Den 11. desember 2013 avsa Høyesterett i Storbritannia en enstemmig, historisk dom som erklærte at kapellet i Scientology-kirken i London må anerkjennes som et sted for religionsutøvelse under britisk lov.

Denne avgjørelsen i Storbritannias høyeste domstol, som utvetydig bekrefter Scientologys religiøse natur, innebærer at engelske scientologer nå er i stand til å foreta vielser med Scientologys religiøse bryllupsseremoni foran familie og venner i Scientology-kirkens kapell i London.

Høyesterettsavgjørelsen omfavner prinsippene om likestilling og ikke-diskriminering i saker som angår religion. Dommen sikrer at Scientology-kirken og scientologer ikke blir behandlet annerledes enn andre religioner og deres medlemmer i Storbritannia og at de blir innvilget de samme rettighetene.

Idet den kom frem til at Scientology er en religion og at kirkens kapell (hver eneste Scientology-kirke i verden har et kapell) er et sted for religionsutøvelse [religious worship], fastslo høyesterett at definisjonene av religion og worship [tilbedelse, dyrking] må være moderne og brede nok til å omfatte trosretninger som praktiseres av et flertall av verdens befolkning.

Bakgrunnen for dette er at høyesterettsdommen opphevde Appelldomstolens avgjørelse fra 1970 som avslo en søknad om å sertifisere kapellet i Scientology-kirken på Saint Hill i Sussex som et sted for religionsutøvelse. Appelldomstolen bestemte at Scientologys praksis ikke var «i overensstemmelse med Places of Worship Registration Act of 1855» [lov fra 1855 om registrering av steder for religiøs tilbedelse] fordi scientologer ikke tilber en «personlig skapelsesgud». Appelldomstolen medgav at andre anerkjente verdensreligioner, slik som Theravada-buddhismen, heller ikke tilber en personlig skapelsesgud, men at buddhismen var et unntak fra regelen. Domstolens uttalelse gav ingen forklaring på dette unntaket.

Registrar General [sjef for General Register Office, offentlig etat for allmenn registrering] fortsatte å avslå søknader om anerkjennelse av Scientology-kirker basert på 1970-beslutningen, hvilket andre departementer i Storbritannia i over 40 år henviste til for å rettferdiggjøre diskriminering av scientologer. Det var på tide å omstøte denne feilaktige, foreldede beslutningen og presentere bildet av Scientology i dag, representert ved hele panoramaet av religiøse tjenester og programmer for samfunnsforbedring i Ideelle Scientology-organisasjoner.

Louisa Hodkin, en scientolog som ønsket å gifte seg i sin kirke i sin families og venners tilstedeværelse, innleverte i 2011 en ny søknad for registrering av kapellet i Scientology-kirken i London som et sted for religionsutøvelse. Men registratorens kontor gav atter en gang avslag på søknaden basert på 1970-avgjørelsen og vedtekten fra 1855.

«Jeg … erklærer at kapellet i Queen Victoria Street 146 er et forsamlingssted for religionsutøvelse.»

Louisa Hodkin tok så sin sak til domstolene. På førsteinstansnivå fastslo domstolen at Scientology faktisk er en religion; men domstolen påpekte at den ikke kunne sertifisere London-kapellet som et sted for religionsutøvelse fordi den var bundet av Appelldomstolens avgjørelse fra 1970. Den anerkjente sakens viktighet og anbefalte at anken skulle bli hørt direkte av Høyesterett.

Høyesterett aksepterte beredvillig saken. I sin avgjørelse omstøtte Høyesterett den negative avgjørelsen fra 1970 i dens helhet og tolket loven fra 1855 slik at den gjenspeiler en korrekt og moderne definisjon av religion som inkluderte Scientology, og ikke en definisjon som var begrenset til de snevre jødisk-kristne normene som hersket i England da loven fra 1855 ble vedtatt.

Lord Toulson, som forfattet dommen, beskrev det historiske forbudet mot Scientology som «ulogisk, diskriminerende og urettferdig». De fire øvrige høyesterettsdommerne, ledet av høyesterettsjustitiarius Lord Neuberger, var alle enige.

Retten fant at å nekte å anerkjenne Scientology var diskriminerende, fordi andre religioner som ikke tilber en personlig skapelsesgud hadde blitt akseptert som religioner:

Med mindre det i denne sammenheng foreligger noen tvingende grunn til annen tolkning, bør religion ikke være begrenset til religioner som anerkjenner en høyeste guddom. Å gjøre det ville først og fremst være en form for religiøs diskriminering som er uakseptabel i dagens samfunn. Det ville utelukke buddhismen, sammen med andre trosretninger, slik som jainismen, taoismen, teosofi og en del av hinduismen. Bevisene i saken for hånden viser at blant annet jainister, teosofer og buddhister har registrerte steder for tilbedelse i England. Lord Denning, i Segerdal [1970] 2 QB 697, 707 anerkjente at buddhistiske templer var «rettmessig beskrevet som forsamlingssteder for religionsutøvelse», men han henviste til dem som «unntakstilfeller» uten å gi noen ytterligere forklaring. Behovet for å gjøre et unntak for buddhismen (som også har blitt anvendt for jainisme og teosofi), og fraværet av en tilfredsstillende forklaring på det, er sterke indikasjoner på at det finnes noe ufornuftig i den antatte generelle regel.

Å begrense religion til en religion som omfatter troen på en «høyeste guddom» fører dessuten inn i vanskelig teologisk territorium. Ifølge bevis fra Mrs. Wilks tror scientologer på en høyeste guddom av et slag, men av en abstrakt og upersonlig natur. Ideer som angår Guds natur er et emne som tilhører teologisk debatt.

Under sin utarbeidelse av denne dommen, gjennomgikk og reviderte Høyesterett definisjonen på religion som hadde blitt anvendt i lys av Places of Worship Registration Act 1855. Domstolen besluttet å definere religion som:

Et åndelig eller ikke-sekulært trossystem som deles av en gruppe tilhengere, som hevder å forklare menneskehetens plass i universet og forhold til det uendelige, og å undervise dets tilhengere i hvordan de skal leve sine liv i samsvar med den åndelige forståelsen forbundet med trossystemet.

På grunnlag av denne definisjonen fastslo Lord Toulson på vegne av Storbritannias høyesterett:

Basert på betraktningsmåten jeg har tatt til betydningen av religion, finnes det mer enn tilstrekkelig bevis på at Scientology faller innenfor denne definisjonens rammer.

Domstolen henvendte seg så til spørsmålet om Scientology engasjerte seg i «religious worship» [religionsutøvelse], slik det kreves av loven fra 1855. Lord Toulson påpekte:

I mitt syn var betydningen som ble gitt til worship [tilbedelse, dyrking] i [1970-avgjørelsen] urimelig snever, men selv om den ikke var urimelig snever i 1970, er den urimelig snever nå.

Domstolens tolkning av en moderne definisjon på religious worship [religionsutøvelse] var tilstrekkelig bred til å inkludere «alle religiøse tjenester, uansett om den formen av tjeneste faller innenfor den snevrere definisjonen vedtatt i» 1970-saken eller ikke. Den understøttet sin posisjon ytterligere ved å påpeke:

Denne bredere tolkningen samsvarer med definisjoner i ledende ordbøker ...

Den bredere tolkningen samsvarer med statuttens formål: å tillate medlemmer av en religiøs forsamling, som har et forsamlingssted hvor de utfører sine religiøse ritualer, til å forrette religiøse vielsesseremonier der. Tillatelse til å gjøre dette bør ikke være avhengig av små teologiske eller liturgiske detaljer om nøyaktig hvordan de ser og uttrykker sitt forhold til det uendelige (henvist til av scientologer som «Gud» i deres trosbekjennelse og universelle bønn). De spørsmålene som ned til minste detalj har blitt tatt opp i bevisene i denne saken er mer egnet for teologer enn for Registrar General eller domstolene.

Med disse kjennelsene fastslo Storbritannias Høyesterett at Scientology-kirkens kapell i London er «et forsamlingssted for religionsutøvelse ifølge paragraf 2 i Places of Worship Registration Act». I samsvar med dette beordret Høyesterett at Scientology-kapellet skulle registreres som et sted for religionsutøvelse og som et sted til å foreta vielser. Dermed oppnådde Scientology full anerkjennelse som religion i Storbritannia.

Etter å ha hørt dommen opplest i Høyesterett i desember 2013 uttalte Louisa Hodkin:

Min forlovede og jeg har alltid trodd på rettferdigheten i den britiske juridiske prosessen. Det har vært en lang og krevende reise, men Høyesteretts dom i dag har gjort alt bryet verdt. Vi er virkelig begeistret over at vi nå kan bli gift, og takker vår familie og våre venner for all deres tålmodighet og støtte.

Etter denne historiske dommen som gjorde slutt på ethvert juridisk grunnlag for religiøs diskriminering mot scientologer i Storbritannia, ble Louisa Hodkin lykkelig gift foran sin familie, sine venner og andre menighetsmedlemmer i London-kapellet.

Konklusjon

Den historiske avgjørelsen fra desember 2013 i Storbritannias Høyesterett, kombinert med den skjellsettende avgjørelsen fra 1983 i Australias Høyesterett anerkjente Scientology som en religion (Australias Høyesterett, 1983: Avgjørelse vedrørende Scientology-kirken), representerer de to primære sakene på emnet, og definisjonen på religion av de høyeste domstolene i Storbritannia og Australia. Som sådan danner de en klar og uimotståelig presedens i Det britiske samveldet og den engelsktalende verden.


Samveldet av nasjoner – tidligere kalt Det britiske samveldet – er en frivillig forening av 53 uavhengige suverene stater, de fleste en gang en del av Det britiske imperiet.
LAST NED HVITBOKEN