Hvordan å Holde Seg Frisk | Ressurssenter for forebygging

Ordliste
Menneskerettighetsorganer, artikler og verktøy angående religionsfrihet

Verdenserklæringen om menneskerettighetene

Verdenserklæringen representerer en milepæl i menneskerettighetenes historie. Skissert av representanter fra land fra alle regioner i verden, ble Verdenserklæringen offentlig proklamert av Generalforsamlingen i De Forente Nasjoner i Paris den 10. desember 1948 (Generalforsamlingens resolusjon 217 A [III]). [44]

Artikkel 18, Verdenserklæringen

Artikkel 18 i Verdenserklæringen om menneskerettigheter sier:

Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Denne retten omfatter frihet til å skifte religion eller tro, og frihet til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer.

International Covenant on Civil and Political Rights (ICCPR) (Den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter)

ICCPR er en multilateral traktat vedtatt av De forente nasjoners generalforsamling den 16. desember 1966, som har vært i kraft siden 23. mars 1976. ICCPR forplikter stater til å beskytte politiske og sivile rettigheter for mennesker, inkludert rettighetene til religiøs frihet, ytringsfrihet og organisasjonsfrihet. Fra og med 2013 har 167 land forpliktet seg til å opprettholde ICCPR. [45]

Artikkel 18, ICCPR

Artikkel 18 i ICCPR erklærer:

  1. Enhver skal ha rett til tankefrihet, samvittighetsfrihet og religionsfrihet. Denne rett skal omfatte frihet til å bekjenne seg til eller anta en religion eller tro etter eget valg, og frihet til alene eller sammen med andre, offentlig eller privat, å utøve sin religion eller tro gjennom gudstjeneste, iakttagelse av religiøse skikker, andaktsøvelser og undervisning.
  2. Ingen må utsettes for tvang som vil kunne innskrenke hans frihet til å bekjenne seg til eller å anta en religion eller tro etter eget valg.
  3. Friheten til å utøve en religion eller tro skal ikke være gjenstand for andre begrensninger enn slike som er foreskrevet i lov og som er nødvendig for å beskytte den offentlige sikkerhet, orden, helse eller moral, eller andres grunnleggende rettigheter og friheter.
  4. Konvensjonspartene forplikter seg til å respektere foreldres, og i tilfelle vergers, frihet til å sørge for sine barns religiøse og moralske oppdragelse i samsvar med deres egne overbevisninger.

Internasjonal konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ICESCR)

ICESCR er en multilateral traktat vedtatt av De Forente Nasjoners Generalforsamling den 16. desember 1966, som har vært i kraft siden 3. januar 1976. ICESCR forplikter stater til å beskytte økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter for mennesker, inkludert retten til arbeid, retten til helse, retten til utdanning, og retten til en tilstrekkelig levestandard. Fra og med 2013 har 160 land forpliktet seg til å opprettholde ICESCR. [46]

Den internasjonale menneskerettighets-loven

Sammen utgjør Verdenserklæringen om menneskerettighetene, Internasjonal konvensjon om sivile og politiske rettigheter og Internasjonal konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter Den internasjonale menneskerettighets-loven. Den internasjonale menneskerettighets-loven inneholder en omfattende beskyttelse av menneskerettigheter for alle. Det har blitt hyllet som «en veritabel Magna Charta som markerer menneskehetens ankomst til en livsviktig fase: Den bevisste ervervelsen av menneskelig verdighet og verdi». [47]

FNs Erklæring om avskaffelse av alle former for intoleranse og diskriminering basert på religion eller tro

Erklæringen ble vedtatt av FNs Generalforsamling den 25. november 1981. Erklæringen er en av de viktigste internasjonale dokumenter som beskytter religionsfrihet. Erklæringen uttrykker FNs sterke posisjon mot religiøs diskriminering og religiøs intoleranse. Den beskriver også i detalj de vidtrekkende rettighetene som er dekket under området religiøs frihet gjennom manifestering av ens religiøse overbevisninger.

Artiklene 2 og 3 i Erklæringen av 1981 bekrefter på nytt ICCPRs antidiskrimineringsnormer. Avsnitt 1 av Artikkel 2 sier: «Ingen skal bli gjenstand for diskriminering av noen stat, institusjon, gruppe av personer eller person basert på religion eller andre overbevisninger.»

Artiklene 1 og 6 gir en omfattende liste over rettigheter til frihet for tanke, samvittighet og religion. Disse inkluderer retten til (1) «tilbedelse eller å samles i forbindelse med en religion eller tro, og å etablere og opprettholde steder for disse formålene», (2) «å etablere og opprettholde veldedig eller humanitære institusjoner», (3) «lage, skaffe seg og bruke i et tilstrekkelig omfang de nødvendige artikler og materialer som har å gjøre med ritualer eller skikker av en religion eller tro», (4) «skrive, utgi og disseminere relevante publikasjoner i disse områdene», (5) «undervise i en religion eller tro på steder som passer for disse formålene», (6) «be om og motta frivillige finansielle og andre bidrag fra enkeltpersoner og institusjoner», (7) «ha hviledager og å feire helligdager og seremonier i samsvar med forskriftene i ens religion eller tro», og (8) «å etablere og opprettholde kommunikasjoner med enkeltpersoner og lokalsamfunn i saker som angår religion og tro på nasjonale og internasjonale nivåer.» [48]

De Forente Nasjoners Konvensjon om barnets rettigheter (CRC)

CRC er en traktat vedtatt av De Forente Nasjoners Generalforsamling den 20. november 1989 som har vært i kraft siden 2. september 1990. CRC setter frem de religiøse, sivile, politiske, økonomiske, sosiale, helse- og kulturelle rettighetene for barn. CRC definerer barn som ethvert menneske under 18 år, med mindre myndighetsalderen er oppnådd tidligere i en stats nasjonale lovgivning. [49]

Artikkel 14, CRC

Artikkel 14 av Konvensjon om barnets rettigheter (CRC) erklærer:

  1. Medlemslandene skal respektere barnets rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet.
  2. Medlemslandene skal respektere rettighetene og pliktene til foreldre og, når det er aktuelt, juridiske verger, for å gi retning til barn i utøvelsen av hans eller hennes rett i samsvar med barnets skiftende kapasitet.
  3. Friheten til å utøve en religion eller tro skal ikke være gjenstand for andre begrensninger enn slike som er foreskrevet i lov og som er nødvendig for å beskytte den offentlige sikkerhet, orden, helse eller moral, eller andres grunnleggende rettigheter og friheter. [50]

De Forente Nasjoners Menneskerettighetskomite

De Forente Nasjoners Menneskerettighetskomite («Human Rights Committee») er et organ sammensatt av atten uavhengige eksperter som har oppgaven med å overvåke staters overholdelse av Den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter, inkludert retten til religionsfrihet beskyttet av Artikkel 18 i ICCPR. Statlige parter bes om rutinemessig å gi Menneskerettighetskomiteen rapporter som viser at de etterkommer å beskytte rettighetene som er formulert i ICCPR.

Som en del av sine plikter utgir Menneskerettighetskomiteen definerende fortolkninger av rettighetene som er formulert i ICCPR for å veilede stater i å imøtekomme sine forpliktelser om å beskytte disse rettighetene. Disse definerende fortolkningene av rettigheter er kjent som Generelle kommentarer. Den generelle kommentar om retten til religionsfrihet, utgitt i 1993, er henvist til som Generell kommentar 22. Generell kommentar 22 består av elleve omfattende avsnitt som uttrykker den vidtrekkende og dyptgripende betydning av retten til religionsfrihet. Avsnitt 2 av Generell kommentar 22 erklærer:

Artikkel 18 beskytter teistiske, ikke-teistiske og ateistiske overbevisninger, så vel som retten til ikke å oppgi noen religion eller tro. Uttrykkene «tro» og «religion» skal fortolkes liberalt. Artikkel 18 er ikke begrenset i sin anvendelse til tradisjonelle religioner eller til religioner og trosretninger med institusjonelle kjennetegn eller praksiser som ligner de til tradisjonelle religioner. Komiteen ser derfor med bekymring på enhver tendens til å diskriminere mot en hvilken som helst religion eller tro av noen som helst grunn, inklusive det faktum at de er nylig etablert, eller representerer religiøse minoriteter som kan være gjenstand for fiendtlighet fra et dominerende religiøst samfunns side. [51]

Menneskerettighetsrådet

FNs Menneskerettighetsråd er et mellomstatlig organ i De Forente Nasjoners system som er gitt oppgaven å reklamere for og beskytte menneskerettigheter i hele verden, å ta for seg krenkelser av menneskerettigheter, inkludert overtredelser av retten til religiøs frihet, spesielt i USA, og å komme med anbefalinger og resolusjoner for å forsvare og beskytte menneskerettighetene. Det har sine møter i FN-kontorene i Genève. Rådet utgjøres av førtisju av FNs medlemsland som er valgt av FNs Generalforsamling.

FNs spesialrapportør for religions- og trosfrihet

Spesialrapportøren for religions- og trosfrihet er en uavhengig ekspert utpekt av FNs Menneskerettighetsråd til å identifisere eksisterende og kommende hindre mot å nyte godt av retten til religions- eller trosfrihet, og å presentere anbefalinger om måter og metoder til å overvinne slike hindre.

Rapportøren utgir årlig en rapport om religiøs frihet og utgir også rapporter om land som rapportøren har besøkt offisielt. Med referanse til rapporten E/CN.4/2005/61 foretar Spesialrapportøren besøk til land for å få en inngående forståelse av spesifikke sammenhenger og praksiser og å gi konstruktiv tilbakemelding til det gitte landet og rapportere til Rådet eller Generalforsamlingen. [52]

Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (ECHR)

ECHR er en internasjonal traktat signert og ratifisert av førtisju stater i Europarådet for å beskytte menneskerettigheter og grunnleggende friheter i Europa, inkludert retten til religionsfrihet, beskyttet av Artikkel 9, og retten til å være fri fra religiøs diskriminering, beskyttet av Artikkel 14. I 1950 ble det lagd utkast til Konvensjonen, som trådte i kraft 3. september 1953. Konvensjonen etablerte Den europeiske menneskerettsdomstolen.

Artikkel 9, ECHR

Artikkel 9 i ECHR inneholder Konvensjonens vesentlige hovedbestemmelse om religions- og trosfrihet som nøye går parallelt med språket i paragrafen om religiøs frihet til Verdenserklæringen og som ble utarbeidet kort tid etter Verdenserklæringen. Det er også en nær parallell til språket om frihet i Artikkel 18 av ICCPR:

  1. Enhver har rett til tankefrihet, samvittighetsfrihet og religionsfrihet; denne rett omfatter frihet til å skifte sin religion eller overbevisning, og frihet til enten alene eller sammen med andre og så vel offentlig som privat å gi uttrykk for sin religion eller overbevisning, ved tilbedelse, undervisning, praksis og etterlevelse.
  2. Frihet til å gi uttrykk for sin religion eller overbevisning skal bare bli undergitt slike begrensninger som er foreskrevet ved lov og er nødvendige i et demokratisk samfunn av hensyn til den offentlige trygghet for å beskytte den offentlige orden, helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter. [53]

Artikkel 14, ECHR

Artikkel 14 i ECHR erklærer:

Utøvelsen av de rettigheter og friheter som er fastlagt i denne konvensjon skal bli sikret uten diskriminering på noe grunnlag slik som kjønn, rase, farge, språk, religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse, tilknytning til en nasjonal minoritet, eiendom, fødsel eller annen status. [54]

Protokoll nr. 1, Artikkel 2, ECHR

Protokoll nr. 1, Artikkel 2, av ECHR erklærer:

Retten til utdanning

Intet menneske skal bli nektet retten til utdannelse. Funksjoner staten påtar seg i utdanning og undervisning, skal den utøve med respekt for foreldres rett til å sikre slik utdanning og undervisning i samsvar med deres egen religiøse og filosofiske overbevisning.

Den europeiske menneskerettighetsdomstol

Den europeiske domstolen for menneskerettigheter er en internasjonal domstol som ble etablert i 1959 med jurisdiksjon over caser fra førtisju land som for tiden utgjør Europarådet. Den avgir kjennelser på henvendelser fra enkeltpersoner som hevder overtredelser av sivile og politiske rettigheter som er beskrevet i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, inkludert retten til religionsfrihet, beskyttet av Artikkel 9, og retten til å være fri fra religiøs diskriminering, beskyttet av artikkel 14. Siden 1998 har den blitt satt som en heltids-domstol og enkeltpersoner kan henvende seg direkte til den når de uttømmer hjemlige botemidler i sin stat. Domstolen er beliggende i Strasbourg, Frankrike, hvor den kontrollerer respekt for menneskerettighetene til over 800 millioner europeere. [55]

Et økende antall av tilfeller fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen har tatt for deg spørsmål om religiøs frihet beskyttet av artiklene 9 og 14 i Den europeiske menneskerettskonvensjonen for å påby en streng plikt om nøytralitet fra statens side. Disse casene forbyr også staten å gjenfortolke, feiltolke, vurdere eller undersøke religiøse overbevisninger eller uttrykk for disse overbevisningene. [56]

Den europeiske unionens retningslinjer for reklame og beskyttelse av religions- eller trosfrihet

Den 24. juni 2013 vedtok Den europeiske unionens ministerråd nye retningslinjer for reklame og beskyttelse av religions- eller trosfrihet i EUs policy om eksterne tiltak og menneskerettigheter. Retningslinjene er basert på prinsippene i religiøs frihet, likhet, ikke-diskriminering og mangfoldighet. Retningslinjene bekrefter igjen at hver stat må sørge for at dets system av lover garanterer religionsfrihet og at «effektive tiltak» eksisterer for å hindre eller sanksjonere alle overtredelser. Retningslinjene sier at EU og dens medlemsstater bør fokusere på disse tiltakene:

  • bekjempe voldshandlinger basert på religion eller tro
  • fremme ytringsfrihet
  • fremme respekt for mangfold og toleranse
  • bekjempe direkte og indirekte diskriminering; især ved å implementere ikke-diskriminerende lovgivning
  • støtte frihet til å forandre eller forlate ens religion eller tro
  • støtte rett til å gi uttrykk for religion eller tro
  • støtte og beskytte forsvarere av menneskerettigheter, inkludert støtte til individuelle tilfeller, og
  • støtte og ta del i sivile samfunn, inkludert religiøse foreninger, ikke-konfesjonelle og filosofiske organisasjoner.

Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE)

OSSE er et mellomstatlig organ som består av femtisju stater fra Europa, Sentral-Asia og Nord-Amerika. OSSE er verdens største regionale sikkerhetsorganisasjonen. Det retter seg mot et bredt spekter av spørsmål, inkludert religiøs frihet og menneskerettigheter.

Tallrike OSSE-forpliktelser om menneskerettigheter beskytter og fremmer religiøs frihet, uttrykt i prinsipp VII i Slutterklæringen fra Helsinki:

VII. Respekt for menneskerettighetene og de fundamentale friheter, inkludert tanke-, samvittighets-, religions- eller trosfrihet.

De deltakende statene vil respektere menneskerettighetene og de fundamentale frihetene, inkludert tanke-, samvittighets-, religions- eller trosfrihet, for alle uten hensyn til rase, kjønn, språk eller religion.

De vil fremme og oppmuntre til effektiv utøvelse av sivile, politiske, økonomiske, sosiale, kulturelle og andre rettigheter og friheter som alle stammer fra den iboende verdigheten til menneskepersonen og er vesentlige for hans frie og fulle utvikling.

Innenfor dette rammeverket vil de deltakende stater anerkjenne og respekterer den enkeltes frihet til å gi uttrykk for og praktisere, alene eller sammen med andre, religion eller tro i overensstemmelse med det ens egen samvittighet dikterer.

Denne fundamentale forpliktelsen har blitt bekreftet på nytt gjentatte ganger. Med sin begynnelse ved Madrid-møtet i 1983 der de deltakende statene indikerte at de ville «på fordelaktig måte overveie søknader fra samfunn av troende som praktiserer sin tro innenfor sin stats konstitusjonelle ramme, for å bli innvilget statusen som gis dem i sine respektive land for religiøse trosretninger, institusjoner og organisasjoner.»[57] Dette språket ble forsterket i det avsluttende dokument (1989) i Wien for å indikere at de deltakende stater ikke bare ville «på fordelaktig måte overveie søknader», men at de «vil [...] innrømme ved anmodning fra samfunn av troende som praktiserer eller er forberedt på å praktisere sin tro innenfor sin stats konstitusjonelle ramme, anerkjennelse av statusen gitt dem i sine respektive land.»[58]

Kontoret for demokratiske institusjoner og menneskerettigheter (ODIHR)

ODIHR OSSE er menneskerettighetsinstitusjonen til Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE). ODIHRs arbeid i området religionsfrihet fokuserer på å hjelpe de deltakende statene og de religiøse samfunnene med å beskytte og fremme retten til religionsfrihet.

ODIHR er også engasjert i å hindre og svare på intoleranse og diskriminering basert på religiøse grunner. ODIHR blir i sitt arbeid assistert av et rådgivende panel av tolv medlemmer som er eksperter på religions- og trosfrihet, som tjener som et rådgivende organ som belyser saker om religiøs frihet av betydning og gir anbefalinger for å hjelpe de deltakende statene i å møte OSSE sine forpliktelser relatert til religiøs frihet. Det rådgivende panelet gjennomgår også lovforslag om religiøse saker når de blir invitert til å gjøre det av OSSE-stater, for å sørge for at lovgivningen møter standarder for menneskerettigheter.

Det rådgivende panelet utgav boken Retningslinjer for gjennomgang av lovgivning vedrørende religion eller tro («Retningslinjer»). Disse retningslinjene ble utarbeidet for å hjelpe panelet med i detalj å redegjøre for standarder for religiøs frihet brukt til å gjennomgå staters lover om religion og å gi retningslinjer stater kan følge når de utarbeider slik lovgivning. Retningslinjene ble ønsket velkommen av OSSE sin Parlamentsforsamling ved sin årlige session i juli 2004. Det rådgivende panelet består av eksperter fra hele OSSE-regionen.

LAST NED PDF