet, som opererte som et system for å døyve en viss grad av skyld. Protestantisme forkastet derimot en slik mekanisme for å lindre skyldfølelse, og ble, særlig i sin kalvinistiske form, et mer undertrykkende system der det krevdes av de som aspirerte til å bli Guds utkårede at de ikke syndet i det hele tatt. Ved å intensifisere syndernes personlige kvaler, tilskrives kalvinismen utviklingen av et teologisystem og en doktrine om frelse som førte til at moralsk kontroll mer intenst ble gjort til en del av ens karakter, samt til dannelsen av økt samvittighet.

Det var bare i det nittende århundret at den kristne opptattheten av synd begynte å avta merkbart. I løpet av det århundret minket den kristne opptattheten av helvete og fordømmelse jevnt, men på dette tidspunktet hadde verdslig moral skaffet seg fri innflytelse på det offentlige liv. I det tjuende århundret ble strengheten fra den foregående perioden gradvis mildnet, inntil de strenge kravene, spesielt på området seksuell atferd, i 1960-årene gav rom for moralsk ettergivenhet. Den prosessen ble kanskje gjort enklere av utviklingen av fødselskontroll-teknikker og skiftet, i mange andre sfærer av livet, fra avhengighet av moralsk tvang til tillit til teknologisk kontroll. Således er det klart at den postulerte modellen for sammenhengen mellom religion og moral er en modell som langt ifra har vært uforanderlig, selv i tilfellet med kristendommen. Ei heller blir dette omfanget av forandring bare til ved endringer som skjer over tid. Det kan også eksemplifiseres hos samtidige trosretninger. De moralske holdningene som blir funnet blant våre dagers evangelikere, fortsetter å være sterkt opptatt av personlig synd på mange atferdsområder, men selve ideen om synd blir nå nesten ansett som avleggs av mange liberale prester, og mange av disse bebreider det sosiale systemets mangler for å være ansvarlig for enkeltpersoners feilaktige atferd. Noen av disse liberale prestene forkaster fullstendig fordringene om en perfekt moralkodeks. De forplikter seg heller til situasjonsetikk, og dette må ofte være radikalt i strid med de vedtatte tradisjonelle kristne moralforskriftene. En annen helt forskjellig holdning tas i bruk i Kristen Vitenskap, hvor synd kun anses som feil som kommer fra en falsk realitetsoppfatning, og som sammen med sykdom menes å bli eliminert av, ifølge medlemmer av Kristen Vitenskap, en forandring fra materiell til åndelig tankegang. Gitt dette mangfoldet i forståelsen av synd innenfor samtidens kristendom, og de svært varierte moralske tilbøyeligheten man finner der, er det tydelig upassende å forvente å finne moralpåbud i nye religioner som gjenspeiler de i de kristne kirkene. Nye religioner har blitt til i en epoke som er veldig annerledes fra den som kristne trosretninger oppsto og ble formet i. Selve samfunnet er radikalt forskjellig, og dets sosiale, økonomiske og fremfor alt teknologiske miljø er gjenstand for inngående og akselererende forandring. Hva folk vet, hva de ønsker og sfæren for deres personlige ansvar er fundamentalt forandret og i en helt annen skala en det som var normen i tidligere århundrer. Hvis nye religioner skal trekke til seg de tilhengerne de faktisk trekker til seg, må de uunngåelig holde seg utenom tradisjonelle stereotyper. Det gjør dem intet mindre religiøse.

XXXII. Hvordan må en religion se ut?
LAST NED HVITBOKEN