Hvordan å Holde Seg Frisk | Ressurssenter for forebygging

VIII. Forekomsten av dissens

Rent bortsett fra utviklingen av distinkte skoler innenfor den tradisjonelle tradisjonen i avanserte samfunn, har bevisst og planlagt dissens fra ortodoksi også vært et vanlig fenomen. Kristne, jøder og muslimer er delt inn i ortodokse (av alle retninger) og annerledestenkende grupper som følger et avvikende mønster av religiøs praksis, slutter seg til avvikende overbevisninger og oppretter sine egne, separate institusjoner. Dissens er mest iøynefallende i sammenhenger hvor religiøs enerett råder: Det vil si hvor den enkelte, hvis han tilhører en religion, forlanges å gi avkall på troskap til alle andre – et forpliktelsesmønster som er strengt nødvendig i den kristne tradisjon. Ettersom visse europeiske regjeringer sluttet å fastsette bestemte former for religion for sine undersåtter, og siden de, i hvert fall formelt, til en viss grad reduserte sine diskriminerende preferanser for én religion over en annen, har situasjonen i disse landene vist seg å nærme seg det man er vant til i USA. Dermed har det oppstått en situasjon man betegner som «religiøs pluralisme». Likevel bør den formelle likheten blant religioner innenfor et gitt samfunn – likhet ovenfor loven, som det sies – ikke skjule det faktum at det ofte forekommer diskriminering i et eller annet henseende. I England opprettholder et mangfold av lover den anglikanske kirkens overlegenhet, denne kirken ble etablert ved lov, med monarken som sitt verdslige overhode. Blant andre typer priviligert behandling har et antall anglikanske biskoper fått en rett til å sitte i den lovgivende forsamlingens overhus, og statsministeren foretar episkopale utnevnelser. I andre europeiske land favoriserer ulike diskriminerende ordninger en eller flere tradisjonelle kirker, fremfor og foran andre grupper med annen oppfatning eller nye religiøse grupper. Generelt sett er det frihet for religionspraksis i Europa, men ulike religiøse grupper opplever fortsatt forskjellsbehandling fra staten, og er ofte nødt til å kjempe mot et fiendtlig massemedia som søker å fremme offentlig mistro til uvante aspekter av religion. Slik forskjellsbehandling, og fiendtligheten knyttet til den, oppstår, i det minste delvis, fra den normative standhaftigheten til de fleste av dem som, som «eksperter», tradisjonelt har jobbet med å definere religion og å spesifisere dens natur. I alle samfunn finnes det en arvet språkbruk om religion som bærer det religiøse engasjementets normative stempel. Tidlige definisjoner og beskrivelser av det som var vesentlig i religion brukte gjerne begreper lånt fra de religiøse tradisjonene til de som formulerte dem. Det innrømmes uten problemer av samfunnsforskere at bruken av begreper som er karakteristiske for én religion, må forvanske beskrivelsen av andre religioner, og kan ofte involvere falske antakelser om deres karakter og foranstaltninger. Forestillinger utviklet i én kulturell og religiøs tradisjon, vil gi et misvisende bilde av de funksjonelt tilsvarende, men formelt sett særegne elementene av religion i en annen. Eksempler på slik upassende bruk inkluderer henvisning til «buddhistkirken», «det muslimske presteskapet» eller (i henvisning til Treenigheten) «kristne guder». Selve begrepene «kirke» og «presteskap» fører med seg kraftige, spesifikke, kulturelle og strukturelle bibetydninger, og fenomenene de blir anvendt på er på mange måter annerledes enn deres funksjonsmessige motstykker i andre religiøse systemer. De intellektuelle, ideologiske, moralske og organisatoriske kjennetegnene som karakteriserer dem er spesifikke for den kristne tradisjonen, og det å bruke disse begrepene må føre til forvirring, uriktig fremstilling, og falske forventninger til andre religioner, og således til mistenksomhet og kanskje fiendtlighet.

IX. Abstrakte definisjoner
LAST NED HVITBOKEN