SOSIAL FORANDRING
og
NYE RELIGIØSE BEVEGELSER

Med tiden har de som en gang var nye religiøse bevegelser, en tendens til å oppnå større sosial godtagelse. De sektene og bevegelsene som var nye for et århundre eller mer siden – syvendedags adventistkirken, mormonene, Jehovas vitner og andre, ble velkjente og mer eller mindre aksepterte. Selv om de ofte er offer for sosial kritikk, har de fått mer og mer lov til å fungere på sin egen måte. Men diskriminering og opposisjon fortsetter og fokuserer som tidligere på nye religiøse organisasjoner. I de siste fem tiårene har antallet nye religioner i det vestlige samfunnet økt drastisk. Noen er avledet fra varianter av større orientalske trosretninger, andre har dukket opp fra eklektiske gjenfortolkninger av elementer i forskjellige religiøse tradisjoner. Atter andre har tatt fra innfødt folke-religion, eller påstår å være moderne reformeringer av gammel hedenskap. Andre igjen forekommer som åndelige reaksjoner på fremskritt i naturvitenskap, kommunikasjonsteknologi og forskjellige former for mental terapi. Mange søker å vekke og frigjøre menneskelig potensial og å kultivere en åndelig dimensjon for den økende verdslige opplevelsen mennesket har i det moderne samfunnet. Forskere på dette området legger enstemmig vekt på allsidigheten til disse nye bevegelsene, hvor de fleste bare har det til felles at de har oppstått noenlunde på samme tid. Men, det som er synlig er en tendens, tydelig i media og i uttalelser om dette emnet fra offentlige personer, til at alle nye religiøse bevegelser blir slått sammen som om de alle sammen stemte overens med en bestemt stereotype. At denne innstillingen i seg selv er skadelig for rettferdig behandling av nye religioner, bør være innlysende. Når – med rett eller urett – en bevegelse blir åpenlyst anklaget for handlinger eller holdninger imot det allmenne gode for samfunnet, har påstanden en tendens til lett å bli overført til alle slike bevegelser, i forhold til hvilke offentligheten i alminnelighet ikke er godt informert vedrørende deres spesifikke holdninger og aktiviteter. Siden disse bevegelsene er lite kjent, samler misforståelser, rykter, myter og baktalelser seg lett omkring deres rykte. På grunn av den måten mediene i seg selv opererer på, har en påstand, når den har blitt gjort, en tendens til å bli gjentatt da journalister – som ofte støtter seg til tidligere rapporter fra media, om de er dokumentert eller ikke – gjentar et velkjent historieforløp, og frembringer så det som sosiologer har kalt «negativ oppsummering-begivenheter».