Det er et generelt kjennetegn for de etablerte religionene å understreke sin elde. Denne påstanden er intimt forbundet med troen at det finnes varige sannheter, evige sannheter og den vage, men kraftfulle ideen at autentisk visdom kommer fra en uspesifisert ur-fortid. Samtidig finnes det en utbredt bevissthet om det ubønnhørlige i mange aspekter av sosialt liv av ugjenkallelig forandring. Når den økonomiske og industrielle orden gjennomgår slik rask og merkbar forandring, når den sosiale strukturen manifesterer en kontinuerlig prosess av gjentilpassing, når større sosiale institusjoner – statssamfunn, loven, utdannelse, fritid og til og med familien – alle opplever både konstant ubevisst tilpassing og programmer av bevisst reform, ville det være usedvanlig hvis ikke religiøse ideer og organisasjoner ville undergå lignende prosesser av forandring og nyskapning. Det gjør de til tross for elde og tradisjon. Allikevel er antagelsen at religion bør være, som liturgien uttrykker det, «som det var i begynnelsen, er nå, og i all evighet skal være», så forankret at aktører i andre sosiale institusjoner finner det vanskelig å komme overens med ideen om nye religioner eller de nyskapende prosedyrene som disse religionene fremmer. Lovens håndhevere arbeider med utslitte definisjoner etablert av rettspraksis som strekker seg inn i den fjerne fortiden, slik at selv den juridiske oppfatningen av hva som kunne utgjøre religion, er forvirret og foreldet. Politikere, som er følsomme overfor uro i offentligheten når av hvilken som helst grunn nye religioner blir angrepet i massemedia, påberoper lett konvensjonelle og etablerte antagelser om hvordan religion skal være. Journalister spiller på disse bredt spredte tradisjonelle forestillingene når religiøse forhold periodisk kan opphøyes til saker av større offentlig anliggende. På tross av bestrebelser på å bringe sin egen religiøse opptreden «à jour», ser den etablerte religiøse institusjon i seg selv generelt med mistro på innovative utviklinger som finner sted utenfor kirkenes grenser. I en hurtig skiftende verden, hvor sosiale institusjoner er i stadig forandring, tilskrives kun religion en fortsettende og teoretisk uforandret rolle, funksjon og form.
Men bevisene viser at et stort antall personer søker og finner nye mønstre for religiøs praksis og nye oppfattelser av religiøs sannhet, engasjerer seg i nye åndelige søken, og deltar i nye typer av religiøse organisasjoner.
Men bevisene viser at et stort antall personer søker og finner nye mønstre for religiøs praksis og nye oppfattelser av religiøs sannhet, engasjerer seg i nye åndelige søken, og deltar i nye typer av religiøse organisasjoner. Selv om mange av de store kildene til offentlig mening og innflytelse stadig er bundet til det gamle klisjeaktige bildet av religion, er opposisjonen mot nye religiøse bevegelser hovedsakelig fordi de er nye, ensbetydende med motstand mot selve prosessen av sosial og religiøs utvikling i seg selv.
Bryan Ronald Wilson
2. august 1995
Oxford, England
