Hvordan å Holde Seg Frisk | Ressurssenter for forebygging

Verdenserklæringen om menneskerettigheter og Den internasjonale menneskerettighets-loven

Kampen for religiøs frihet har pågått i tusenvis av år. Opprettelsen av lovfestede forpliktelser innen internasjonale menneskerettigheter om å definere og beskytte denne retten fant imidlertid ikke sted før adopteringen av Verdenserklæringen om menneskerettigheter av 1948 («Verdenserklæringen»), som erklærer i artikkel 18: «Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet.»

Verdenserklæringen ble skapt som svar på holocaustredslene i andre verdenskrig. Før holocaust hevdet mange at menneskerettigheter var et innenriksanliggende som skulle bli overvåket og håndhevd av regjeringsmakten i hvert land. Dette synspunktet utviklet seg ettersom verden fikk høre om omfanget av grusomheter, og førte til en bevegelse for internasjonalt beskyttede menneskerettigheter som var universelle og umistelige.

Viktigheten av religiøs frihet som en sentral menneskerettighet ble tatt imot av det globale samfunnet i Verdenserklæringen om menneskerettigheter. I den aller første setningen i innledningen til Verdenserklæringen erklæres det at: «anerkjennelsen av iboende verdighet og av like og umistelige rettigheter for alle medlemmer av menneskeslekten er grunnlaget for frihet, rettferdighet og fred i verden.» Det er denne anerkjennelsen av menneskehetens iboende verdighet som har blitt den drivende kraften for beskyttelse og fremme av religiøs frihet og alle menneskerettigheter.

I 1966 vedtok De Forente Nasjoner (FN) en rettslig håndhevbar traktat, Den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (Konvensjonen), som utvidet omfanget av retten til religions- eller trosfrihet og skaffet Menneskerettighetskomiteen (en samling av uavhengige eksperter på menneskerettigheter) makt til å overvåke implementeringen av Konvensjonen. Denne traktaten trådte i kraft i 1976. Sammen med Verdenserklæringen om menneskerettigheter og Den internasjonale konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ICESCR), danner Konvensjonen Den internasjonale menneskerettighets-loven.

FNs Erklæring om avskaffelse av alle former for intoleranse og diskriminering basert på religion eller tro, vedtatt av FNs Generalforsamling i 1981, er lagd for å gi uttrykk for FNs sterke standpunkt mot religiøs diskriminering og religiøs intoleranse. Den beskriver også i detalj de vidtrekkende rettighetene som er dekket under området religiøs frihet gjennom manifestering av ens religiøse overbevisninger.

En universell menneskerettighet

Religions- eller trosfrihet er en fundamental rettighet ethvert menneske har. Den er en universell menneskerettighet som gjelder for alle personer i samme grad overalt, uansett hvem de er, hvor de bor, alder, kjønn, rase eller etnisitet og hva de tror eller ikke tror på. [3]

Religions- eller trosfrihet er et vidtfavnende knippe av rettigheter som dekker et bredt spektrum av atskilte, men likevel forbundne spørsmål. Retten til frihet for religion eller tro omfatter samvittighetsfrihet og forpliktelse til religion eller tro angående alle saker. [4] Det er ikke et privilegium gitt av en regjering, men en persons rettighet gitt ved fødselen. Som det minnes om i Verdenserklæringen om menneskerettighetene: «[alle] er utstyrt med verdighet og samvittighet.»

Retten til religions- eller trosfrihet er av natur og uløselig sammenflettet med andre grunnleggende rettigheter, herunder retten til ytrings- og meningsfrihet, organisasjonsfrihet og de universelle prinsippene om ikke-diskriminering og likhet for alle.

Religions- eller trosfrihet er til nytte for alle. Den er et middel til, gjennom aktiviteter basert på tro, å oppnå demokratisering, mangfold og trygghet; religionsfrihet reduserer også fattigdom gjennom økonomisk og sosial utvikling. Det ligger i hjertet av demokratiske prinsipper som bidrar til et fritt og åpent samfunn, moral, gjennomsiktighet, rettssikkerhet, etisk behandling av andre, fred og fremme av andre menneskerettigheter.

I kontrast til dette bidrar restriksjoner i religionsfrihet til polarisering og diskriminering mellom samfunn, til å undergrave demokratisering og sikkerhet og til å fremme ekstremistgrupper.

Økende bølge av globale angrep

I dag er rett til religions- og trosfrihet under angrep over hele verden. En nylig global undersøkelse gjort av Pew Research Center fokusert på 197 land og territorier som utgjør 99,5 prosent av verdens befolkning. Den fant at omtrent fem milliarder mennesker, 75 prosent av verdens befolkning, bor i land med sterke restriksjon fra regjeringsmakten på religion, eller store sosiale fiendtligheter som omfatter religion, som ofte sikter mot religiøse minoriteter.

Urovekkende nok har disse alvorlige restriksjonene mot religionsfrihet økt over hele verden. Rapporten gir konkret bevis på at i hver av de fem store regionene av verden var det et økende nivå av restriksjoner på religionsfrihet. [5]

Vidtrekkende og dyp

Retten til religions- eller trosfrihet rekker vidt og dypt. Den er en fundamental frihet som omfatter alle religioner og livssyn. Den beskytter teistiske og ikke-teistiske livssyn, så vel som retten til ikke å bekjenne seg til noen religion. [6]

Slik FNs Menneskerettighetskomite påpekte i sin endelige tolkning av retten til religionsfrihet under FNs internasjonale menneskerettighets-lov, skal uttrykkene tro og religion fortolkes liberalt. De er ikke begrenset til tradisjonelle religioner, eller til religioner og trosretninger med hevdvunne særpreg eller til praksiser som er sammenlignbare med de i tradisjonelle religioner. Retten til trosfrihet omfatter nylig etablerte religioner og religiøse minoriteter som kan bli gjenstand for fiendtlighet fra et dominerende religiøst samfunn. [7]

En vanlig definisjonsfeil er å kreve at det er nødvendig med en tro på Gud for å bli ansett som en religion. Det mest opplagte moteksemplet er klassisk buddhisme, som ikke-teistisk, og hinduisme, som er polyteistisk. En slik snever definisjon er i konflikt med fundamentale menneskerettigheter. [8]

Absolutt og ubetinget rett til overbevisning

En person har en absolutt og ubetinget rett til å holde fast ved enhver religion eller tro. Det kan ikke under noen omstendigheter bli satt grenser for overbevisninger. [9]

Internasjonale lover om menneskerettigheter tillater ingen begrensninger av noe slag i friheten til å ha eller anta en religion eller tro etter ens eget valg. Denne friheten er betingelsesløst beskyttet, som i retten til å hevde meninger uten innblanding. I overensstemmelse med disse rettighetene kan ingen bli tvunget til å avsløre tilslutning til en religion eller tro. På samme måte kan ingen bli avkrevd å erklære ikke-tilslutning til religiøse overbevisninger for å oppnå ansettelse eller andre sosiale eller økonomiske goder. [10]

To dimensjoner

Det finnes to dimensjoner av religiøs frihet. Det omfatter enkeltpersoners og religiøse samfunns rett til å praktisere eller tilkjennegi sin religion, offentlig eller privat, gjennom «tilbedelse, feiring, skikk og undervisning». [11]

Den første dimensjonen dekker den enkeltes rettigheter til fritt å gi uttrykk for sin religion eller tro. Den andre dimensjonen dekker rettighetene til religiøse grupper som representerer et fellesskap av medtroende, til å gi uttrykk for sin religion gjennom religiøse ritualer og samfunnspraksiser, og å strukturere sine interne religiøse affærer gjennom legale enheter og institusjoner.

[3] Verdenserklæringen om menneskerettigheter, Artikkel 18; Den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter, Artikkel 18; Den europeiske unionens retningslinjer for reklame og beskyttelse av religions- eller trosfrihet, ¶ 16.

[4] De Forente Nasjoners Menneskerettighetskomites generelle kommentarer 22, ¶ 1.

[5] «Økende bølge av restriksjoner på religion», september 2012, Pew Research Center.

[6] De Forente Staters Menneskerettighetskomites generelle kommentarer 22, ¶ 1.

[7] Ibid., ¶ 2.

[8] Retningslinjer for gjennomgang av lovgivning vedrørende religion eller tro, utarbeidet av OSSE/ODIHR-panelet av eksperter på religionsfrihet i samråd med Venezia-kommisjonen.

[9] Den europeiske unionens retningslinjer for reklame og beskyttelse av religions- eller trosfrihet, ¶ 12.

[10] De Forente Nasjoners Menneskerettighetskomites generelle kommentar 22, ¶ 3.

[11] Verdenserklæringen om menneskerettigheter, Artikkel 18; Den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter, Artikkel 18; Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, Artikkel 9.

X. Foreldres og barns rettigheter
LAST NED PDF