Hva er definisjonen av en religion? Til og med anerkjente (ikke alle politiske strukturer anerkjenner religioner) og tradisjonelle, etablerte religioner stiller ofte spørsmål ved deres opprinnelse i et forsøk på å bevise at de faktisk er den eneste sanne religionen. Enhver som sier: «Min mester er den største inkarnasjonen av Gud, eller den eneste opplyste mester», er helt avgjort uvitende. Det er bare fullstendig opplyste disipler som besitter målestokken for å bedømme fullstendig opplyste åndelige ledere. En opplyst disippel er fullstendig lojal overfor sin mester, læreren eller guruen som viste ham veien til opplysning, men han respekterer alltid andre mestere og inkarnerte guddommelige lærere.1
«Så mange forskjellige definisjoner [av religion] har gjennom årene blitt formulert i Vesten, at selv en delvis opplisting ville være upraktisk», fastslår Encyclopedia of Religion (Mircea Eliade, Macmillan, London/New York: 1986, s. 283). Jeg må derfor nøye meg med noen av kjennetegnene på religiøs erfaring og kunnskapen om at religioner har et dypt kulturelt og sosialt grunnlag.
I den mest generelle kontekst er religion menneskets søken etter en forbindelse med det «åndelige» – faktisk en forening – som ofte omfatter eller fører til tilbedelse.
For kristne betyr dette å vende tilbake til stadiet før «menneskets fall», noe de tror er mulig gjennom Guds sønn, Jesus Kristus. Med andre ord, religion (Jesus) forener og er et symbol for enhet med Gud og Mennesket. Et hovedproblem med religion er imidlertid at hver religions teologer har et ulikt syn på den. Det kan sies at religion forener og teologi splitter. Men teologi er nødvendig for å forstå religion og religioner.
I sin bok Das Heilige definerer Rudolf Otto (1869–1937) essensen i religiøs bevissthet som ærefrykt, en unik blanding av frykt og fascinasjon overfor det guddommelige. Idet han henviser til mange erfaringer, fra India, Marokko og sitt eget land, konkluderer han med at mennesker, alle mennesker, fra tid til annen anerkjenner den «fullstendige annetheten».
Mircea Eliade (1907–86) ville tilføye at kunnskap angående Gud ikke er begrenset til erfaringen. Den er eksemplifisert i symbolske betydninger og ritualer over hele verden. Symboler, ritualer og erfaringer resulterer i søken etter hvorfor mennesket oppfører seg slik det gjør. Symboler og ritualer er forankret i mytologi.
Med disse definisjonene i tankene bruker jeg derfor to vanlige utsagn om de viktigste kjennetegnene til en religion. Det ene er nevnt av dr. Rainer Flashe (Marburg) på side 27 i «Acta Comparanda II» (Antwerpen 1987): «Med en ny religion mener vi en religiøs bevegelse sentrert rundt en ny lære, en ny kultus og et nytt samfunn som er etablert gjennom disse to faktorene.»
Utsagn eller definisjon nummer to henter jeg fra dr. W. Lutjeharm (Brussel) om Herrnhuterreligionen i en studie av Zinzendorf og det overjordiske som beviser at alle religioner er et produkt av evolusjon (Brusselse Theologische Studies, nummer 1, 1976, s. 6): I det øyeblikk en gruppe mennesker kommer sammen på grunn av en felles erfaring og bøyer seg, finnes det religion. Når de – denne gruppen – bruker denne handlingen vanemessig, kan vi snakke om en konkret religion, Religionsanstalt. Når noen tar ledelsen, blir lederen, og forteller folk at de er nødt til å oppføre seg på samme måte, da er det en trosretning eller en sekt. Og hvis noen liker å gjøre det på en annen måte, kan han starte en ny sekt. På den måten tilber alle menneskene Vesenet «das uns so einen Schauer macht».
I en religion kan vi derfor forvente å finne en forbindelse til eller forening med det åndelige og det oversanselige; en lære og praksis så vel som symboler, ritualer og erfaringer som er forbundet med dette oversanselige riket; og et samfunn som er sentrert rundt slike overbevisninger og praksiser.
