Jeg må gjøre det klart at jeg ikke er en scientolog. Tvert imot, jeg er en ordinert metodistprest og har vært det i over 40 år1. Jeg har ingen kortfattet formening om tro og praksis i Scientology og kan være kritisk til noe av det. Men jeg er opptatt av religiøs frihet, som er essensielt for et demokratisk samfunn.
I 1971 ble jeg kontaktet av representanter for Scientology, ettersom min interesse for religionens betydningen var kjent fra mine skrifter og min posisjon som professor i sammenlignende religionsstudier ved University of London. Jeg studerte litteratur sendt til meg, og jeg mente at det å møte representanter for bevegelsen flere ganger og å besøke deres britiske hovedkvarter, var en bra måte å skaffe meg førstehåndsinformasjon på.
Saint Hill Manor i East Grinstead er en gammel utvidet bygning med tilstrekkelige, men ikke særlig vidstrakte områder. Besøket mitt hadde blitt arrangert, men som noe som ofte skjer, ankom jeg en halv time for tidlig og kunne vandre rundt på egen hånd en stund. I henhold til rykter om scientologene, hadde jeg halvveis forestilt meg at det ville være en vakt ved inngangen, eller til og med vakthunder. Men alt var åpent, og jeg kjørte upåaktet inn på bilparkeringen. Deretter gikk jeg inn i bygninger hvor studenter var i arbeid, så de åpne kursrommene, og gikk til slutt inn i kapellet som liknet det man finner i andre åpne kirkebygninger.
Bilder av Ron Hubbard var plassert mange steder, og tekster på veggene indikerte nesten hans tilstedeværelse, slik som «ikke forhast deg, du kunne støte på Ron». Da koret kom inn i kapellet, var det noen slående ord i deres profesjonelle hymne: «Denne mannen alene gjorde veien kjent.» Der hørtes den religiøse dogmatismens stemme. Det kan være at Ron Hubbard, lik Buddha, vil bli tillagt overnaturlig autoritet og til og med bli en guddom, i funksjon om ikke i teori. Men det finnes andre trosartikler som går imot denne utviklingen. Søndagsandakten om ettermiddagen var fylt til trengsel med folk i alle aldre som var muntre og engasjerte. Herr Justis Ashworth bemerket at «presten står fremfor folket og sier hallo til dem», men dette er vanlig i kirker av ulike trosretninger. Presten bar en prestekrage og et slags kors eller ankh [henkelkors], men disse er religionens symboler, ikke dens vesen. Det var hymner, en stund med stillhet som inkluderte en bønn, og en preken som flere ganger nevnte Gud.
1. Professor Parrinder skrev denne vitenskapelige artikkelen i 1977.
