Hvordan å Holde Seg Frisk | Ressurssenter for forebygging

III. «Nye religioner» og studiet av religion

I den andre halvdelen av dette århundret har Nord-Amerika og Europa sett fremkomsten av en skare av «nye religioner». I offentlige medier ble de ofte kalt «sekter» og omfattet slike grupper som Hare Krishna, 3HO, Unification Church [Den forente familie], Transcendental meditasjon og Scientology. Når «nye religioner» tiltrakk seg pressens oppmerksomhet, var det vanligvis i forbindelse med sensasjonelle påstander om at medlemmer av de nye religiøse samfunn ikke var der etter eget valg, men hadde blitt «programmert» eller «hjernevasket.» Slike påstander har vært gjenstand for vitenskapelig undersøkelse (Ellen Barker, The Making of a Moonie, Oxford, 1984), så vel som et antall statlige undersøkelser (Hill Report on «Mind-Development Groups, Sects, and Cults in Ontario», 1980). Slike pålitelige akademiske og statlige undersøkelser har ikke funnet noe grunnlag for slike anklager, men likevel eksisterer det fortsatt slike forutinntatte forestillinger.

Da religionsvitere tok fatt på studiet av «nye religiøse samfunn» i 1960-årene og 1970-årene, gjorde de flere observasjoner som er verdt å nevne her. Disse studiene fortsatte inn i 1980-årene og 1990-årene, og undersøkelsene ble utvidet til andre deler av verden.

Mange av de «nye religionene» var egentlig ikke «nye», men bare nye for Nord-Amerika. For eksempel er Hare Krishna-bevegelsen ofte ansett som en «ny religion» eller «kult», men den var faktisk bare «ny» i Nord-Amerika. Det er et samfunn som har eksistert lenge i India, og har sitt opphav i livet og arbeidet til Caitanya, en hinduistisk reformator av det 15. århundret. Den har eksistert i India helt siden den gang, men kom til Nord-Amerika så sent som på 1960-tallet. Det samme er tilfellet med en rekke andre nye religiøse bevegelser som har sin opprinnelse i Østens hindu-, buddhisme- og sikh-tradisjoner.

Et mindre antall «nye religioner» har sin opprinnelse i gjenervervelsen av glemte eller oversette sider av eldre religiøse tradisjoner, ofte de mystiske og meditative dimensjonene av muslimske, jødiske, og kristne trosretninger. For eksempel omfattet Canadas første «deprogrammerings»-tilfelle en ung kvinne, uteksaminert fra University of Waterloo, som hadde sluttet seg til et katolsk karismatisk samfunn i Orangeville i Ontario.

Mange av de «nye religionene» har oppstått fra misjonskristendommens eller misjonsislams møte med innfødte tradisjoner i Afrika og Asia. Da disse gruppene begynte å spre troen sin i Nord-Amerika, har dette blitt sett på med engstelse, siden mange av de nye samfunnenes overbevisninger anses som «kjetterske» av eldre trosretninger. Noen av disse syntetiske bevegelsene, slike som Den forente familie, har sin opprinnelse i den kristne misjonsverden, men legger til elementer fra innfødte eller tradisjonelle religioner, så vel som «nye åpenbaringer». Et analogt tilfelle er bahá’í-tradisjonen som stammer fra en islamsk tradisjon, men innlemmer en «ny åpenbaring.»

Noen av de nye religionene var i det store og hele «nye», for eksempel Scientology og prosperos. (Se Robert Ellwood jr., Religious and Spiritual Groups in Modern America, Englewood Cliffs, New Jersey: 1973.) Likevel finner vi, selv i disse tilfellene, at begrepet «absolutt nyhet» ikke holder strikk, når for eksempel L. Ron Hubbard erklærer at Scientology er «en direkte forlengelse av arbeidet til Siddhartha Gautama Buddha». (Håndbok for frivillige prester) Derfor er det, selv i disse tilfellene, elementer av tro, praksis, inspirasjon eller ritual som har forløpere eller paralleller i eldre og/eller andre tradisjoner.

De «nye religionene» bød på fenomener for religionsvitere som utfordret noen konvensjonelle akademiske forestillinger, men ingen religionsviter var, så vidt jeg vet, noe som helst i tvil om at vi i de «nye religionene» har å gjøre med religiøse fenomener.

Religionshistorikere minner oss om at «nye religiøse bevegelser» alltid dukker opp. For eksempel pekte historikere på det 19. århundrets Amerika som et århundre der «nye religiøse bevegelser» sprang opp over hele landet, eller i det 20. århundrets Japan, spesielt etter andre verdenskrig, der et lignende fenomen ble observert. De fleste av det 19. århundrets amerikanske tilfeller var varierende fortolkninger av kristendom, men likevel «nye». (Se Mary Farrell Bednarowski, New Religions and the Theological Imagination in America, Bloomington, Indiana: 1989.) Det var shakere og kvekere, mormonere og New Lights, Oneidians og New Harmonians og tusen andre. I det japanske tilfellet hadde de fleste av de nye religiøse bevegelsene sine røtter i buddhismen, den mest kjente er Sokka Gakkai. Dette ledet disse samme historikerne til å komme med følgende korrelasjon: (i) selv om nye religiøse bevegelser til stadighet dukker opp, har de generelt et veldig kort liv. Når de oppstår rundt en karismatisk eller profetisk eller åpenbarisk person, forsvant de ofte i løpet av 2–3 år. Og (ii) de ganske få som virkelig besto, kom til å bli anerkjent som fullt legitime religiøse tradisjoner. Ta for eksempel mormonene, Church of Christ, Scientist og syvendedagsadventister, som alle ble angrepet da de oppsto i det 19. århundret, men nå blir ansett som «legitime» religiøse samfunn. Bahá’í-samfunnet er et ikke-nordamerikansk eksempel på dette samme fenomenet som Sokka Gakkai er i Japan, med dens buddhistiske røtter.

Religionssosiologer gjorde også en viktig observasjon da de observerte at en av forskjellene mellom tidligere nye religiøse bevegelser i Nord-Amerika og de senere av det 20. århundret, var deres sosiale plassering. Nye religiøse bevegelser oppstår typisk blant de mest marginaliserte og svakerestilte sektorene av samfunnet. Dette fenomenet ville man lett gjenkjenne hvis man skulle gå gjennom gettoene i urbane Amerika (eller favelaene i Latin-Amerika eller slumområdene som omgir byene i Afrika) eller besøke de fattige på landsbygda: Der ville man oppdage en skare av religiøse grupperinger som er fremmede. Men på disse sosiale stedene blir de ikke gitt mye oppmerksomhet. Det nye elementet i de religiøse bevegelsene sent i det 20. århundret er at de tiltrakk seg en annen sosial klasse: ungdom fra middelklassen og øvre middelklasse. (Se Bryan Wilson, The Social Impact of New Religious Movements, New York, 1981.) Det er lett å forestille seg at foreldre fra middelklassen eller overklassen blir ulykkelig når de hører at deres 25-årige sønn, som var uteksaminert fra Harvard, nå fulgte en koreansk messias, eller at deres 24-årige datter, som var uteksaminert fra University of Toronto, nå synger og messer «Hare Krishna» i lufthavnen. Men historisk vet vi – foreldrene til St. Thomas holdt ham for eksempel fanget i ett år da han ville bli dominikaner, som da var en ny religiøs orden – at slike reaksjoner ofte forekom når voksne barn går over til nye eller ukonvensjonelle religiøse tradisjoner. De unge menneskene som ble tiltrukket av populære nye religioner på 1960- og 70-tallet, var hverken fattige eller marginaliserte. De var fra middelklassen og øvre middelklasse. For øvrig var disse bevegelsene vanligvis mye mindre enn fremstillinger i media antydet. For eksempel i Canada utgjorde medlemstallet i mange av de nye religiøse samfunn hundre- eller tusenvis, snarere enn de titusener eller hundretusener ofte påstått av motstandere av disse nyere samfunn. Noen grupper i Canada hadde imidlertid større medlemstall.

De «nye religionene» bød på fenomener for religionsvitere som utfordret noen konvensjonelle akademiske forestillinger, men ingen religionsviter var, så vidt jeg vet, noe som helst i tvil om at vi i de «nye religionene» har å gjøre med religiøse fenomener. Hvorvidt det var «god religion» eller «dårlig religion» var ofte et spørsmål som vakte betydelig offentlig debatt, men religionsvitere tvilte aldri på at det er religiøse fenomener vi støter på her. (Se J. Gordon Melton, Encyclopedic Handbook of Cults in America, New York, 1986 og The Encyclopedia of American Religions, Detroit, 1989, som innbefatter «nye religioner».)

IV. Er Scientology en religion?
LAST NED HVITBOKEN